Redigerer Lysebu (avsnitt)

== Anleggets samlede karakter ==
Som historien til bygningsanlegget viser, er Lysebu et svært sammensatt anlegg. De første bygningene med Skogstuen («Gamle Lysebu») er plassert ytterst på landskapsplatået med utsikt mot dalen. Her var hensikten å skape en «skogsvilla» med dertil hørende uthus. Magnus Poulsson omdannet dette til en tundannelse ved at platået ble trukket med i anlegget. Hans tegninger viser at han ønsket anlegget fullbyrdet som et lukket tun (østnorsk firkanttun), som på grunn av landskapsplatåets utstrekning (sydvest til nordøst) fikk en langstrakt rektangulær form. Dette ble ikke realisert. Siden er anlegget i stedet utvidet med bygninger (undervisningsfløy, svømmehall, Barnas hus) mot nordøst. Disse bygningene følger platåets skråning mot nordvest og lager en tundannelse (en gård) mellom soveromsftøyene og undervisningsfløyen (Jylland).

Bygningenes plassering i landskapet virker naturlig, men det er særlig Magnus Poulssons tundannelse som gir anlegget sin kvalitet og styrke. Tilbyggene mot nordøst forvandler til en viss grad anlegget fra å være en storgård med tun til et institusjonsbygg (konferansesenter). Undervisningsfløyen og soveromsfløyene skaper en stillferdig og fin gård mot sydøst.

Med sine utallige tilbygg, påbygg og ombygninger fremstår Lysebu likevel som et helhetlig bygningsanlegg. Det skyldes ikke minst inntrykket av hovedtunet som Magnus Paulsson har utformet. Med sine forskutte og artikulerte bygningsvolumer minner dette om tunene slik vi kjenner dem fra folkearkitekturen i Gudbrandsdalen og Hedalen. Tunene var der omgitt av mange mindre bygninger, som med varierende størrelse og saltaksformer på langs og tvers skapte rikdom og dramatikk. Dette gjelder også for Magnus Poulssons tun. Selv om bygningene er sammenbygde og tildels bundet sammen av samlende takformer, virker tundannelsen rik og variert. Ikke minst er dimensjoneringen godt utført; vindus- og døråpninger, panelinndelinger, etasjemarkering, raft og gavlutforminger gir bygningene inntrykk av å være små og intime. Detaljering og ornamentikk gir assosiasjoner til folkearkitekturen. Den mørke fargen på panelet, de hvite småsprossede vinduene, de grå skiferkledde takflatene gir hovedtunet en markant arkitektur.