Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

====De første diskusjoner om statens engasjement i vannkraften====
[[Fil:Hakavik nordfra.jpg|thumb|250px|[[Hakavik kraftverk]] ble satt i drift i 1922 for å forsyne [[Drammenbanen]]. Ved siden av [[Kjosfoss kraftverk]] som forsyner [[Flåmsbanen]], ble disse de eneste kraftverkene som noen gang ble bygget for å forsyne jernbanen. Hakavik ble bygget og eid av Statskraftverkene og Kjosfoss ble bygget og eid av [[Norges Statsbaner|NSB]] selv i 1944. Begge disse kraftstasjonene leverer fremdeles energi for togfremføring (15 kV og 16 2/3 Hz).{{byline|Eivindtoreid}}]]

Stortingsrepresentant for Bratsberg amt, [[Gunnar Knudsen]] foreslo i Stortinget i 1892 at staten skulle kjøpe vannfallrettigheter. Knutsen argumenterte med at vitenskapen på dette tidspunkt med sikkerhet kunne fastslå at elektrisitet ville kunne brukes til industri, jernbane, belysning og fremstilling av metaller. Kull var på denne tiden energikilde for til slike formål og måtte importeres, om da landet isteden kunne utnytte egne kraftkilder ville dette være av stor samfunnsøkonomisk betydning. Statlig oppkjøp av fallrettigheter skulle også forhindre spekulasjon.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 37-38.]]</ref>

Utover 1890-tallet ble det ført diskusjoner angående statens rolle også skulle inngå utbygging av vannkraftverk og elektrifisering. En ekspertkomité ble nedsatt med utspring fra [[Polyteknisk Forening|Den polytekniske Forening]], og denne mente at elektrifisering av jernbanen var noe staten skulle ha langsikte planer for. At staten også skulle ha ansvar for utbygging av vannkraft for andre formål var et for politisk radikalt forslag. Dette mente komiteene ville være et for sterkt inngrep i den private foretaksomhet. Om staten skulle kjøpe vannkraftrettigheter til industrielt formål ville dette være innføring av et «socialistisk Statsprincip». I sitt motsvar til dette sier Knudsen at statens innkjøp skal forhindre spekulasjon som vil bli til stor skade for industriutvikling. Han nevner et eksempel der en privatperson kjøpte et vannfall til 13-14 000 kr. Kort tid ble dette solgt videre til et engelsk selskap for 70 000 kr, deretter solgt videre til et tysk selskap for 300 000 Mark. Disse salgene gikk for seg på bare to til tre år.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 40-41.]]</ref>

I debatten ble det drøftet muligheten av å bygge opp lokal småindustri basert på vannkraft, eller om en skulle la store kapitalinteresser, da mest sannsynlig utenlandske, etablere vannkraftverk og industri. Et forhold som talte for å la vannkraftutbygging og elektrifisering være et kommunalt anliggende, var at kraftoverføring over lengre avstander på denne tiden var vanskelig. Elektrisitetsforsyning var av lokal karakter og ofte forbeholdt byene, dessuten var ikke investeringene særlig store. Kommunene sørget for vannforsyning, gassforsyning og flere andre ting, og elektrisitet kom i samme kategori. Dessuten var det mange private bedrifter som hadde stort initiativ for å få bygget vannkraftverk for næringsformål. Jernbane, post og telegraf var derimot nasjonal av natur og mer naturlig for staten å ha ansvar for. Oppkjøp av vannkraft for fremtidig elektrifisering av jernbanen var det politisk enighet om.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 45-46.]]</ref>