Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

=== Vitenskapsrevolusjonen ===
[[Fil:GodfreyKneller-IsaacNewton-1689.jpg|miniatyr|[[Isaac Newton]] forandret drastisk verdensforståelsen og spilte en avgjørende rolle i innføringen av et mer mekanistisk verdensbilde. {{Byline| Godfrey Kneller | type=Malt av}}]]
Allerede rundt slutten av Gallileo Galileis aktive periode skjedde en sterk utvikling innen vitenskapen. [[William Harvey]] beskrev blodomløpet i 1628, og definerte at kroppen fungerte på en mer vitenskapelig måte enn den etablerte teorien basert på [[Galen]].<ref>Side 418, Greer, Lewis</ref> [[Blaise Pascal]] lyktes på 1640-tallet å revolusjonere læren om trykk i fysikken. Han langt på vei oppfant sprøyten og målte at trykk var forskjellig på forskjellig høyde over havet.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Blaise-Pascal Blaise Pascal] - Britannica.com</ref> Iren [[Robert Boyle]] var banebrytende innen kjemi, særlig kjemisk analyse. Han var også dyktig innen fysikk, matematikk og flere andre naturvitenskaper.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Robert-Boyle Robert Boyle] - Britannica.com</ref> Boyle dannet [[Royal Society]] sammen med blant andre [[Robert Hooke]], et universalgeni som hadde gjennombrudd i en rekke vitenskapelige felt, men som kom på kant med Isaac Newton, delvis på grunn av uenighet om hvilke bidrag Hooke sto for.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Robert-Hooke Robert Hooke] - Britannica.com</ref>

Royal Society ble altså grunnlagt i London i 1660 og [[Det franske vitenskapsakademiet]] ble grunnlagt i Paris i 1666, begge med regjeringens støtte og velsignelse. Dette førte til utgivelsen av vitenskapelige tidsskrifter og utveksling av ideer. Vitenskapene øke fra naturvitenskapene til paleografi, numismatikk, kronologi, rettshistorie og naturlover. Kunnskapen fikk også praktisk betydning, blant annet ble tidevannseffekten forstått. Den presise kunnskapen om himmellegememer kom godt med i navigasjon. Også i krigføring, spesielt artilleriet, fikk bruk for den nye forskningen.<ref name="sci" />

Det store gjennombruddet kom likevel på 1680-tallet. Galileos lov om at et bevegelig legeme fortsetter i rett bane med mindre noe stopper det var ikke forenelig med Keplers baner, som viste at legemene beveget seg rundt solen. Det ble  [[Isaac Newton]] som løste dette problemet. Ved buk av [[matematisk analyse]] og ideer fra Galileo (loven om fallende legemer), [[Christiaan Huygens]] (pendelprinsippet), lyktes han å bekskrive tyngdekraften. Han publiserte  det i verket ''[[Philosophiæ naturalis principia mathematica]]'' i 1687. I tillegg til å definere tyngdekraften, lyktes Newton med sine oppdagelser å gjøre det enklere å måle bevegelse. Newtons matematisk svært presise nedtegnelser viste seg først på 1900-tallet å bli motbevist, men det bare på subatomiske strukturer og ved svært høy hastighet. Newtons oppdagelser ble så populære og slo så godt an at det faktisk førte til en form for naturvitenskapelig latskap, ettersom Newton hadde «oppdaget» universet.<ref name="sci">Side 297-99, Palmer, Colton</ref>

Imidlertid var Newton langt fra den eneste som studerte naturen i denne tiden. Den franske ingeniøren [[Denis Papin]] lyktes i å lage en dampmaskin i 1681, og denne ble forbedret og forstørret i 1702 av [[Thomas Newcomen]].<ref name="sci" /> Også innen matematikk var det store endringer som kom til å påvirke fysikken. [[Gottfried Leibniz]] produserte den mest systematiske teorien innen integral- og differensialregning, i tillegg til å være en avansert filosofisk rasjonalist, en logiker som foreslo et universalspråk innen logikk og en jurist, diplomat, historiker og teolog.<ref>[https://snl.no/Gottfried_Wilhelm_Leibniz Gottfried Wilhelm Leibniz] - Store norske Leksikon</ref>

