Redigerer Ole Paus (avsnitt)

=== Oppdaget av Cranner og Prøysen ===
{{Sitat|Kajsas sang er om taushet<br/>Ingen ord får bo i Kajsas munn<br/>Hun har sett. Hun har lyttet<br/>Hun har skreket nok. Nå tier hun.|Ole Paus, «[[Kajsas sang]]»,<br/>''[[Zarepta (album)|Zarepta]]'' (1974)|right}}

[[File:Alf Prøysen spiller gitar i steinrøysa.jpg|thumb|[[Alf Prøysen]], Ole Paus' tidlige mentor]]

Forelskelsen i Chantal, sangene om henne og et møte med visesangeren [[Alf Cranner]] fikk avgjørende betydning.<ref>[https://radio.nrk.no/serie/tro-haap-og-lillesaeter Tro, håp og Lillesæter]</ref><ref>«[https://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/alf-cranner-er-dod-en-av-visenes-beste-venner-1.1675143 Alf Cranner er død: En av visenes beste venner]»</ref>

Ole hadde blitt kastet ut av [[Blindern Studenterhjem]] og bodde da i sin mormor Monnas hus i Niels Henrik Abels vei 29 like ved, og inviterte Cranner hjem på nachspiel etter en konsert på Blindern. Paus fortalte selv om møtet:

{{Sitat|Jeg var en mislykket student så det suste, og jeg bodde i et hus i utkanten av Blindern studentområde. Så kom Alf Cranner for å holde konsert på Blindern. Jeg dro ned til konserten med en flaske whiskey for å bestikke ham til å høre på visene mine. Deretter ble Alf og jeg sittende i tre døgn og spille og prate. Så tok han meg med til plateselskapet Nordic, som senere ble til Universal, og ba dem spille inn en plate med meg. Og det gjorde de. [...] [Produsenten] hadde aldri sett noe så sært og uhippt som meg.|Ole Paus<ref name="nrk2002">[https://www.nrk.no/kultur/et-onske-om-a-formidle-1.856227 Et ønske om å formidle], NRK</ref>}}

23 år gammel debuterte han i 1970 med platen ''[[Der ute – der inne]]'', som bestod av 18 viser om bymiljøet. Det har blitt sagt at ''Der ute – der inne'' satte standarden for norsk visekunst i 1970-årene. Alf Cranner skrev en artikkel på baksiden av platen der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren: «I disse små visene blir små og store bagateller gjort om til vesentligheter. Hva som er inn eller ut får man spørre andre folk om. At Ole P. likevel er så til de grader nålevende er lissom ikke hans skyld. På den måten er det blitt en samling byviser som virker uanstrengte – sosialt engasjerte viser uten at dette egentlig var meningen. De er på samme tid gammeldagse og moderne, som Ole P. selv, og derfor hans naturlige måte å uttrykke seg på. Lån ham øre!».<ref name="rockipedia">{{Kilde www|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/ole_paus/|tittel=Artikkel om Ole Paus i Rockipedia|besøksdato=2018-11-11|arkiv-dato=2018-11-11|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181111182103/http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/ole_paus/|url-status=død}}</ref> Paus sa at visene «handlet om alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen».<ref name="nrk2002"/>

Gjennom Cranner ble Paus god venn med [[Alf Prøysen]], som også ble en viktig mentor; de møttes første gang i leiligheten til Cranners mor i Oslo. Prøysen rådet Paus til å gi ut en diktsamling, og noe av det siste han gjorde var å introdusere Paus for forlaget [[Tiden Norsk Forlag|Tiden]]. I 1971, året etter Prøysens død, utkom Paus' første bok, diktsamlingen ''Tekster fra en trapp''. Cranner og Prøysen introduserte ham til [[Erik Bye]], som sørget for at Paus fikk spille i NRK.

