Redigerer Oslo-Filharmonien (avsnitt)

==Innspillinger==
:Se spesialartikkel: [[Oslo-Filharmonien (innspillinger)]]
De første kjente innspillingene med Oslo-Filharmonien er fra 1935: to plater med verker av [[Sparre Olsen]], ''Sinfonia'' og ''Preludio e Fughetta''. Eksemplarene befinner seg i [[Norsk musikksamling]] men er av en slik forfatning at man ikke våger å spille dem.<ref name="Johnson66"/> På slutten av 1940-tallet tok [[Norsk komponistforening]] initiativ til opptak av norsk orkestermusikk av samtidige komponister, noe som resulterte i en serie 78-plater med musikk av blant andre [[Fartein Valen]], [[Harald Sæverud]], [[Johan Halvorsen]] og [[Johan Svendsen]] dirigert av henholdsvis [[Øivin Fjeldstad]] og [[Odd Grüner-Hegge]].<ref>{{ Kilde avhandling  | ref =   | forfatter = Simonsen, Tore| tittel = Det klassiske fonogram | url = https://nmh.brage.unit.no/nmh-xmlui/bitstream/handle/11250/172413/Simonsen%20%282008%29.pdf?sequence=1&isAllowed=y | utgivelsesår = 2008 | språk =   | type = Doktoravhandling  | utgivelsessted = Oslo| skole = Norges musikkhøgskole | side = 313}}</ref> Ikke alle disse innspillingene ble gjort kommersielt tilgjengelige. Blant 78-utgivelsene finnes en innspilling på [[His Master’s Voice]] fra 1950 av [[Fartein Valen|Valen]]s [[Valens fiolinkonsert|fiolinkonsert]] med [[Camilla Wicks]] som solist og Øivin Fjeldstad som dirigent. Denne ble gjenutgitt på CD i 2006 på platemerket ''Biddulph''.

[[File:Flagstad 1949b.jpg|thumb|Mathieu Berckenhoff (t.h.) var daglig leder i Filharmonien (1924&ndash;31). Han ble senere sentral i oppbyggingen av [[TONO]]. Her sammen med [[Kirsten Flagstad]] i 1947{{byline|Leif Ørnelund}} ]]
I 1956 fikk Oslo-Filharmonien for første gang internasjonal oppmerksomhet for en plateinnspilling. Innspillingen av [[Richard Wagner|Wagner]]s ''[[Götterdämmerung]]'' var den første komplette utgivelsen av dette verket og hadde [[Kirsten Flagstad]] og [[Set Svanholm]] i to av de bærende rollene i et stort sett helnorsk solistensemble. Blant annet deltok en ung [[Ingrid Bjoner]]. Orkesteret var for anledningen satt sammen av Oslo-Filharmonien og [[Kringkastingsorkesteret]], og det hele var dirigert av Øivin Fjeldstad. Egentlig var dette kun ment som en konsertoppførelse i NRK, men [[Decca]]s sjef John Culshaw fattet interesse for opptakene og ga dem ut på LP.<ref>{{ Kilde bok| ISBN = 8275531071 | forfatter = Vestad, Geir| tittel = Kirsten Flagstad | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081208004| utgivelsesår = 1997 | språk =   | type =   | utgivelsessted = Oslo| forlag= Norges Banks Seddeltrykkeri | side = 60-61}}</ref> Med denne innspillingen fikk Filharmonien også sin første anmeldelse i det britiske tidsskriftet ''Gramophone''. ''Gramophones'' anmelder skrev følgende: «strykerne er meget gode, og har en vakker syngende tone. Messingblåserne er også førsteklasses, mens treblåserne neppe er på samme nivå, eller kanskje de lider under vanskelig plassering i opptakssituasjonen. Dirigent Øivin Fjeldstad, et nytt navn for meg, er tydeligvis en fin musiker, våken og levende i de dramatiske passasjer, sensitiv i de lyriske avsnittene, og med evnen til å fastholde verkets heroiske karakter.»<ref name="Johnson68"/>

