Redigerer Lotte Reiniger (avsnitt)

=== Omtale ===
[[Fil:Lichtspiel Opus I (1921).webm|miniatyr|Walter Ruttmann: Lichtspiel Opus I (1921)]]
I Weimartiden (1918–1933) var Berlin stedet for eksperimentering. Silhuettklipping ble ansett som et tradisjonelt, feminint og gammeldags håndverk, og selv om Reiniger var nyskapende i sine filmer, er ornamentikk og dekorasjon to ord som er blitt brukt om hennes kunst. Samtidige [[Avantgarde|avantgardister]], som Reiniger kjente og delvis arbeidet sammen med, var generelt svært positive til filmene hennes. Mange av disse kunstnerne grunnla og sluttet seg til ulike kunstneriske grupperinger og retninger, som [[ekspresjonisme]], [[konstruktivisme]], [[Neue Sachlichkeit]], [[Dadaisme|dada]] og [[surrealisme]]. Dette ga kunstnerne mulighet til å vise sine verk i gruppeutstillinger og -arrangementer, og i offentligheten ble de assosiert med gruppens kultur og holdninger. Reiniger sympatiserte med flere av holdningene, men hun ville være uavhengig og arbeide med sine silhuettfilmer uten å knytte seg til noen av gruppene.<ref>{{Kilde bok|url=https://scholarcommons.usf.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=4572&context=etd|tittel=National Identity, Gender, and Genre: The Multiple Marginalization of Lotte Reiniger and The Adventures of Prince Achmed (1926)|etternavn=Taylor|fornavn=K. Vivian|utgiver=University of South Florida|år=2011|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Filmene hennes ble omtalt som dekorativ, enkel historiefortelling – kunst for kunstens skyld – og hun ble derfor ignorert av mange samtidige filmvitere. Et feministisk argument er at hun er blitt oversett på grunn av kjønn, ettersom det er gjort langt flere studier av filmer fra mannlige filmskapere fra 1920-årene. En viktigere årsak til at disse ble mer omtalt, er at de arbeidet med langt mer eksperimentelle filmer enn henne, til dels helt abstrakte.<ref>Grace (2017), location 1172 i Kindle-versjonen</ref>