{{sitat|En av dem som hørte et stort talent i Der ute – der inne, var Erik Bye. De to ble kjent gjennom Cranner og Prøysen. Programlederen ville ha Ole med i en sending på lørdagskvelden. 27. mars 1971 kom Paus tuslende inn med gitaren i hånda, slik Norge så ham utallige ganger siden: som en vikarlærer i dressjakke, med briller og skjegg og dette håret som han begynte å miste tidlig, men som i trass hang på til siste slutt. Ole Paus var ingen trendnisse. Erik Bye introduserte ham som «Oslo bys gatesanger nummer én».|Asbjørn Bakke<ref name="Paus2024"/>}}

Albumet ''[[Garman (album)|Garman]]'' (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra [[Pussycats]], står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra [[Bob Dylan]]. Blant sangene på albumet er «Nå kommer jeg og tar deg», «Leieboer» og «Ingenting å være redd for». Paus viste tidlig en interesse for utstøtte og marginaliserte i samfunnet, som uttrykt i visene «[[Jacobs vise]]» (1972), «[[Merkelige Mira]]» (1973) og «[[Kajsas sang]]» (1974), en «stille hyllest til ei jente på asyl, kanskje med psykisk utviklingshemning».<ref>{{Kilde bok|dato=1998-04-02|tittel=Klassekampen|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_klassekampen_null_null_19980402_30_78_1|side=18}}</ref>

Paus innledet også et samarbeid med forfatteren, lyrikeren og dramatikeren [[Gunnar Bull Gundersen]]. Cranner introduserte ham også til en av etterkrigstidens største lyrikere, [[Harald Sverdrup]], som igjen ledet ham til [[Hans Børli]]. «Sistnevnte var en sky mann som helst ville fortelle langsomt i verseform, men bygutten og skogens dikter fant hverandre. Av Børli lærte Ole Paus å bruke de minste ordene om de største tingene. Snart hadde han også forfatterne [[André Bjerke]] og [[Jens Bjørneboe]] hengende rundt kjøkkenbordet. Alle disse var blant etterkrigstidens mest markante i norsk kulturliv. De var mye eldre enn Paus, selv om en del av ham var jevnaldrende, kanskje til og med eldre. De ga ham av tiden sin. Han drakk og hadde lange samtaler med dem. De lyttet til visene hans, lot ham tonesette diktene deres og åpnet sine tanker og drømmer for ham. Slik hjalp de Ole Paus med å finne døren til sin egen verden. Armene deres var vidåpne, og han kastet seg begjærlig i dem. Men kan det også ha vært omvendt? At det var slik at de flokket seg rundt ham? For de må ha sett at den unge mannen var deres like», skriver Bakke.<ref name=Paus2024/>

Fra begynnelsen sang og skrev Ole Paus konsekvent på norsk. Han har selv sagt at det rundt 1970 ble oppfattet som nærmest uhørt å synge rock på norsk og at viser om livet i bymiljøer, viser på norsk som tok opp ekte mennesker og sosiale problemer var noe helt nytt.

Thyvold vektlegger også det språkpolitiske fellesskapet mellom Ole Paus og hans mye eldre mentorer som viktig, og Erik Bye som en veldig viktig døråpner. Thyvold sa at «Erik Bye, også gammel riksmålsmann, tok Ole Paus under sine vinger, og hver eneste sending var det en låt med Ole Paus. Samtidig holdt Ole hoff i en leilighet på Frogner – etter disse Erik Bye-sendingene var det fullt av alle kjendiser som hadde vært på det, på nachspiel – og Erik Bye var veldig opptatt av hva Ole mente, hva han drev med. Både Erik Bye, André Bjerke, Alf Prøysen og Jens Bjørneboe så altså på Ole som en arvtager, og de så på det som viktig – altså hvordan vi skulle bringe tradisjonen med å skrive norske, gode visetekster videre, og de var alle enige om at Ole var det store, hvite håpet».<ref name=Thyvold/>

Selv om Ole Paus senere skulle bli kjent for en rusten og forpint stemme hadde han som ung visesanger en klar og klassisk pen stemme. Han fortalte i 2013 at «jeg hadde en veldig klar stemme, men det var mange år av livet hvor jeg var flink til å røyke, drikke og være sent oppe, og det satte sitt spor igjen i stemmen».<ref>{{Kilde www |url =https://www.seher.no/kjendis/for-var-stemmen-min-helt-klar/64438763 |tittel =Før var stemmen min helt klar |besøksdato = 2024-12-04 |utgiver = |dato = }}</ref> Paus kan høres i et opptak fra 1970 i NRK-programmet ''Znikk Znakk: Med Ole Paus'' fra 1983.<ref>{{Kilde www |url =https://tv.nrk.no/serie/znikk-znakk/sesong/1983/episode/FUHA02005183 |tittel =Znikk Znakk: Med Ole Paus|dato =1983|utgiver =NRK}}</ref>