Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

==== Freden i Westfalen ====
[[Fil:Europe in 1648 (Peace of Westphalia).jpg|miniatyr|Kart over Europa etter freden i Westfalen. Nederland står markert som selvstendig.]]
En brutal krig, der de siste tretten årene i hovedsak besto av plyndring, var over i 1648. Fredsavtalene i [[Münster]] og [[Osnabrück]] ble samlet kalt [[freden i Westfalen]]. Freden ga de fleste maktene noen seire og noen tap:
* Huset Habsburg mistet muligheten til å kontrollere Det tysk-romerske rike. Samtidig ble Østerrike og Böhmen anerkjent som deres arveland.
* Sverige fikk deler av land langsmed den baltiske kysten, som [[Pommern]] og kontroll over utløpene til elvene [[Oder]], [[Elbe]] og [[Weser]] i tillegg til en stor sum til å betale sine leiesoldater.
* Frankrike fikk dler av [[Alsace-Lorraine]] og noen viktige fort ved [[Rhinen]]. Dette brøt også opp den spanske veien, og transporten til Nederland. De fikk, sammen med Sverige, tittelen «Beskytter av tyske rettigheter», noe som ga dem rett til å involvere seg i tysk politikk når de måtte ønske det.
* Nederland og Sveits ble formelt anerkjent som selvstendige fra Det tysk-romerske rike, om enn det i Sveits' tilfelle var århundrer siden sist riket hadde hatt noen makt der.
* Nederland ble også offisielt anerkjent av Spania, som ikke lenger hadde ressurser eller tid til å kjempe mot dem.
* Det tysk-romerske rike ble ytterligere delt, og tyske prinser ble anerkjent som så godt som uavhengige av den tysk-romerske keiser, nå [[Ferdinand III av Det tysk-romerske rike|Ferdinand III]]. Så lenge de ikke inngikk avtaler med fremmede makter mot keiseren, hadde de alle rettigheter, inkludert religiøse. Det tysk-romerske rike var redusert til en formalitet.

I tillegg til dette ble kalvinisme en lovlig religion i Det tysk-romerske rike igjen. Herskere kunne bytte personlig religion, men ikke konvertere sitt folk. Selv om det ikke var noen religionsfrihet, var det relativt generøse betingelser for de som ønsket å emigrere av religiøse årsaker. Tredveårskrigen var den siste europeiske krigen som ble kjempet av religiøse årsaker; fra etter denne lå det rasjonelle argumenter til grunn, og dermed ville kriger komme som følge av en anayse av kostnader og gevinster heller enn gudommelig kall.<ref>Side 157-16, Konnert</ref> For Det tysk-romerske rike var situasjonen brutal. Mange var døde, noen steder snakker man en nedgang på 50 prosent, og det tok lang tid før området hevdet seg (og på den tiden var også Det tysk-romerske rike også formelt oppløst).<ref>Side 383-84, Fuglestad</ref>