Redigerer Orden (utmerkelse) (avsnitt)

==Kritikk av ordensvesenet==
[[Fil:Edmund blair leighton accolade.jpg|miniatyr|Romantisk framstilling av ridderslaget i oljemaleri av Edmund Blair Leighton, 1901.]]
Ordensvesenet møtes med kritikk fra flere hold og ut fra ulike begrunnelser. 

Ordensvesenet kan kritiseres for å romantisere riddertidens idealer, især der ridderordener fortsatt har begrenset medlemskap og som forutsetter eller innebærer adelskap. Ordensvesenet anklages også for å være knyttet til utdatert kongelig seremoniell, individuell forfengelighet og jåleri.<ref>Jf. [[Thorbjørn Berntsen]]s kritikk av at statsminister [[Kjell Magne Bondevik]] mottok St. Olavs orden: Alf Bjarne Johnsen og Øystein Larsen-Vonsett: «–Han er ei ekte jåle...», ''Verdens Gang'', 22. september 2004, s. 6.</ref> I begge tilfeller anses ordensvesenet uforenelig med moderne samfunn som bygges på den enkeltes likeverd og der den enkelte belønnes etter innsats, ikke etter status. På den annen side er mange moderne fortjenstordener innrettet nettopp uten omsyn til status og for å belønne innsats. Ordensvesenet avvises likevel av noen som uforenelig med fri, republikanske forfatninger dannet av likeverdige statsborgere. Dette er en kritikk som særlig rettes der ordener tildeles av kongemakten eller ordensutnevnelse er forbundet med adelskap eller andre privilegier. 

Prinsipiell avvisning av ordensvesenet retter seg ofte mot dets politiske rolle. Ordener er alltid innstiftet med et bestemt formål. I ordensvesenets tidlige historie var dette gjerne forsvar for bestemte religiøse og militære mål, eller rent fram å bestyrke monarkens stilling. Senere fortjenstordener har fått mer karakter av å belønne innsats som hever seg utover det vanlige, enten denne er allmennyttig, knyttet til en bestemt samfunnssektor eller del av statens sivile eller militære apparat. I alle tilfeller må ordener anses som midler til befestning av et lands samfunns- og statsstruktur. På dette grunnlag vil et lands ordensvesenet samfunnsbevarende grunnidé kunne avvises på ideologisk grunnlag av dem som hevder alternative programmer for samfunnets og statens organisering.

Ordensvesenet kan også avvises på grunnlag av tildelingspraksis. Kritikken kan være at tildeling både er for snever, og dermed elitistisk, eller for omfattende, og dermed uten egentlig verdi. Den førstnevnte kritikken vil særlig gjelde de tilfeller der antallet ordensmedlemmer er sterkt begrenset, og i alle fall der medlemskap er begrenset til allerede adelige, men vil uansett kunne rettes mot de fleste ordener. Selv om fortjenstordener i prinsippet skal belønne fortjenester, vil det alltid likevel være et fåtall som får dem tildelt. Ordensvesenet får derigjennom alltid et elitistisk preg og det reises kritikk mot representativiteten i tildelingene.<ref>Spørsmålet om elitisme og representativitet tas opp av flere, i norsk sammenheng eksempelvis av Rolf Normann Torgersen: ''Ordener'', Oslo: Nye Atheneum, 1987, kapittel 7 og Liv Hegna: «Ordensprakt og ridderverdighet», ''Aftenposten'', 17. august 1994, s. 13.</ref>
 
For omfattende tildeling kritiseres derimot for å redusere belønningssystemets evne til å framheve de virkelig fremragende fortjenester. I noen land er tildeling også kritisert for å ha utviklet seg til en rettighet, som følger automatisk etter et bestemt antall tjenesteår. Dette var noe av grunnlaget for kritikken mot ordensvesenet i [[Sverige]]. Saken ble der også behandlet som et forhold mellom staten som arbeidsgiver og de statsansattes faglige organisasjoner, i den hensikt å komme fram til et likeverdig belønningssystem for statsansatte.<ref>Rolf Normann Torgersen: ''Ordener'', Oslo: Nye Atheneum, 1987, s. 168.</ref> I Sverige er det ved flere anledninger framsatt forslag i [[Sveriges riksdag|Riksdagen]] om å gjenoppta ordenstildeling til svenske borgere innenfor et reformert ordensvesen.<ref>To nyere resolusjonsforslag om dette er framsatt av representanter for [[Moderata samlingspartiet]], se [http://www.riksdagen.se/webbnav/index.aspx?nid=410&dok_id=GV02K319 ''Motion 2007/08:K319 Ordensväsendet''], og [[Kristdemokraterna]], se: [http://www.riksdagen.se/webbnav/index.aspx?nid=410&dok_id=GV02K297 ''Motion 2007/08:K297 Återinför ordensväsendet'']. Et forslag til resolusjon er også framsatt fra representanter for begge partier, se [http://www.riksdagen.se/webbnav/index.aspx?nid=410&dok_id=GV02K402 ''Motion 2007/08:K402 Ett reformerat offentligt belöningssystem''].</ref>

