Redigerer Moss Jernverk (avsnitt)

=== Det Bernt Ankerske Fideikommiss (1805–1820) ===
[[Fil:Karronade 140mm.jpg|mini|Karronade, kortløpet skipskanon med stort kaliber, brukt til angrep på kort hold, en del slike ble støpt ved Moss Jernverk i krigsårene 1807–1814]]
[[Fil:Wedel-Jarlsberg monument.JPG|mini|Wedel-Jarlsbergmonumentet på [[Dronningberget]] på Bygdøy i Oslo er utført av billedhugger [[Hans Michelsen]] i 1845]]
Ved Bernt Ankers død i 1805 ble hans forretningsimperium lagt inn i et [[fideikommiss]] (en type [[stiftelse]]), hvor bestyreren Lars Semb ved Moss Jernverk var en av tre i styret. I driften av verket fikk Semb temmelig frie hender i årene som kom.<ref>''Moss Jernverk'', side 141, 145</ref> 1805 var et svært godt år for verket, men i 1807 endret situasjonen seg ved at Danmark-Norge ved [[Royal Navy]]s dristige [[Slaget om København (1807)|angrep på København]] (også kjent som «flåteranet») ble trukket inn i Napoleonskrigene. Moss Jernverk ble en helt sentral bedrift i krigsårene da behovet for kanoner til krigsskip, festninger og hæren var stort. På grunn av tapet av krigsskip ved «flåteranet» måtte nye mindre krigsskip for den såkalte [[kanonbåtkrigen]] bygges, og en vesentlig del av dem fikk kanoner fra verket.<ref>''Moss Jernverk'', side 146</ref> Ved utbruddet av krigen forsvant også problemene med mangel på trekull, dels på grunn av manglende trelasteksport og dels grunnet bøndenes patriotiske sinnelag.

Bestyrer Semb begynte allerede høsten 1807 med støping av 3- og 6-punds kanoner, og i løpet av vinteren ble masovnene satt i stand så støping av store 24-punds kanoner til sjøetaten kunne begynne i februar. Det var også behov for kanoner til fartøyene som ble bygget for [[kaperfart]]en, for kaperskipet «Christiania» leverte for eksempel verket to stykk 6-punds kanoner, fem stykk 12-punds kanoner og fire stykk 18-punds [[karronade]]r (korte kanoner for skip). Det ble støpt 18-pundere til landetaten, som blant annet [[Slevik batteri]] i [[Onsøy]] ble utrustet med.<ref>''Moss Jernverk'', side 147</ref>

1808 ble et godt år økonomisk for verket, men grunnet den harde driften og tidlig vinter ble masovnene svært slitt, den østre ble brukt for siste gang i 1809. Dette året gav et vesentlig dårligere resultat, det var igjen kullmangel, og underernæring gjorde at en god del av de ansatte ble syke og døde i epidemier. Bestyrer Semb angav at en fjerdedel av arbeiderne døde i 1809, deriblant en kanonborer og den beste kanonformeren. En del produkter måtte for lang tid fremover utgå av produksjonen grunnet mangel på folk eller fagfolk.<ref>''Moss Jernverk'', side 148</ref> I 1810 ble det støpt rundt 50 korte 18-punds kanoner for utrustning av noen [[brigg]]er; disse var de siste grovkalibrede kanoner som ble laget ved Moss Jernverk.

Selv om forholdene var dårlige var det Moss Jernverk som i disse årene ga overskudd til fideikommisset, mot slutten av krigen var det basert på tømmeret som sagene leverte. Når det gjelder selve verket, var masovnene ikke i drift fra april 1812 til juli 1814, produksjonen i smiene ble drevet med jern fra lager eller fra andre norske jernverk, særlig [[Hakadals verk]]. Forsyningsproblemene var store grunnet [[Kontinentalblokaden|blokaden fra den britiske flåten]], den lokale rederen [[David Chrystie (1771–1835)|David Chrystie]]s brigg «Refsnes» ble for eksempel oppbrakt under forsøk på å hente en større last med korn i [[Aalborg]].<ref>''Moss Jernverk'', side 149</ref>

Ved [[Kielfreden]], hvor kongen av Danmark-Norge måtte avstå Norge til kongen av Sverige, oppsto en ny situasjon, og Sjøkrigskommissariatet i Christiania forhørte seg hos verket om kapasitet for våpen til landets forsvar. Moss Jernverk var imidlertid så nedkjørt at det i 1814 kun ble levert en del ammunisjon. En del tønnebånd ble produsert, og verket ga et overskudd på 37&nbsp;000 riksdaler, en sum som imidlertid ikke kan sammenlignes med foregående års, da inflasjonen grunnet krigen var stor.<ref group="note">«Jernverkets protokoller gir mange drastiske vitnesbyrd om den fantastiske inflasjon som kulminerte i 1814 med priser både på kull og stangjern som var opptil 30 ganger så høye som for 25 år siden.», fra ''Moss Jernverk'', side 150</ref>

Etter fredsslutningen i 1814 forverret situasjonen seg for verket igjen. Ved Danmark-Norges oppløsning ble jernmonopolet avskaffet, og konkurransen fra svenske og spesielt engelske jernverk, som produserte jern på nye og rimeligere måter, var svært hard.<ref name="sluttunion" group="note">«For ingen av landets næringsveie medførte Norges nye politiske stilling saa stor forandring som for jernproduktionen.»''Penge og kapital, næringsveie'', side 220</ref> Det var også dårlige tider for trelasthandelen, og for 1817 var ikke overskuddet mer enn 6&nbsp;000 spesiedaler, det dårligste resultat bestyrer Lars Semb hadde levert i de 33 år han hadde styrt verket.<ref>''Moss Jernverk'', side 151</ref>

Den økonomiske situasjonen for Bernt Ankers fideikommiss ble stadig dårligere under og etter Napoleonskrigene. Den 13. desember 1819 måtte bestyrer Lars Semb sammen med de andre administratorene undertegne en ansøkning til kongen om å utnevne skiftekommissærer for virksomheten. En del av virksomheten ved Moss Jernverk ble skilt ut ved auksjon, men Bernt Ankers bror [[Peder Anker]], ved svigersønnen [[Herman Wedel-Jarlsberg]], kjøpte hoveddelen,<ref group="note">«Samme dag ble for 3. gang oppropt Moss Jernverk med bygninger, lagre etc., samt gårdene Nøkkeland og Trolldalen foruten Påske-, Kokke- og Berg-sag.», fra ''Moss Jernverk'', side 154</ref> for 30 330 spesiedaler.