==== Filosofi: Vitenskap og politikk ====
[[Fil:John Locke by John Greenhill.jpg|miniatyr|[[John Locke]] var en aktiv vitenskaps- og politisk filosof som påvirket mye av tankesettet frem til og med den industrielle revolusjonen.{{Byline|John Greenhill|type=Malt av}}]]
I tillegg til ren vitenskap, hadde også vitenskapsrevolusjonen skapt et mekanisk verdensbilde. Tanken var at verden var som en stor maskin, og dermed var det ikke behover verken for overnaturlige forklaringer eller for magi. Hekseprosessene forsvant omtrent samtidig med den store vitenskapsrevolusjonens høydepunkt. I tillegg passet Harveys mekanistiske forståelse av menneskekroppen, kombinert med Pascals og Boyles lover om trykk og kjemi, godt i å plassere mennesket inn i mekanikken.<ref>Side 420-21, Greer, Lewis; 397-98, Fuglestad</ref>

Innenfor vitenskapsfilosofien skjedde det også en god del. Siden Spinozas storhetstid dukket det opp flere filosofer både på rasjonalistenes og empirikernes side. Pascal og Leibnitz var begge rasjonalister. Empiristene hadde spesielt den engelske filosofen [[John Locke]]. Locke var godt belest og hadde mange venner innen politiske og vitenskapelige kretser. Han skrev temaer om økonomi, utdannelse, religiøs politikk, politisk teori, filosofi og en rekke andre temaer inspirert like mye av de kontinentale tankerekkene han oppdaget i Nederland som tankene til hans landsmenn. I boken ''Essay Concerning the Human Understanding'' tok han opp nettopp problemet med sikker kunnskap, og konkluderte med at bare erfaring kunne gi sikker kunnskap.<ref>Side 306-07, Palmer, Colton</ref>

Locke gjorde seg også bemerket innen politisk teori, og her særlig i kontrast med [[Thomas Hobbes]]. Politisk teori startet med [[Niccolò Machiavelli]], som studerte hvordan politikere ''var'' i stedet for hovrdan politikken ''bør være''. Machiavelli ble kjent, muligens ufortjent, for sin kynisme. På midten av 1600-tallet var det ikke så mye kynisme eller skeptisisme som tidligere. I stedet sto kampen mellom naturlov og naturrett.<ref>Side 307-308, Palmer, Colton</ref>

Thomas Hobbes representerte naturloven. Han hadde opplevd en brutal borgerkrig og en underkuende republikk, og konkluderte fra dette at mennesket var kranglevorent, voldelig og turbulent, og ikke i stand til å styre seg selv. For Hobbes var derfor den eneste fornuftige politiske retningen en der mennesket ga avkall på sine rettigheter og lot seg styre av en eneveldig hersker. Slik ble det en form for naturlov, en form for kontrakt mellom konge og undersåtter. Å stille spørsmålstegn ved kontrakten eller den eneveldige herskeren ville være å åpne for det kaoset som hadde regjert i Storbritannia i 20 år. I boken ''[[Leviathan (bok)|Leviathan]]'' (1651) argumenterte han sterkt for enevelde.  Selv om tittelen på boken henspiller på Bibelen og Hobbes ofte siterte Bibelen, fremsto han nærmest som en ikke-religiøs. Dermed slet han i samtiden med et engelsk publikum som ikke ønsket enevelde og et europeisk som ikke ønsker ikke-religiøse.<ref>Side 309-311, Palmer, Colton</ref>

John Locke var både sterkt enig og sterkt uenig med Hobbes. Akkurat som Hobbes, trodde han mer på en mekanisk og naturlig forståelse av verden, og han var enig i tanken om en samfunnskontrakt. Han støttet også at en regjering måtte få en makt fra et annet sted enn tradisjon eller religion. Der stoppet likhetene. Der Hobbes foretrakk monark foran parlament, var Locke motsatt. Hans tanker gikk i retning naturrett. Der Hobbes snakket om at mennesker skulle gi avkall på rettigheter, ville Locke at de skulle kreve dem. Locke trodde i motssetning til Hobbes at mennesket i naturformen var fornuftige og dannede, at de i naturretten hadde særlig tre rettigheter som staten aldri skulle kunne ta fra dem, retten til liv, frihet og eiendom. Selv om det sistnevnte kan virke som en støtte til den landeiende adelen i Parlamentet, var det også mange ikke-adelige som eide landområder. Naturretten til Locke var slik at staten og borgerne skulle gi og ta fra hverandre, og ingen skulle underkaste seg staten. Alle mennesker er eller kan opplæres til å bli ansvarsfulle og rasjonelle, og slike mennesker har krav på frihet.<ref>Side 311, Palmer, Colton</ref>