Redigerer Obeliskskipet (avsnitt)

== Obeliskskip i moderne tid ==
=== «Luxor» ===
[[Fil:Concorde Obelix (4).jpg|thumb|Diagram som viser hvordan obelisken ble tatt ned og ført inn i «Luxor».]]
Den egyptiske visekonge [[Muhammad Ali av Egypt|Muhammed Ali]] som senere titulerte seg som [[khediv]] av [[Egypt]], skjenket to obelisker i [[Luxor]] til [[Frankrike]] i 1829 som gest. En ekspedisjon dro fra Toulon for å undersøke disse to obelisker i året 1831, og man hadde besluttet å bare motta den ene av de to obelisker fra inngangen til templet i Luxor. Den valgte obelisken i rød granitt er 23 meter høy og veier over 250 tonn. Størrelsen og vekten på obelisken ble en meget stor utfordring for franskmennene som hadde tekniske begrensninger på sine transportmidler.

Den franske marinen bygde en flatbunnet pram egnet for seilas på den grunne elven Nilen med interne lasterom, som var rigget som en tremastet [[skonnert]]. Dette fartøyet under navnet «Luxor» forlot havnen i Toulon den 15. april 1831, seilte over Middelhavet og nådde Alexandria den 3. mai. Ved Rosette passerte det franske skipet elvemunningen, og deretter dro videre etter hvert som flommen steg så dypgangen ikke skulle bli et problem for ferdselen oppover Nilen til Luxor. «Luxor» nådde bestemmelsesstedet ca. 270 meter fra templet i Luxor der obelisken var tatt ned og forberedt for frakt.

Forstevnen på prammen som var vendt mot land, ble saget av og løftet så sleden med obelisken ved hjelp av gangspill kunne føres inn i lasterommet. Etterpå ble forstevnen satt på fartøyet som med stor møye ble ført nedover floden fram til havet. For å kunne passere den grunne elvemunningen med lasten ombord ble to massive treprammer, såkalte «kameler» forbundet med skipet for å løfte det og fordele vekten på vannet. Bruk av «kameler» har vært kjent i flere århundrer fra meget grunne havnesteder som i [[Nederland]].

Ferden fra Luxor til Alexandria var overstått den 25. januar 1833, men «Luxor» måtte vente på et bukserfartøy fram til den 1. april det samme året. Dampkorvetten «Sphinx» tok prammen under slep og førte den fra den ene havn til den andre under store vansker, man nådde først Toulon den 10. mai, deretter dro man videre til [[Gibraltar]] og [[Le Havre]] i løpet av sommeren. «Luxor» kom til munningen av [[Seinen]] den 14. september.

Bestemmelsesstedet for obelisken, havnen utenfor [[Place de la Concorde]] i [[Paris]], ble nådd den 23. desember 1833. Ekspedisjonen hadde tatt to og et halvt år, teknisk sett var transporten meget krevende. Tre år senere, 25. oktober 1836, ble obelisken reist på Concordeplassen.

=== «Cleopatra» ===
[[Fil:Cleopatras.needle.from.thames.london.arp.jpg|thumb|«Kleopatras nål» sett fra Thamesfloden.]]
I [[1819]] tilbød Muhammed Ali den berømte obelisken «[[Kleopatras nål]]» som en minnestein over [[admiral]] [[Horatio Nelson|Nelson]]s seier under [[slaget på Nilen]] i 1798, der det franske ekspedisjonskorpset mistet sin flåte etter ankomsten i [[Egypt]]. Selv om den britiske regjeringen tok imot gesten, avslo man fra å finansiere bekostningen av transporten til [[London]]. Det britiske militæret hadde på egen hånd allerede i 1801 ønsket å ta den nevnte obelisken, som hadde falt ned fra pidestallen under et jordskjelv som rammet [[Alexandria]] i året 1301, som krigsbytte, men var forhindret etter ordre fra regjeringen i London.

Historien om «Kleopatras nål» begynte allerede rundt 1468 f.Kr, da kong [[Thutmosis III]] (1479-1426 f.Kr) hadde reist et par obelisker lagd av rød granitt i [[Heliopolis]], som var omtrent 21 meter høye med en vekt på 224 tonn. To århundrer senere ble inskripsjoner om militære begivenheter hogd inn i obeliskene av [[Ramses II]] (1279-1213 f.Kr) fra hans kriger, deriblant det kjente [[slaget ved Kadesj]]. Obeliskene ble flyttet til Alexandria og satt opp i den romerske bydelen Caesareum av den romerske keiseren [[Augustus]] i 12 f.Kr. Disse var oppført mot et tempel som tidligere var bygd av [[Kleopatra]] til ære for [[Marcus Antonius]]. Der sto disse to obeliskene i mange hundre år, fram til den arabiske historikeren [[Abd-el-latif]] (1162-1231 e.Kr) så disse under sitt besøk i Alexandria. Han var meget sterkt interessert i det gamle Egypt fra oldtiden, og er en av de første pionerene innenfor [[arkeologi]] i historien.

Det er fra Abd-el-latif, som også var kjent som Abdallatif eller ''«al-Baghdadi»'', vi har noen av de første [[egyptologi]]ske nedskrivelser, som blant annet gav obeliskene den vage betegnelsen «faraos nåler». Etter dette tidspunktet, muligens under det store jordskjelvet i året 1301, som ødela store deler av bymuren, falt den ene obelisken ned og ble liggende på bakken, hvor den senere ble dekket med sand og jord. Denne obelisken ble oppdaget og utgravd av de britiske soldatene som hadde gått på land for å ødelegge det franske ekspedisjonskorpset [[Napoleon]] måtte forlate for å redde [[Frankrike]]. Dermed ble navnet «Cleopatra’s needle» tatt i bruk om denne obelisken som var oppdaget.

