Redigerer Otto Ohlendorf (avsnitt)

====Selvforsvar====
[[Fil:HeinzSchubert.jpg|miniatyr|Heinz Schubert var Ohlendorfs adjutant. Han ble dømt til døden, men fikk straffen omgjort til fengsel. {{byline|US Army Signal Corps}}]]

Ohlendorf argumenterte med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene. De måtte ifølge Ohlendorf også drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept. Utryddelsen av jødene var ifølge denne argumentasjonen militært nødvendig og legitimt selvforsvar i den totale krigen mot bolsjevismen.<ref name="Ferencz" /> For Ohlendorf var holocaust et nødvendig selvforsvar og handlet ikke om tyskerne som herrefolk.{{Sfn|Capani|2018|s=169}} Dette lignet på begrunnelsen for selv angrepet på Sovjetunionen som ble fremstilt som et forkjøpsangrep i forsvaret av Tyskland.{{Sfn|Capani|2018|s=179}} 

Forsvarerne argumenterte med at de tiltalte utførte en ''[[bona fide]]'' militæroperasjon for å sikre området bak fronten der det pågikk partisanaktivitet støttet av sivilbefolkningen, og hovedsakelig ledet av jøder. [[Rudolf Aschenauer]], Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.<ref name="Wolfe" /> Aschenauer baserte forsvaret blant annet på sovjetisk lov og argumenterte med at sovjetisk lov kom til anvendelse for Einsatzgruppenes virksomhet i okkuperte områder av Sovjetunionen.{{Sfn|Capani|2018|s=179}}

Ohlendorf la til grunn at Tyskland befant seg i en krigstilstand og selvforsvar (''Kriegsnotstand'' og ''Notwehr'') som handlet om landets overlevelse. Han insisterte på at i en slik situasjon var det bare landets toppledelse som hadde rett og mulighet til å bestemme hvilke tiltak som skulle settes inn. Ifølge Ohlendorf hadde ikke underordnete juridisk eller praktisk mulighet til å stille spørsmål ved ordrer, underordnete hadde blant annet ikke kunnskap om bakgrunnen for en ordre. Ohlendorf mente at paragraf 47 i den tyske militære straffelov under ingen omstendighet tillot underordnete å stille spørsmål ved en ordre fra toppledelsen, paragraf 47 hadde ifølge Ohlendorf bare til hensikt å hindre soldater og offiserer å begå overgrep i konkrete situasjoner.<ref name="Wolfe" /> 

Forsvareren argumenterte med at Einsatzgruppens virksomhet skjedde som selvforsvar i en nødsituasjon; fordi dette argumentet var svakt alene argumenterte forsvareren i tillegg med den tiltaltes subjektive (om enn feilaktige) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av [[total krig]] ved østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte leder av Sovjetunionen, [[Josef Stalin]]s, radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet på områder erobret av fienden, som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang total krig der vanlige regler ikke gjaldt. Wolfe beskriver denne argumentasjonen som meningsløs, blant fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.<ref name="Wolfe" /> 

Dette forsvaret, basert på ideen om ''Überzeugungstäter'' (gjerninger basert på politisk eller religiøs overbevisning om plikt), hadde tidligere blitt akseptert som grunnlag for milde dommer av tyske domstoler i 1920-årene, blant annet i forbindelse med høyreorienterte terroraksjoner. Forsvareren la til grunn nødverge i selvforsvar og i forsvar av en tredjepart. En akutt nødvergesituasjon gjorde det akseptabelt å bryte lover eller skade en annen part, ifølge Aschenauer. Forsvarerne fremholdt at Ohlendorf var personlig overbevist, men tok på grunn av rasistisk indokterinering feil i sin vurdering av forholdene i Sovjetunionen. Ifølge Wolfe ville det være utaktisk for Ohlendorf å innrømme denne feilen, og Ohlendorf holdt derfor i retten fast ved de rasistiske og sjåvinistiske forestillingene for å underbygge nødverge som forsvar.<ref name="Wolfe" /> 

Under utspørring i retten understreket Ohlendorf at hans egne erfaringer fra Sovjetunionen viste at jødene truet Tysklands sikkerhet. Ohlendorf var i minst tre tilfeller tilstede ved massehenrettelser, og han hevdet at jødene gikk i døden mens de sang ''[[Internasjonalen]]'' og priset Stalin.<ref name="Wolfe" /> Ohlendorf argumenterte med at han var kastet inn i en historisk utvikling han ikke hadde herredømme over.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Ofstad, Harald | utgivelsesår = 1971 | tittel = Vår forakt for svakhet: en analyse av nazismens normer og vurderinger | isbn = 8253000154 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071901111 | side =287 }} </ref>

Aktor spurte om de som ble drept av Ohlendorfs mannskap faktisk truet sikkerheten på noen tenkelig måte. Ohlendorf svarte at det var to kategorier som skulle drepes: Personer som i henhold til Hitlers ordre var en sikkerhetsrisiko (det vil si jøder og sigøynere) og personer, blant annet kommunister, som ifølge vår egen vurdering var en sikkerhetsrisiko. Ohlendorf unnvek å svare på om han selv anså alle jøder de drepte som sikkerhetsrisiko.<ref name="Wolfe" />