Også praksisen med diplomatisk ordensutveksling kan kritiseres på dette grunnlaget: Ordener tildeles etter tjenestetid, ikke for virkelige fortjenester som skiller seg ut over det vanlige. På den annen side forsvares diplomatisk ordenstildeling, blant annet ved at det er funksjonelt i forhold til opprettholdelsen av et ulønnet konsulatvesen.<ref>Rolf Normann Torgersen: ''Ordener'', Oslo: Nye Atheneum, 1987, s. 163, viser til at dette argumentet i 1908 ble anført av utenriksministeren i Stortinget.</ref> 

I diskusjonen om ordensvesenet framstår organiseringen som et tema det hersker ulike oppfatninger om.<ref>I norsk sammenheng var dette et tema i debatten ''[[Klassekampen]]'' startet om [[Borgerdådsmedaljen]] og norsk ordensvesen: [[Bjørgulv Braanen]]: «Borgerdåd», ''Klassekampen'', 24. september 2004. Se også: [[Carl-Erik Grimstad]]: «Orden på tingene», ''Verdens Gang'', 24. september 2004, s, 57.</ref> Et av stridspunktene gjelder hvem som skal stå for tildeling. Dette kan være knyttet til motstand mot kongelig ordensvesen der ordener benyttes som en måte å bygge opp lojalitet om kongehuset og den monarkiske statsform. På den annen side kan det vises til at også de fleste republikker har et ordensvesen. Andre mener tildeling fra politisk hold, ved at regjeringen tar hånd om utdelinger, i seg selv undergraver ordensvesenet ved at det blir underlagt partipolitiske hensyn ved tildelinger. Tildelinger kan få preg av belønning for innsats for et bestemt politisk parti, heller enn den innsats ordenen var ment å belønne. Denne kritikken anføres som et argument for at ordenstildeling bør forankres i institusjoner som er uavhengig av skiftende partipolitisk sammensetning av regjeringen.
[[Fil:David Lloyd George.jpg|thumb|Salg av titler under statsminister Lloyd George brakte sterk kritikk mot det omfattende britiske systemet med æresbevisninger.]]

En ytterligere form kritikk av ordensvesenet er knyttet til misbruk. Det gjelder særlig i de tilfeller der ordener er til salgs, eller benyttes som motytelse for tjenester av politisk art, særlig økonomiske. Dette er en kritikk som særlig gjøres gjeldende der ordensutnevnelser er under kontroll av regjeringen, og der partipolitiske hensyn får styre tildelinger. I Storbritannia er det ved gjentatte anledninger rettet kritikk mot regjeringspartiets salg av titler eller at utnevnelser foretas på grunnlag av økonomiske bidrag til partikassen. Dette var særlig utbredt under den liberale statsminister [[Lloyd George]], men er også kommet opp under statsminister [[Tony Blair]].<ref>Kritikken gjelder tildeling av adelstitler, men rammer det britiske ordensvesenet generelt. Se G. R Searle: ''Corruption in British Politics, 1895-1930'', Oxford: Clarendon Press, 1987, s.145–171, H. J. Hanham: «The Sale of Honours in Late Victorian England», ''Victorian Studies'', bd. 3, nr. 3, 1960, s. 277–289 og [http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/4812822.stm «Q&A: Cash-for-honours»], ''BBC News'', 20. juli 2007.</ref> Det er i dette perspektivet også rettet kritikk mot at ordener oppettes av fiskale hensyn, som et middel til å reise inntekter til [[statskassen]] gjennom avgifter ordensmottakeren må betale. 

