Redigerer Norges historie (avsnitt)

== Eneveldet til Kielfreden (1660&ndash;1814) ==
[[Fil:Norvegia Regnum 1662.jpg|thumb|Dette nederlandsk kartet utgitt 1662 er det eldste som viser bare Norge (kartet trolig eldre). Overskriften er ''Norvegia Regnum'' (Norges rike) og ''Nor-ryke''. Kartet viser at nederlenderne var særlig opptatt av kysten i Sør-Norge og av tilgang til tømmer. Troms, Finnmark og det indre av landet er vagt og unøyaktig. Et kart over Stavanger bispedømme i den samme boken er signert biskop [[Laurits Clausen Scavenius]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/vestland/det-forste-noregskartet_-slik-trudde-dei-landet-sag-ut-i-1662-1.15704252|tittel=Det første Noregskartet: Slik trudde dei landet såg ut i 1662|besøksdato=2021-11-01|dato=2021-10-31|fornavn=Leif Rune|etternavn=Løland|språk=nn-NO|verk=NRK}}</ref>]]
Inntil 1660 hadde kongen vært ''valgt'' av det danske riksrådet, mens han ''arvet'' Norges rike, som var tradisjon i Norge. Etter en serie militære nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrådet. Kong [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] innførte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen juridiske begrensninger i kongens makt. Dette forsterket utvidelsen av statsapparatet som hadde pågått noen tiår, og den sivile administrasjonen ble i større grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i København. Det mer spesialiserte og utvidete embetsverket innebar ifølge Sverre Steen at enevoldstiden i hovedsak ikke var et ''personlig'' diktatur: De skiftende monarkene hadde formelte siste ord viktige saker, men høyere embetsmenn la premissene. Ifølge Steen var ikke eneveldet tyrannisk der borgerne ble behandlet vilkårklig av konge og embetsmenn: Lovene var strenge og straffene harde, men det rådde rettssikkerhet. Kongen brukte sjelden sin rett til å straffe utenom rettsvesenet og brukt ofte sin rett til formilde dommer eller benåde. Det forekom nesten aldri at kongen grep inn i en rettssak før dom var falt.{{Sfn|Steen|1972|s=112-114}}

I 1662 ble lensherresystemet (der adelen hadde en viktig rolle) avskaffet og erstattet med [[amt]]. Norge ble delt i fire hovedamt (Akershus, Kristiansands, Bergenhus og Trondhjems) som senere ble kalt [[stiftamt]] ledet av stiftamtmenn med et antall amtmenn og fogder (futer) under seg. Stiftamtmannen i Akershus hadde samtidig andre roller som blant annet stattholder. De tidligere lensherrene var nesten eneveldig innenfor sine len, mens de nye stiftamtmennene og amtmennene hadde mer begrenset myndighet; blant annet hadde de ikke militært apparat som lensherrene. Amtmennene hadde ikke styring med statlige inntekter og kunne ikke berike seg privat slik lensherrene kunne, skatter og avgifter ble i stedet håndtert av egne embetsmenn. Amtmenn var ansatt av kongen og hadde til forskjell fra lensherrene fast lønn. Embetsmenn utnevnt av kongen hadde ansvar for lokalt styre.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bratlie, Knut | utgivelsesår = 1993 | tittel = Stat og forvaltning | isbn = 8200409716 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013120908070 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Spor i tid | isbn = 8203322719 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022304154 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Norske historikere i utvalg | isbn = 8200065286 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071600104 | side = }}</ref> Før 1662 utnevnte lensherrene selv laver embetsmenn som fogder, borgermestere og rådmenn.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Vest for byen | utgivelsessted = Asker | forlag = Historielaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021820021 | side = }}</ref> En kirkekommissær fikk ansvar for å føre tilsyn med kirkevergenes regnskaper. I 1664 ble det utnevnt to generalveimestere for Norge, en for det sønnafjelske (Østlandet og Sørlandet) og en for det [[Nordenfjells|nordafjelske]] (Vestlandet og Trøndelag; Nord-Norge hadde ikke veier).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Historie 101 | isbn = 8213013220 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pensumtjeneste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010092008028 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Paulsrud, Geir | utgivelsesår = 1998 | tittel = Veghistorisk skisse | utgivelsessted = Oslo| forlag = Statens vegvesen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008092200005 | side = }}</ref>

