Redigerer Oldtidens egyptiske religion (avsnitt)

=== Templer ===
Templer har eksistert fra begynnelsen av egyptisk historie, og ved høyden av sivilisasjonen var de prominent til stede i de fleste av byene. De omfattet både gravtempler som tjente åndene til avdøde faraoer og templer dedikert til bestemte skytsguder, skjønt sondringen mellom disse var uklare, ettersom guddommelighet og kongeverdighet var så nært sammenflettet.<ref name= "Shafer 2"/> Templene var ikke hovedsakelig et sted hvor den generelle befolkningen kunne vise sin andakt eller dyrke sin religion, og folk flest hadde heller et komplekst sett av egne religiøse praksiser. Isteden fungerte de statlige templene som hus for gudene hvor de fysiske avbildningene fungerte som mellomledd og som ble dyrket og ofret til. Denne tjenesten ble forstått som nødvendig for å opprettholde gudene slik at de kunne opprettholde universet.<ref name="Wilkinson 42">Wilkinson (2003), s. 42–44.</ref> Templene var således sentrale i de egyptiske samfunnet, og enorme ressurser ble avsatt for å opprettholde dem, inkludert donasjoner fra monarkiet, og de hadde også egne store eiendommer. Faraoene utvidet ofte templene som en del av deres forpliktelser for å ære gudene, og mange av templene vokste til enorme størrelser.<ref>Wilkinson (2000), s. 8–9, 50.</ref> Imidlertid hadde ikke alle gudene egne templer. Mange av gudene som var viktige i den offisielle teologien, fikk minimalt med oppmerksomhet, og mange husguder var fokus for folkelig dyrkelse framfor tempelritualene.<ref>Wilkinson (2000), s. 82.</ref>

De tidligste egyptiske templene var små, midlertidige bygg, men gjennom det gamle rike og mellomriket vokste deres form og utsmykning stadig mer og de ble i økende grad bygd i stein. I det nye rike hadde en grunnleggende tempelarkitektur blitt fastsatt, basert på felles elementer fra templene i det gamle rike og mellomriket. Med variasjoner var denne utformingen benyttet for de fleste templer som deretter ble bygget. I denne formgivningen ble templene bygd langs en sentral prosesjonsvei som førte til en rekke av gårdsplasser og haller og videre til selve helligdommen som inneholdt en statue av tempelets gud. Tilgang til denne aller helligste delen av tempelet var begrenset til farao og til prestene av høyeste rang. Reisen fra tempelets inngang og til helligdommen ble sett på som en reise fra den menneskelige verden og til det guddommelige rike, et punkt framhevet av den komplekse, mytologiske symbolisme presentert i tempelarkitekturen.<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 72–82, 86–89.</ref> Godt bortenfor tempelets hovedbygning var det ytre muren. I dette rommet mellom de to lå mange tilleggsbygninger, inkludert verksteder og lagerrom for tempelets behov, foruten også [[bibliotek]] for tempelets hellige skrifter og verdslige nedtegnelser. De fungerte også som et lærested i en rekke emner.<ref>Wilkinson (2000), s. 72–75.</ref>

Teoretisk var det faraos plikt å utføre tempelritualene, ettersom han var landets offisielle representant for gudene. I virkeligheten ble imidlertid disse pliktene bortimot alltid utført av prestene. I løpet av det gamle rike og mellomriket var det ingen adskilt samfunnsklasse av prester. Isteden var det mange av faraos myndighetspersoner som fungerte i denne tjenesten i flere måneder av året før de vendte tilbake til sine mer verdslige tjenester. Først i det nye rike begynte et profesjonelt presteskap å bli utstrakt, skjønt de fleste prester av lavere rang fungerte fortsatt kun på deltid. Alle var fortsatt ansatt av staten, og farao hadde siste ord i deres utnevnelser.<ref>Shafer (1997), s. 9</ref> Etter hvert som templenes eiendommer og rikdommer vokste, økte imidlertid også presteskapets makt og innflytelse, helt til de faktisk ble rivaliserende for faraos makt. I den politiske fragmenteringen under tredje mellomepoke (ca. 1070–664 f.Kr.), var det yppersteprestene av Amontempelet i [[Karnak]] som var de virkelige herskerne av [[Øvre Egypt]].<ref>Wilkinson (2000), s. 9, 25–26</ref> Tempelstaben omfattet også mange andre mennesker enn prester. Disse var musikere og sangere i tempelprosesjonene og ritualene. Utenfor tempelet var det kunstnere, håndverkere og andre arbeidere som sto til disposisjon for tempelets behov, i tillegg til landbruksarbeidere som arbeidet på tempelets eiendommer. Alle ble betalt med en andel av tempelets inntekter. Store templer ble således en stat i staten, og ble meget betydningsfulle sentre for økonomisk aktivitet, en drivkraft i det urbane liv, og tidvis engasjerte tusenvis av mennesker.<ref>Wilkinson (2000), s. 92–93</ref>