Tildelingspraksis kan kritiseres for manglende representativitet.<ref>Liv Hegna: «Ordensprakt og ridderverdighet», ''Aftenposten'', 17. august 1994, s. 13.</ref> Noe av denne kritikken er sammenfallende med at ordeners samfunnsbevarende funksjon innebærer at det er samfunnets øvre sjikt som blir ordener til del, enten disse har sitt yrke i statstjenesten eller i næringslivet. Videre kritiseres ordensvesenet for å ha geografisk slagside, ved at tildelinger tilfaller de som er bosatt nær maktens sentrum, som regel i hovedstaden. Det påpekes videre at ordensmedlemmer sjelden er representative med hensyn til sosiale kjennetegn og at det finnes få representanter for nasjonale eller etniske minoriteter blant de som utnevnes til ordener.<ref>Dette er anført i en nyere utredning om ordensvesenet i Storbritannia: Hayden Phillips: [http://www.honours.gov.uk/~/media/assets/www.honours.gov.uk/honours%20pdf.ashx ''Review of the Honours System'']{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, Cabinet Office.</ref> På den annen side kan det også være slik at representativiteten påvirkes av hvem som er villige til å ta i mot ordener, slik at skjevheter kan forklares med at de som sier nei til ordener tenderer til å ha sin bakgrunn i eksempelvis blant radikale og medlemmer av arbeiderbevegelsen.<ref>Argumentet i allmennhet anføres av Bjarne Gran: «St. O. O.», ''Verdens Gang'', 21. august 1947.</ref>

Kritikk med hensyn til manglende representativitet er sterkest når det gjelder kvinneandelen i utnevnelsene. Videre kan det fra et feministisk perspektiv anføres at selve ordensvesenets struktur og nomenklatur er patriarkalsk preget, med hierarkiske forbilder. Idet en viser til betegnelsen ''ridder'' viser det seg at navnene på ordensgrader er i mange tilfeller er kjønnsdiskriminerende, eller i det minste ikke kjønnsnøytrale. Mange av de første ordener var eksplisitt eller implisitt reservert for menn. Vel kunne kvinnelige monarker i mange tilfeller fungere som ordensherrer, men ordinært medlemskap var i de fleste tilfeller reservert for menn. På den annen side ble det innstiftet rene kvinneordener for kongelige og adelige kvinner. Senere ble det i noen land også innstiftet fortjenstordener for kvinner, men disses utbredelse og anseelse sto tilbake for ordener tiltenkt menn. Mange av disse ordener åpnet forholdsvis sent for muligheten for å utnevne kvinner. Det første kvinnelige medlem av [[St. Olavs Orden| St. Olavs orden]] ble utnevnt i 1915.<ref>Rolf Normann Torgersen: ''Ordener'', Oslo: Nye Atheneum, 1987, s. 89.</ref> [[Nordstjerneordenen]] ble åpnet for kvinner i 1952, [[Elefantordenen]] i 1958. Hosebåndordenen, den eldste ridderorden, endret først statuttene slik at kvinner kunne utnevnes til ''damer'', i rang tilsvarende de mannlige ''riddere'', i 1987.

Selv med åpning for utnevnelse av kvinner har kvinneandelen blant tildelingene vært forholdsvis lav. I Æreslegionen har kvinneandelen ved utnevnelser de siste tretti år steget fra rundt ti prosent, i noen tilfeller også under dette, til noen og tjue prosent.<ref>[http://www.legiondhonneur.fr/shared/fr/organi/femmes.html «Les femmes dans la Légion d'honneur»] {{Wayback|url=http://www.legiondhonneur.fr/shared/fr/organi/femmes.html |date=20080919001949 }} Grande Chancellerie de la Légion d'honneur.</ref> Kinneandelen i utnevnelsene til [[Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden]] har økt fra omkring 10 prosent på 1970-tallet og til over tjue prosent på 2000-tallet. Flere forbundspresidenter har som stormestre oppfordret til nominasjon av fortjente kvinner. I 2007 var kvinneandelen 30 prosent. Den lave kvinneandelen anses som et problem og det er et uttalt mål at andelen bør økes.<ref>Den tyske forbundspresidenten siteres på dette i [http://www.welt.de/politik/article963392/Koehler_ehrt_20_Frauen_mit_Bundesverdienstkreuz.html «Köhler ehrt 20 Frauen mit Bundesverdienstkreuz»], ''Welt Online'', 21. juni 2007. Statistikk over tildelinger, samt politiske prioriteringer, framkommer også av [http://www.bmfsfj.de/bmfsfj/generator/Politikbereiche/gleichstellung,did=111964.html «Immer mehr Frauen erhalten das Bundesverdienstkreuz»]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, Bundesministerium für Familie, Senioren, Frauen und Jugend, 7. august 2008.</ref> I [[Order of Canada|Canada-ordenen]] utgjør kvinnene 29% av de utnevnte siden 2000.<ref>Inkludert et fåtall æresmedlemmer (utlendinger). Basert på medlemsregisteret til [http://www.gg.ca/honours/search-recherche/index_e.asp?TypeID=orc Canada-ordenen] {{Wayback|url=http://www.gg.ca/honours/search-recherche/index_e.asp?TypeID=orc |date=20080912024043 }}.</ref> I 2007 og 2008 var kvinneandelen blant tildelingene av St. Olavs orden til norske borgere på 21 %, men andelen kvinner har variert betydelig:<ref>Utregnet på grunnlag av oversikten fra [http://www.kongehuset.no/c34070/tildelinger.html?strukt_tid=34070&arkiv=1 «Tildeling av ordener og medaljer: Søk i arkivet»], Kongehuset. Forfremmelser fra lavere grad medregnet.</ref> 