Både Danmark og Norge fikk nye lovbøker. Den elendige statsøkonomien førte til et omfattende salg av krongods, først til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bønder ble selveiende på slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og særlig økende trelasteksport førte til økonomisk oppgang i siste del av 1700-årene.
[[File:A Man There Was (1917) - 1.jpg|thumb|Fra den svenske filmen ''[[Terje Vigen (1917)|Terje Vigen]]'' (1917).]]
Fra 1500 til 1814 hadde ikke Norge egen utenrikspolitikk. Etter oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 forble Danmark den ledende makten i Norden og dominerende Østersjøen, samtidig som Sverige søkte å ekspandere geografisk i alle retninger og styrket sin posisjon. Fra 1625 til 1660 mistet Danmark sin dominans: Christian IV tapte for keiseren i [[Tredveårskrigen]] og avsto Skåne, Blekinge, Halland, [[Båhuslen]], [[Jemtland]] og Herjedalen samt alle øyene i den indre delen av Østersjøen. Norge fikk med dette sine moderne grenser som siden har bestått. Sverige var ikke lenger innesperret av Norge og Denmark, og Sverige ble stormakten i Norden. Samtidig ble Norge liggende langt fra Danmark (inntil 1660 var det nesten sammenhengende landforbindelse mellom Norge og Danmark).{{Sfn|Steen|1972|s=115-116}} Under [[den store nordiske krig]] gikk danske styrker mot Skåne og sluttet med at [[Karl XII av Sverige|Karl den 12.]] falt ved [[Fredriksten]]. Fra 1720 til 1807 var det fred bortsatt fra den korte [[Tyttebærkrigen]] i 1788.{{Sfn|Steen|1972|s=116}} I august 1807 lå den britiske marinen omkring Danmark og forlangte å få den danske flåten utlevert. Etter [[Slaget om København (1807)|bombing 2-7. september 1807 kapitulerte danskene]] og utleverte flåten (kjent som «flåteranet») og arsenalet. To uker senere gikk Danmark i allianse med Napoleon og Storbritannia erklærte krig mot Danmark i november 1807. Den danske ledelsen hadde opprinnelig sett for seg en allianse med Storbritannia. Sinne over flåteranet og frykt for fransk okkupasjon av selve Danmark (og dermed brudd på forbindelse med Norge) var trolig motivet for alliansen med Frankrike. Ifølge Sverre Steen var perioden 1807-1814 de mest vesentlige i Norges historie (før andre verdenskrig). Utenrikshandelen ble lammet og hundrevis av norske skip ble beslaglagt av britene. Britiske skip, både krigsskip og ''[[kaper]]e'', sperret sjøveien mellom Norge og Danmark slik det er beskrevet i «[[Terje Vigen]]» av [[Henrik Ibsen]].{{Sfn|Steen|1972|s=117-118}} Under [[Napoleonskrigene]] ble det matmangel og hungersnød i Norge, mellom 20 til 30 tusen mennesker av en befolkning på rundt 900 tusen døde av ren matmangel eller sykdommer knyttet til underernæring.<ref>[http://www.aftenposten.no/kultur/fordypning/Norges-siste-hungersnod-5116651.html «Norges siste hungersnød»], artikkel i ''Aftenposten'' 12. oktober 2011</ref>

Fra sensommeren 1807 ble Norge styrt av en [[Regjeringskommisjonen|regjeringskommisjon]] ledet av stattholder og øverstkommanderende, prins [[Christian August]]. Christian August ble ansett som en hederlig og dyktig leder. I 1808 ble det planlagt et felles russisk og dansk/norsk angrep på Sverige; aksjonen mislykkes helt og Christian August inngikk våpenhvile med svenskene. Den svenske kongen ble avsatt, landet fikk ny forfatning med innskrenket monarki og sommeren 1808 ble Christian August valgt til tronfølger i Sverige. Christian August døde noen måneder etter at han flyttet til Sverige og den franske generalen [[Jean Baptiste Bernadotte]] ble ny tronfølger med navnet «Karl Johan». Etter at Napoleon var slått ved Leipzig i 1813 gikk Bernadotte med svenske styrker inn i Holstein og tvang den danske kongen til [[Kielfreden]].{{Sfn|Steen|1972|s=119-121}}

