Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Riksrådkongressen ===
{{utdypende|Riksrådkongressen}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-030-63, Reichskongreß der Arbeiter- und Soldatenräte, Berlin.jpg|thumb|upright|Rikskongressen for arbeider- og soldatrådene i det prøyssiske parlamentet i Berlin, 16.–20. desember 1918. På ministerbenken (fra venstre mot høyre) ser vi Barth, Ebert, Landsberg og Scheidemann. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1972-030-63 / CC-BY-SA}}]]
Etter beslutning i representantskapet, sendte arbeider- og soldatrådene representanter fra hele riket til den første [[riksrådkongressen|almene kongress til arbeider- og soldatrådene]] i lokalene til [[Circus Busch-Roland|Circus Busch]] i Berlin den 16. desember. For å forhindre dette, planla Ebert og Groener å gjenvinne kontrollen over hovedstaden den 15. desember ved hjelp av frontlinjetropper som hadde blitt sendt til Berlin. Et av de utpekte regimentene slo til for tidlig, den 6. desember, og utropte Ebert til president.<ref name="Weber1993_58"/> I et forsøk på å arrestere rådenes ledelse, styrtet troppen inn i et demonstrasjonstog til den ubevæpnede «røde garde», spartakistenes soldatråd, og drepte 16 mennesker.

Her var voldspotensialet og kuppfaren fra ytterste høyre allerede synlig. På grunnlag av denne erfaringen, krevde [[Rosa Luxemburg]] at arbeiderklassen i Berlin skulle sørge for en fredelig avvæpning av de returnerte militære enhetene og videre at de skulle underordnes soldatrådene til revolusjonsparlamentet og gjennomgå en opplæring i det nye styrets ånd. Dette kravet ble fremmet 12. desember i ''[[Die Rote Fahne]]'', dagsavisen til spartakistene.  

Den 10. desember hadde Friedrich Ebert møtt ti hjemvendte divisjoner, i håp om at disse kunne brukes mot rådene. Det viste seg imidlertid at disse troppene ikke var villige til å kjempe videre. Krigen var avsluttet, [[julen]] stod for døren, og de fleste soldatene ville bare være hjemme sammen med sine familier. Derfor løp de fra hverandre etter deres inntog i Berlin. Det planlagte slaget mot riksrådskongressen fant ikke sted.

Det ville ha vært unødvendig uansett. Kongressen, som hadde begynt sitt arbeide i det prøyssiske parlamentet 16. desember, bestod av et flertall fra SPD.<ref name="ZR1919"/> Ikke en gang Karl Liebknecht hadde klart å vinne et mandat der. Spartakistene hadde ingen innflytelse. 19. desember stemte rådene med 244 mot 98 stemmer mot innføringen av et rådssystem som grunnlag for en ny forfatning. I stedet understøttet de den regjeringsbeslutning å avholde valg til en [[forfatning]]sgivende [[nasjonalforsamling]] som ville avgjøre den endelige regjeringsformen.

Det eneste stridsspørsmålet mellom Ebert og kongressen bestod i kontrollen over militæret. Kongressen forlangte blant annet medbestemmelsesrett for sitt nyvalgte ''[[Sentralrådet for den tyske sosialistiske republikk|sentralråd for den tyske sosialistiske republikk]]'' i ledelsen av de væpnede styrker, frie valg av offiserer og disiplinære myndigheter for soldatrådene. Men dette var i strid med den hemmelige avtalen mellom Ebert og Groener. Begge satte alt inn på å omgjøre denne beslutningen. Overkommandoen, som i mellomtiden hadde flyttet til [[Kassel]], begynte å etablere lojale [[frikorps]], som var ment å brukes mot den antatte bolsjevikiske trusselen. Disse troppene var monarkistiske offiserer og mannskap, som fryktet veien tilbake til det sivile liv og republikken.