{| class="wikitable"
!  2002 !!  2003 !! 2004 !!  2005 !!  2006 !! 2007 !! 2008 !! 2009 !! 2010
|-
| 14 || 12,5 || 39 || 23,5 || 12 || 21 || 21 || 20,5 || 15
|-
|}

Den høye kvinneandelen i 2004 og 2005 skyldes for en vesentlig del ordensutnevnelser av medlemmer blant statsrådene i [[Kjell Magne Bondeviks andre regjering|regjeringen Bondevik]], en praksis som i seg selv er kritisert. Fire statsråder ble tildelt St. Olavs orden i 2004, tre i 2005. 

[[Fil:Oskar II by Oscar Björck - torso small (Nationalmuseum, 38942).png|miniatyr|Striden om ordensvesenet i Norge var forbundet med striden om unionen og om kongemaktens rolle. Kong Oscar II med sine mange ordener ses her portrettert av Oscar Björk.]]
I Norge har kritikken mot ordensvesenet historisk sett vært dels situasjonsbestemt og dels prinsipiell. Den situasjonsbestemte kritikken mot ordensvesenet i Norge henger i stor grad sammen med utviklingen av forbindelsene mellom Stortinget og kongemakten i [[Unionen mellom Sverige og Norge|unionstiden]].<ref>Rolf Normann Torgersen: ''Ordener'', Oslo: Nye Atheneum, 1987, s. 158–160 og Bjarne Gran: «St. O. O.», ''Verdens Gang'', 21. august 1947.</ref> Grunnloven bestemte at kongen kunne opprette ordener, men unionskongene lot dette være. I stedet ble svenske ordener benyttet for å belønne nordmenn. Disse ble etter 1814 endog utvidet med hensyn til antall medlemmer for å kunne ta opp norske medlemmer. Denne tildeling av svenske ordener til nordmenn møtte kritikk, med krav om opprettelsen av en norsk orden. En slik, [[St. Olavs Orden| St. Olavs orden]], ble innstiftet i 1847. Denne ble rangerende etter de allerede eksisterende svenske ordener, noe flere så som et tegn på Norges underordnede stilling i unionen. St. Olavs orden kunne ikke måle seg med [[Serafimerordenen]] og andre fornemme europeiske ridderordener. Først i 1904 gjorde kong [[Oscar II]] et forsøk på å endre dette ved innstiftelsen av [[Den Norske Løve (orden)|Den norske løve]], en orden som det var tanken skulle rangere på linje med de fornemste europeiske ordener. 

I unionstiden hang kritikken mot ordensvesenet også sammen med at ordenstildeling var et kongelig prerogativ, da slik at republikanisme og avvisning av ordensvesen kunne gå sammen. Deler av den radikal-liberale bevegelse på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet avviste ordensvesenet og ønsket det opphevet. Det var her radikale medlemmer av partiet [[Venstre]] som dominerte opposisjonen, mens de ordenskritiske holdninger senere også ble delt av medlemmer av arbeiderbevegelsen og [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]]. 

