Redigerer Max Stirner (avsnitt)

== Rettighetsspøkelset ==

Den enkelte har i seg selv ingen verdi for staten, skrev Stirner. Bare i egenskap av å være ''statens'' barn fyller dens innbyggere en funksjon for staten. Dens barn nyter godt av statens veldedighet. Denne veldedigheten er uttrykket for individets verdiløshet. Denne underlegenheten og avhengigheten av staten kan bare opphøre ved individets opprør gjennom å realisere egos verdi for det selv. Alle forsøk på å regulere eiendom gjennom rasjonelle lover har startet med ambisjoner om kjærlighet og endt opp i et ørkesløst hav av bestemmelser. Dette inkluderer sosialismen og kommunismen som vil avskaffe personlig eiendom og i stedet gjøre individet avhengig av en kollektiv eier, mente Stirner. Hans alternativ til eiendomsrett er en alles kamp mot alle for å tilegne seg eiendom. Den enkelte bestemmer hva den vil og om den klarer å tilegne seg det og beholde det, så har den rett til det. Man skal ikke lenger få, men ta. Om de eiendomsløse ikke lot seg bli holdt nede av frykt, så ville de bli en makt. Det som skremmer folk fra å tilegne seg eiendom er bare et spøkelse – rettighetsspøkelset. Bare ved kampen alle mot alle kan de fattige reise seg og bli frie eiere, skrev Stirner.

Stirner argumenterte mot kommunismens påstander om naturlige rettigheter. Påstanden om å ha rett, enten det dreier seg natur- eller menneskerett, er et religiøst konsept. I det revolusjonen fastslo likhet som en ’rett’, tok den tilflukt i de hellige idealers domene. Kampen kom til å dreie seg om hvem som hadde rett. En rett alle andre måtte bøye seg for. Det som faktisk får dem til å bøye seg, vil alltid være overmakt, ikke rett. Om en ikke har makt til å fri seg fra eksempelvis kristendommen, så er en under Guds makt. Om en klarer å fri seg fra alle krav og idealer, som er pålagt en med henvisning til overindividuelle størrelser, så vil en selv definere hva som er rett for en selv. Om en vet å verdsette seg selv, så vil en, som enhver egoist, forsøke å sette sin rett igjennom. Det avgjørende for resultatet er den makten en har til å virkeliggjøre sitt forsett: ”…Gewalt geht vor Recht, und zwar – mit vollen Recht”, skrev Stirner. Uansett hvilke rettigheter som en forlanger med henvisning til natur- eller menneskerettigheter, så vil deres gjennomslagskraft være avhengig av om en makter å sette dem igjennom.

Kommunismens påstand om at likt arbeid gir rett til lik nytelse, er forfeilet. ''Retten'' til nytelse kommer av ''evnen'' til å nyte. Om en lar andre bemektige seg fruktene av ens arbeid, så har de andre og ikke en selv rett til å nyte dem. Maktesløse protester om krenkede rettigheter blir ikke annet enn formålsløs syting. Ens maktesløshet er uttrykk for at en ikke har rett. Om en viker tilbake når andre truer med ''rettighetsspøkelset'', eller om en forsøker å lokke det over på sin side, så handler en ynkelig. Uansett hvor mange spøkelser eller djevler andre truer med, så bør en uanfektet bruke sin makt til sette sin vilje igjennom, skrev Stirner.