Redigerer Nibelungenringen (avsnitt)

== Musikk ==
I de tidlige operaene ([[«Den flygende hollender»]], [[Tannhäuser]], [[Lohengrin]]) forsøkte Wagner å minimalisere bruken av [[resitativ]] og [[arie]]scener («scena ed aria»). I ''Ringen'' gikk han et skritt videre og lot hver akt være et sammenhengende musikkstykke. Wagner beskrev i essayet ''Das Kunstwerk der Zukunft'' fra 1852 sammensmeltingen av dikt (libretto), musikk og sceneopptreden som «framtidas kunstverk».<ref name="svenf" /> Han betegnet kunstformen som «musikkdrama» og refererte svært sjelden til sine verk som «operaer».

Som fundament for musikkdramaene innførte Wagner det han kalte «basistema» (Grundthemen), noe som ellers omtales som ''[[ledemotiv|Leitmotif]]''. Dette er gjentatte [[melodi]]er eller [[Akkord (musikk)|harmonier]], noen ganger i bestemte [[toneart]]er og ofte med samme [[orkestrering]]. De betegner gjerne en handling, et objekt, en følelse, en person eller noe annet spesifikt som nevnes i teksten eller opptrer på scenen. Wagner snakket alltid om ''Erinnerungsmotiven'' (minnesmotiver) som også kunne uttrykke «tanker»,<ref name="donington" /> og beskrev hvordan dette ga tilhøreren informasjon om den musikalske eller dramatiske utviklingen på samme måte som koret gjorde i det greske drama. Selv om tidligere komponister hadde brukt ledemotiv, var måten Wagner brukte dem i ''Ringen'' nyskapende.

Alle viktige hendelser i ''Ringen'' ledsages vanligvis av ledemotiv, ofte kan lange musikksekvenser være basert utelukkende på disse. Et eksempel finnes i ''Ragnarok'': Siegfrieds reise nedover Rhinen beskrives først ved hjelp av en rapsodi over Siegfrieds [[Tema (musikk)|tema]]. Gradvis glir musikken over i Rhinens tema, for til slutt å ende opp i [[Motiv (musikk)|motivene]] som beskriver Gibichungenes hall.{{#tag:ref|Legenden om Gibichungene, kong Gibichung og hans sønn kong Gunther som figurerer i ''Ringen'' er også omtalt i det latinske diktet [[Waltharius]]|group=f}} Det finnes dusinvis av individuelle ledemotiver i ''Ringen''. De spilles ofte som musikalsk referanse til en rollefigur som presenteres på scenen, til en direkte tekstreferanse, eller til en mer subtil tekstimplikasjon. Mange dukker opp i flere av operaene, noen til og med i alle. I enkelte tilfeller, som med rollefiguren «Waldvogel», knyttes et knippe motiver til samme rollefigur.

Ettersom handlingen går framover, og spesielt fra tredje akt av ''Siegfried'' og utover, blir ledetemaene presentert i mer og mer sofistikerte kombinasjoner. Wagner benyttet seg også av [[Franz Liszt]]s teknikk «tematiske metamorfose» for stadig å omarbeide og utvikle ledemotivene over i nye temaer. Et tydelig eksempel kommer i overgangen mellom første og andre scene i ''Rhingullet'' hvor det musikalske temaet som er knyttet til ringen (som nettopp er blitt smidd) omformes til temaet for [[Valhall|Walhall]], Wotans hovedsete og maktbase som nettopp nå står ferdig. Dermed skaper musikken en forbindelse mellom ringen og Walhall – de to maktelementene som tilintetgjøres på samme tid helt til slutt i syklusen.

Wagners bruk av ledemotiver er blitt kritisert for å være for opplagt. Enkelte har misforstått funksjonen og tolker den bare som en informasjon til lytteren om hvilken person eller handling som dukker opp på scenen eller i teksten. Spesielt har bruken av ledemotiv på slutten av ''Ringen'' fått mye kritikk. [[George Bernard Shaw]] avviste avslutningstaktene, Sieglindes tema med det såkalte ''Erlösung durch Liebe''-motivet (dvs. «frelse gjennom kjærlighet»), med å si: 
{{Sitat|Når sant skal sies er det spesielle Sieglindes tema uten særlig musikalsk verdi: Det kunne like godt vært klimaks i en populær og sentimental ballade: faktisk oppnås den strømmende virkningen, som er dens eneste verdifulle egenskap, på en så billig måte at det neppe er å gå for langt å kalle det for hele [[tetralogi]]ens simpleste [[Frase (musikk)|frase]].|G.B.Shaw: ''The Perfect Wagnerite''{{#tag:ref|''«This particular theme of Sieglinda's is, in truth, of no great musical merit: it might easily be the pet climax of a popular sentimental ballad: in fact, the gushing effect which is its sole valuable quality is so cheaply attained that it is hardly going too far to call it the most trumpery phrase in the entire tetralogy.»''|group=o}}<ref name="wagnerite" />}}

Theodor Adorno antyder at Wagner var usikker på hvordan han skulle avslutte syklusen, og derfor bare spant sammen noen opplagte temaer som mest av alt ble valgt fordi de var vakre:
{{Sitat|Rhindøtrene, som til å begynne med leker med gullet, og som til slutt får det tilbake for å leke med, er den siste avslutningen på Wagners visdom og musikk. (...) Deres  musikk [ledemotiv] fortoner seg om ikke en eneste time slo for dem, mens den bare fornekter timene de varer, ved at den fører dem tilbake til begynnelsen.|Theodor W. Adorno, ''Versuch über Wagner''{{#tag:ref|''«Die Rheintöchter, die zu Beginn mit dem Golde spielen und es am Ende zum Spielen zurückerhalten, sind der letzte Schluss von Wagners Weisheit und Musik (...) Seine Musik gebärdet sich, als ob ihr keine Stunde schlüge, während sie bloß die Stunden ihrer Dauer verleugnet, indem sie sie zurückführt in den Anfang.»''|group=o}}<ref name="adorno" />}}

Musikken er rik, fyldig og sammensatt, og nyskapende innen vestlig orkestermusikk. Wagner skrev for et veldig stort orkester med inntil sytten instrumentgrupper som ble brukt enkeltvis eller i ulike kombinasjoner for å uttrykke alle de forskjellige følelser og begivenheter i dramaet. Han gikk også så langt som til å få konstruert nye instrumenter, slik som «Wagner-tubaen», som var ment å fylle det lydmessige gapet mellom fransk horn og trombone. Han fikk også laget varianter av andre instrumenter, som basstrompet og en kontrabass-trombone (med dobbel bøyle).

I tillegg reduserte Wagner betydningen av de tradisjonelle [[toneart]]ene på en slik måte at ''Ringen'' – særlig fra ''Siegfried''s tredje akt og utover – ikke kan sies å gå i definerte tonearter, men snarere i «toneartområder» hvor toneartene glir over i hverandre. Med dette unngikk Wagner å stykke opp musikken, og det er et viktig element i hans bruk av lengre musikkstrukturer i verket. ''Rhingullet'' er et kontinuerlig musikkstykke som varer to og en halv time. Tonaliteten i verket er preget av hyppig bruk av [[dissonans]]er og [[kromatisk skala|kromatiske skalaer]]. Kromatisk altererte [[akkord (musikk)|akkorder]] i kombinasjon med [[septim]]er og [[None (musikk)|none]]r er utbredt i ''Ringen''. Sammen med Wagners tidligere opera [[Tristan og Isolde]] blir ''Ringen'' ofte regnet som inspirasjonskilde for [[Arnold Schönberg]]s banebrytende [[tolvtonemusikk]].