[[Fil:Harald V state dinner.jpg|thumb|I Norge benyttes ordener nå mest ved formelle anledninger som ved statsbesøk. Her i forbindelse med [[statsbesøk]] av Brasils president, 13. september 2007. {{Byline|Ricardo Stuckert/ABr}}]]
Sterkest kraft hadde motstanden i årene like før og etter [[unionsoppløsningen]], da det ble framsatt gjentatte forslag i [[Stortinget]] om ordensvesenets opphevelse.<ref>Rolf Normann Torgersen: ''Ordener'', Oslo: Nye Atheneum, 1987, s. 160–167</ref> Disse led nederlag, men ble i 1913 vedtatt, likevel uten at det nødvendige grunnlovsmessige flertall ble oppnådd. Forslag om opphevelse av ordensvesenet kom opp igjen for siste gang i 1920, men ble da nedstemt. Det er kjent at [[Haakon VII|kong Haakon]] motsatte seg ordensvesenets opphevelse og ga klart uttrykk for det overfor statsminister [[Gunnar Knudsen]] og stortingspresident [[Jørgen Løvland]].<ref>Torbjørn Greipsland: «Har kongehuset makt?», ''Bergens Tidende'', 15. oktober 1999, s. 24.</ref> I 1913 manglet det bare sju stemmer på at grunnlovens bestemmelser om ordensvesenet var blitt avskaffet, og kong Haakon truet med [[abdisere|abdikasjon]] hvis han ble fratatt makten over landets øverste utmerkelser. Ifølge [[John Olav Egeland]] så han ordener og medaljer som et middel til å knytte personlige bånd mellom kongen og en utvalgt [[elite]].<ref>John Olav Egeland: «Den kongelige orden», ''[[Dagbladet]]'' 17. november 2002</ref> I stedet fikk regjeringen innflytelse over tildelinger gjennom et ordensråd. Siden da har spørsmålet om ordensvesenet ikke vært oppe i Stortinget, men gjentatte ganger vært gjenstand for offentlig diskusjon. 

I norsk sammenheng er [[statsminister]]ne [[Gunnar Knudsen]] og [[Einar Gerhardsen]] eksempler på personer som av [[livssyn]]smessige eller politiske grunner, ikke ønsket å motta ordener. Knudsen var likevel kansler for [[St. Olavs Orden]], da Norges statsminister i perioden 1905 til 1914 automatisk var innehaver av dette embetet.<ref>''Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947'',  utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 38.</ref> [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]] og [[Sosialistisk Venstreparti]] er de partier som i dag sterkest målbærer kritikken mot ordensvesenet, sammen med ledende presseorganer<ref>Eksempelvis leder i ''Dagbladet'', 26. mai 2001.</ref>, enkelte samfunnsdebattanter og akademikere.<ref>[[Jon Michelet]]: «Stein Mehrens respektable valg», ''Klassekampen'' 26. mai 2001, Vidar Ystad: «St. Olavs orden til Sponheim & co», ''Bergens Tidende'', 11. september 2004, s. 4, [[Hans Fredrik Dahl]]: «Vi som sier nei», ''Dagbladet'', 6. mars 2005, s. 23, [[Nils-Øyvind Haagensen]]: «Orden i rekkene», ''Klassekampen'', 25. oktober 2006.</ref> Siden 2004 kan sittende norske statsråder etter bestemte tjenestetider tildeles [[St. Olavs Orden]], en ordning som først ble praktisert av Bondevik-regjeringen. Politikere tilhørende Arbeiderpartiet, men også de andre partiene på venstresiden i norsk rikspolitikk, har tradisjon for å takke nei til norske ordener så lenge de er aktive politikere. Til tross for kritikk, senest i forbindelse med Bondevik-regjeringens beslutning om å ta imot St. Olavs orden i regjeringsperioden,<ref>Kjell Werner: [http://www.dagsavisen.no/innenriks/article265151.ece «Stoltenberg sier nei til ordener»]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Dagsavisen'', 16. juli 2005, [[Gudleiv Forr]]: «Jåleriets storkors», ''Dagbladet'', 23. september 2004, s. 3, [[Olav Versto]]: «Slett ikke i orden», ''Verdens Gang'', 25. september 2004, s. 2–3, Rolf Normann Torgersen: «Ordener til politikere», ''Aftenposten'', 15. september 2004, s. 9.</ref> har ordensvesenet overlevd og endog blitt utvidet ved innstiftelsen av [[Den Kongelige Norske Fortjenstorden]] i 1985. 

Til støtte for ordensvesenet anføres at ulike offentlige belønningsformer eksisterer i nær sagt alle samfunn og at ordensvesenet viser seg å være nærmest universelt. Både monarkier og republikker ser fortsatt behov for ordener til belønning av egne og andre lands borgere.