Etter seirene under [[slaget ved Alexandria]] den 21. mars 1801 og [[beleiringen av Alexandra]] fram til 2. september 1801 som hadde tvunget den franske hæren til overgivelse, ønsket britene å ta med seg den oppdagede obelisken som et [[monument]] over sine seire i Egypt. En av de erobrede franske fregattene, «El Corso», var kjøpt og gjort i stand for frakt av den store obelisken som skulle trekkes inn på en slede gjennom akterskipet. Fregatten fikk en stor og massiv plattform av tømmerstokker for å kunne tåle vekten av obelisken ovenpå kjølen. Men den britiske regjeringen gav ordre om å stoppe arbeidet gjennom sin øverstkommanderende i Middelhavet.

Etter å ha fått obelisken som gave skjenket av den egyptiske herskeren Muhammed Ali i 1819, var britene opptatt av spørsmålet om hvordan transporten til London skulle skje, men ofte strandet forslag og planer i møte med spørsmålet om utgiftene. Underlig nok ville ikke regjeringene gjennom tiårene finansiere transporten til et land med sterk egyptomani, så en britisk forretningsmann skaffet fram den da betydelige sum på 10 000 pund i 1877 som privat initiativ til transportprosjektet.

[[Fil:'Cylindar ship Cleopatra at Westminster Bridge' Wellcome L0022195.jpg|thumb|Sylinderskipet «Cleopatra», med obelisken, ved Westminster Bridge. ''The Illustrated London News'' 1878.]]
Transportprosjektet ble startet av general Alexander, William James Erasmus Wilson og ingeniøren John Dixon med en kontrakt om hvordan man kunne bygge en farkost for 7000 pund. Farkosten representerte et meget imponerende stykke ingeniørkunst fra slutten på 1800-tallet ved å være en slags krysning mellom en [[lekter]] og en [[sylinder]] som skulle bukseres over åpent hav med den tunge lasten. Det var et merkelig fartøy konstruert av vanntette jernplater i sylindriske form med loddrette og skarpe ender, delt i ti skotter og skulle være minst 93 fot (28 meter) langt og 15 fot (4,9 meter) i diameter.

«Cleopatra» hadde meget dårlig sjødyktighet, som rullet voldsomt i bølgene og var nesten umulig å slepe etter seg. Etter at obelisken var gjort i stand for transport, ble den innkapslet i sylinderen som var oppført på stedet i Alexandria. Etter ferdigstillelsen ble «Cleopatra» rullet ut i vannet, men traff en skarp klippe som skar seg gjennom jernplatene og delvis oversvømte lekteren med vann. Etter å ha blitt berget ble lekteren reparert og ombygd i en flytedokk. To lensepumper, slingrekjøl, et ror og et dekkhus med en brygge som ført fram til en bølgebryter samt en kort mast for seil var tilføyd.

Den 21. september 1877 dro en skonnertrigget damper, S/S «Olga», ført av kaptein Booth, ut på havet med «Cleopatra» på slep fra byen Alexandria med en besetning på ni menn ombord, inkludert kaptein Henry Carter. Lekteren hadde fått 20 tonn ballast av jern slik at deplasementet medregnet obelisken kom på 270 tonn. Seilasen gjennom Middelhavet var preget av rolig vær, men allerede da hadde «Cleopatra» store problemer. Den var meget vanskelige å slepe ettersom den viste seg umulig å styre selv med hjelp av bukserfartøyet. Men hellet var med Booth og Carter som bare hadde rolige og stille vær både på Middelhavet og [[Atlanterhavet]].

Først utover i [[Biscayabukten]] begynte det å blåse opp, og sjøen ble etter hvert røffere med bølger som brøt seg over lekteren som dermed kom ut av kontroll. Det var den [[14. oktober]] [[1877]] katastrofen skjedde, det kom storm som veltet «Cleopatra» over på siden i grov sjø. Ballasten hadde forskjøvet seg, og Carter hadde besluttet å forlate skipet. Men redningsbåten ble knust mellom bølgene og skipssiden, og da Booth skulle sende over en båt til dem, kantret den og forsvant i bølgene sammen med seks mann. Etter den stormfulle natten klarte Booth å berge alle mennene fra «Cleopatra», etter å ha ført sitt skip ved siden av lekteren. Men «Cleopatra» forsvant i bølgene.

Fire dager senere observerte flere spanske fiskebåter den etterlatte lekteren i fri drift, og den skotske damperen S/S «Fitzmaurice» fra [[Glasgow]] tok den på slep til den spanske byen [[Ferrol]] senere på dagen. Booth og Carter var i den tro at «Cleopatra» hadde sunket, og hadde dratt videre til [[Falmouth]]. Rederiet forlangte 5000 pund i belønning for å ha berget lekteren, men til slutt gikk man med på et krav på 2000 pund etter Admiralitetsrettens inngripen.

Den største og sterkeste slepebåten i Storbritannia, S/S «Anglia», en hjuldamper på 257 tonn deplasement dro til Ferrol for å hente «Cleopatra». Kaptein David Glue tok lekteren på slep og dro ut i havet den 16. januar 1878. Ferden til [[Thames]] foregikk uten problemer for Glue, som kunne seile fram til [[Gravesend]] den 21. januar, bare få dager senere. Ankomsten ble bivånet av skolebarn i byen som hadde skolefri. Disse sammen med store deler av byen så slepebåten med «Cleopatra» i slep.

Senere på året, den 12. september, ble obelisken reist på sin pidestall på [[Victoria Embankment]] i London. Den dag i dag står ''Kleopatras nål'' utenfor hjertet av storbyen mot elven Thames.