===Kolonier og slavehandel===
[[Fil:Fort Christiansborg detail.jpg|thumb|[[Christiansborg (fort)|Christiansborg]] var base for den dansk-norske slavehandelen på [[Gullkysten]].]]
{{se også|Danmarks kolonirike|Dansk-norsk slavehandel}}
Danmar-Norge skaffet seg oversjøiske kolonier: [[Saint Thomas|St. Thomas]] (1665), [[St. Jan]] og [[St. Croix]] (1700-tallet). På samme tid inngikk kongeriket avtale med herskere på [[Gullkysten]] (Ghana) om etablering av slavefort blant annet [[Christiansborg (fort)|Christiansborg]] i [[Accra]]. Handelen gikk i trekant fra København til Gullkysten med våpen, krutt og brennevin som ble byttet mot gull, elfenben og [[slaver]]. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til Karibia blant annet til de dansk-norske koloniene hvor St. Croix var viktigst. Skipene returnerte til København med sukker, tobakk, bomull og andre varer. Omtrent {{formatnum:100000}} slaver ble fraktet over havet med danske og norske skip fra 1660 til 1802. Omkring 10 % av slavene døde under overfarten. Minst to av slaveskipene («Cornelia» og «Friderich») var i norsk eie. [[Engelbrecht Hesselberg|Engelbret Hesselberg]] var fut på St. Croix og etter et slaveopprør i 1759 fikk han en del av opprørerne henrettet blant annet ved at de ble brent levende, hengt opp etter føttene eller satt nakne i et bur i solen. På slutten av 1700-tallet vokste motstanden mot slavehandelen i Danmark-Norge, blant andre norske [[Claus Fasting]] fremmet sterk kritik. Slavehandelen ble forbudt fra 1803, mens selve slaveriet ble forbudt i Danmark fra 1848.<ref>Løken, Roar (2020): ''De dansk-norske tropekoloniene. Sukker, krydder, slaver og misjon''. Solum bokvennen.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://morgenbladet.no/samfunn/2009/en_opplyst_boddel|tittel=En opplyst bøddel|besøksdato=2021-03-20|dato=2009-07-24|språk=nb|verk=morgenbladet.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/enevelde/1214-nordmennene-har-aldri-vaert-alene-i-verden.html|tittel=Nordmennene har aldri vært alene i verden – Norgeshistorie|besøksdato=2021-03-20|fornavn=Erling|etternavn=Sandmo|fornavn2=|etternavn2=|språk=no|verk=www.norgeshistorie.no|forlag=Universitetet i Oslo}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/historier-fra-samlingen/dommeren-og-slaven/|tittel=Samuel Hector og slaveopprøret i Dansk Vestindia|besøksdato=2021-03-20|språk=nb-NO|verk=Nasjonalbiblioteket|sitat=Julen 1759 planla slavene på St. Croix å overta kontrollen over øya og hevne seg på plantasjeeierne. Det ble de straffet hardt for av den norske dommeren Engebret Hesselberg.}}</ref>

===Innvandring til Norge===
På 1500-1600 var det mange som flyttet internt i Europa. Fra Tyskland, Frankrike og Nederland kom det foretaksome folk til Sverige og Danmark, og ga opphav til innflytelsesrike slekter. Til Norge kom det særlig dansker som formelt sett ikke var utlendinger, men trolig ble oppfattet som fremmede av lokalbefolkningen. Det var en del innvandring av etniske tyskere hvorav noen fra områder under den danske kronen og andre. Det innvandret en del fra Nederland, England og Skottland. For eksempel var halvparten av de som søkte borgerskap i Bergen på 1600-tallet utenlandske og de var ofte grunnleggere av nytt næringsliv. Innvandrere fra Nederland kom med kunnskap om linefiske og tilbereding av sild; skotten kom med kunnskap om produksjon av [[klippfisk]]; og tyskere drev med bergverk. Noen utlendinger drev storgårder de kjøpte nær byene for eksempel [[Frogner (strøk)|Frogner]] ved [[Christiania]] og [[Lade]] ved Trondheim. En stor del av landets ledende sjikt av embetsmenn og kjøpmenn var rundt 1800 etterkommere av innvandrere, og familienavn av utenlandsk opphav hadde høyere status. Iføge Sverre Steen var det spesielt for Norge at innvandrerne og deres etterslekt fikk en så mye sterkere posisjon enn andre innbyggere.{{Sfn|Steen|1972|s=150-151}}

===Sosiale og kulturelle forhold===
Rundt 1800 kunne de fleste, både kvinner og menn, i Norge lese og mange kunne skrive. Utlendinger på reise i Norge var overrasket over hvor velorienterte og interesserte norske bønder var om situasjonen utenfor landet. [[Peder Claussøn Friis]] oversatte på 1600-tallet Snorre Sturlasons kongesagaer fra gammelnorsk og i ny utgave ble denne boken viktig i nasjonsbyggingen i senere århundrer. [[Tormod Torfæus]] skrev tidlig på 1700-tallet Norges historie til 1387 i 4 bind på [[latin]]; fremstillingen regnes for å være vitenskapelig lite holdbar. [[Ludvig Holberg]] skrev i 1730-årene den populærvitenskapelige ''Danmarks Riges Historie'' som regnes å holde høy standard. Ifølge Holberg fallt Norge ut som rike etter den «navnkundige forening i 1380». Holberg var den viktigste norske kulturpersonligheten i dansketiden. [[Gerhard Schøning]] skrev i 1770-årene ''Norges Riges Historie'' (på dansk); Schøning hevdet at nordmennene fra tidenes morgen var et eget folk og hadde innvandret fra nordøst uten å være innom Danmark.{{Sfn|Steen|1972|s=155-157}}