Andre halvdel av 1950-tallet og et stykke inn på 1960-tallet har blitt omtalt som «den første gullalderen» i Filharmoniens platehistorie.<ref name="Johnson67"/>  I disse årene ble det gitt ut en mengde LP-plater på spesielt amerikanske platemerker: [[His Master's Voice]], [[Mercury Records|Mercury]], [[RCA Records|RCA]] og Composers' Recordings og senere også [[Philips Records|Philips]]. Bare for RCA spilte Filharmonien inn omtrent 100 verker. Stort sett alt av dette var fra det symfoniske standardrepertoaret av komponister som [[Ludvig van Beethoven|Beethoven]], [[Johannes Brahms|Brahms]], [[Antonín Dvořák|Dvořák]], [[Pjotr Tsjajkovskij|Tsjajkovskij]], [[Josef Haydn|Haydn]], [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]], [[Franz Schubert|Schubert]], [[Bedrich Smetana|Smetana]] og [[Nikolaj Rimskij-Korsakov|Rimskij-Korsakov]]. Blant RCA-innspillingene finnes for eksempel en plate med [[wienervals]]er av [[Johann Strauss d.y.]], som viser spennvidden i Filharmoniens repertoar på denne tiden. Filharmonien var i 1950-årene kjent som et orkester som gjorde gode innspillinger med lite prøvetid, med andre ord et billig studioorkester.<ref name="Johnson67"/> På ''Composers' Recordings'' ble det gjort mange innspillinger av amerikansk musikk fra 1900-tallet dirigert av amerikanske dirigenter.

Fra 1960-tallet og fram til 1984 dreide innspillingsaktiviteten seg i all hovedsak om innspillinger av norsk musikk, både eldre symfonisk repertoar av kulturhistorisk verdi og samtidsmusikk. Disse innspillingene var støttet av instanser som [[Norsk kulturråd]] og [[Norsk Komponistforening]] og utgitt på platemerker som Norsk ''Kulturråds Klassikerserie'', ''Norwegian Composers'', ''NiM'' (Norway in Music) og ''Aurora''.

Den virkelig store platesuksessen startet med utgivelsen av Tsjajkovskijs ''Symfoni nr. 5'' på ''Chandos'' i 1984. I 1983 hadde orkesteret på ren dugnad spilt inn en ''demotape'' av Tsjajkovskijs ''Symfoni nr. 5'' som orkesterregissør [[Terje Mikkelsen]] og orkesterformann Oddvar Mordal tok med til [[London]] for å presentere for ulike plateselskaper. [[EMI]] våget ikke satse på et så ukjent orkester, men Brian Couzens i det lille plateselskapet Chandos likte det han hørte, og inngikk like så godt en avtale om innspilling av alle Tsjajkovskij-symfoniene inklusive ''Manfred''-symfonien.<ref name=jubileum>{{Kilde www|url=https://ofo.no/no/jubileum|tittel=Den store platesuksessen|utgiver=ofo.no|besøksdato=2022-01-28|forfatter=|dato =|arkivurl=|arkivdato=}}</ref> Innspillingen av Tsjajkovskijs femte vakte stor begeistring hos anmelderne da den kom ut i 1984. Edward Greenfeld i ''Gramophone'' skrev blant annet: «første utgivelse i Tsjajkovskij-serien fra Jansons og Oslo-Filharmonien kunne knapt ha vært mer lovende. Alt i alt finnes det ingen annen innspilling som kan måle seg med denne: en varm anbefaling…»<ref name=jubileum/>  Også de neste Tsjajkovskij-innspillingene fikk god omtale, og snart fikk Filharmonien et tilbud om platekontrakt med EMI, som kunne tilby enda bedre betingelser når det gjaldt markedsføring og distribusjon enn Chandos. Filharmoniens samarbeid med disse to selskapene resulterte i totalt ni innspillinger for Chandos (foruten Tsjajkovskij-symfoniene, [[Anton Bruckner|Bruckner]]s ''Symfoni nr. 9'' og [[Gustav Mahler|Mahler]]s ''Symfoni nr. 2'') og 21 innspillinger for EMI. I tillegg gjorde Jansons på slutten av sin periode med Filharmonien flere innspillinger for [[Simax]], blant annet en Brahms symfonisyklus og fire Mahler-symfonier.

Periodene til Previn og Saraste var fattige på innspillinger sammenlignet med Jansons-perioden, Previn etterlot seg kun én innspilling: cellokonserter med Daniel Müller-Schott på ''Orfeo''. Innspillingene tok seg opp i perioden til Petrenko, med en rekke utgivelser på det norske platemerket ''Lawo''.  I perioden til [[Klaus Mäkelä]] ble det for første gang siden Jansons-perioden utgitt innspillinger på et stort internasjonalt platemerke. Våren 2022 utkom samtlige [[Jean Sibelius|Sibelius]]-symfonier på [[Decca]].<ref name = Decca/>