Redigerer Nimrodekspedisjonen (avsnitt)

==== Tilbaketuren ====
[[Fil:Shackleton nimrod 45.jpg|thumb|På tilbaketuren. Gruppen har nådd et depot på Rossbarrieren.{{Byline|Ernest Henry Shackleton}}]]
Gruppen returnerte hjemover etter 73&nbsp;dagers reise sørover. Rasjonene hadde blitt redusert flere ganger for å forlenge ferden utover det opprinnelige estimatet på 110&nbsp;dager. Shackleton tok nå sikte på å nå Hut Point i løpet av 50&nbsp;dager, fordi ifølge Shackletons forutgående ordre skulle «Nimrod», etter å ha returnert for å hente ekspedisjonen hjem, reise senest 1. mars. De fire mennene var nå mer eller mindre fysiske vrak,<ref name="Riffenburgh s251–261" /> men på vei nordover gjennomførte de imponerende dagsmarsjer og nådde kanten av breen 19. januar.<ref name="Riffenburgh s251–261" /> Da de begynte nedstigningen hadde de mat til fem dager med halv rasjon som skulle vare frem til depotet i nederste del av breen;<ref name="Riffenburgh s251–261" /> under oppstigningen hadde den samme distansen tatt 12&nbsp;dager. Shackletons fysiske helse ble nå en stor bekymring, men «jo verre han følte seg, desto hardere trakk han» ifølge Adams.<ref name="Riffenburgh s251–261" />

Depotet ble nådd 28. januar. Wild, som var syk av [[dysenteri]], var ikke i stand til å dra eller spise noe annet enn kjeks, og kjeks var mangelvare. Den 31. januar presset Shackleton sin egen frokostkjeks på Wild, en gest som fikk Wild til å skrive: «Gud, jeg skal aldri glemme. Tusenvis av pund kunne ikke ha kjøpt den ene kjeksen».<ref name="Wild s108" /> Noen dager senere ble resten av gruppen slått ut av alvorlig [[enteritis]] etter å ha spist bedervet ponnikjøtt. Til tross for dette måtte de fortsatt opprettholde fremdriften; under marsjen mellom depotene hadde de med så lite mat at en forsinkelse kunne bli fatal. Til alt hell gjorde sterk vind det mulig å bruke vindseil for å holde en god marsjhastighet.<ref name="Riffenburgh s258" />
[[Fil:TheSouthernParty (cropped).jpg|thumb|left|Wild, Shackleton, Marshall og Adams ombord på «Nimrod» etter den sørlige ferden.]]
«Vi er så tynne at beina verker når vi ligger på den harde snøen», skrev Shackleton.<ref name="Shackleton s221" /> Fra 18. februar og fremover begynte de å plukke opp kjente landemerker, og den 23. februar nådde de Bluffdepotet, som til deres store lettelse hadde blitt rikelig fylt opp av Ernest Joyce. Utvalget av delikatesser utover kassene med vanlige forsyninger ble listet opp av Shackleton: «Carlsbadplommer, egg, kaker, [[plum pudding]], ingefærbrød og kandisert frukt».<ref name="Shackleton s223" /> Wilds lakoniske kommentar var «Gode gamle Joyce».<ref name="Riffenburgh s261" />

Matproblemene var nå løst, men de måtte fremdeles komme seg tilbake til Hut Point før fristen den 1. mars. Den siste etappen av ferden ble avbrutt av en snøstorm som tvang dem til å holde seg i leieren i 24&nbsp;timer. Den 27. februar, fremdeles 33&nbsp;nautiske&nbsp;mil (61&nbsp;km) unna sikkerhet, kollapset Marshall. Shackleton bestemte da at han og Wild skulle gjøre et forsøk på å nå Hut Point i håp om å finne skipet og holde det igjen frem til de to andre var blitt reddet. De nådde hytten sent den 28. februar.<ref name="Riffenburgh s262-263" /> I håp om at skipet var i nærheten forsøkte de å få dets oppmerksomhet ved å sette fyr på en liten trehytte som ble brukt til [[Magnetisme|magnetiske]] observasjoner.<ref name="Riffenburgh s274–278" /> Kort tid etter kom «Nimrod», som hadde ankret opp ved [[Erebusbreen|bretungen]], til syne: «Ikke noe gladere syn hadde noensinne møtt en manns øyne» skrev Wild senere.<ref name="Riffenburgh s274–278" /> Det tok ytterligere tre dager før Adams og Marshall kunne bli hentet ut fra barrieren, men den 4. mars var hele den sørlige gruppen ombord og Shackleton kunne beordre full fart nordover.<ref name="Riffenburgh s274–278" />