Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== 1966: De 16 punkter og rødegardistene ===
:''Hovedartikkel: [[Rødegardistene]]''
Den [[8. august]] [[1966]] vedtok Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti sin «Beslutning vedrørende den store proletære kulturrevolusjon», også kalt «de 16 punkter».<ref>[http://www.rrojasdatabank.org/16points.htm Decision Concerning the Great Proletarian Cultural Revolution] {{Wayback|url=http://www.rrojasdatabank.org/16points.htm |date=20071025053035 }}, adopted on 8 August 1966, by the CC of the CCP (official English version)</ref> Denne resolusjonen beskrev kulturrevolusjonen som ''«en storslagen revolusjon som berører folk helt inn i sjelen og konstituerer et nytt stadium i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i vårt land, et dypere og mer omfattende stadium»'':

{{Sitat|''Selv om borgerskapet er blitt styrtet forsøker det fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Den må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. Det er på nåværende tidspunkt vårt mål å kjempe mot og knuse alle de myndighetspersoner som slår inn på den kapitalistiske vei, og å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske 'autoriteter' og borgerskapets og alle de utbyttende klassers ideologi, og å omforme utdannelse, litteratur og kunst og alle andre deler av den overbygning som ikke svarer til det sosialistiske økonomiske fundament, for dermed å underlette det sosialistiske systems konsolidering og utvikling.''}}

Beslutningen tok dermed den allerede eksisterende studentbevegelse og opphøyet den til en landsomfattende massekampanje, der ikke bare studentene, men også «massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre» ble mobilisert for å «omforme overbygningen» ved å skrive veggaviser og avholde «store debatter». Ett av kulturrevolusjonens store mål var å avskaffe [[de fire gamle]]: Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Folkerepublikken noensinne hadde sett, men dette var en frihet som var strengt bestemt av det maoistiske intellektuelle klima og til sist, av Folkets frigjøringshær og Maos myndighet over hæren, slik det var nedfelt i beslutningens artikkel 15 og 16. De friheter som ble gitt i de seksten punktene ble senere skrevet ned i [[Folkerepublikken Kinas forfatning|Folkerepublikkens konstitusjon]] som ''«de fire store rettigheter (''四大自由'')»'' innen ''«det store demokrati (''大民主'')»'': Retten til fri meningsytring, til å ytre sitt syn fullstendig, til å skrive veggaviser, og til å holde store debatter (forkortet 大鸣、大放、大字报、大辩论 – de to første punktene er synonyme, men lyder forskjellig på kinesisk: ''dà míng, dà fàng'').

I andre sammenhenger ble den annen rettighet noen ganger byttet ut med 大串联 – rettigheten til «sammenknytning», det vil si til å forlate klasserommene og reise landet rundt for å møte andre aktivister og utbre Mao Zedongs tanker.

I tillegg til disse friheter kom retten til å streike, selv om den ble vesentlig tøylet av hærens inntreden på den sosiale arena i februar 1967. Alle disse rettigheter ble strøket fra grunnloven etter at Dengs regjering undertrykte [[Demokratimuren|demokratimurbevegelsen]] i 1979.  
[[Fil:Forbidden City Gate of Heaven 1.jpg|thumb|right|[[Den himmelske freds port]] i [[Beijing]].]]
Fra den 16. august 1966 strømmet millioner av rødegardister til [[Beijing]] for å få et glimt av Formannen. På toppen av [[Tiananmenplassen]]s [[Den himmelske freds port|port]] viste Mao og [[Lin Biao]] seg i tiden som fulgte flere ganger for rødegardistene, under stor jubel hver gang. Når man regner sammen serien av massemønstringer, kommer man til at de rundt 11 millioner unge rødegardisterslik ble oppildnet av Mao. Mao roste deres innsats for å utvikle sosialismen og folkestyret.

Den første og mest skjellsettende mønstringen fant sted 18. august. Da var en drøy million rødegardister forsamlet på [[Den himmelske freds plass]]. Her fremstod Mao i uniform foran de mange unge studentene, og de ble utstyrt med røde silkearmbånd til erstatning for sine selvlagede bomullsbånd, og ble oppildnet av ham og andre til å ødelegge ''[[de fire gamle]]''.<ref>Frank Dikötter: ''The Cultural Revolution: A People's History 1962-1976'', s 74f</ref> Der ble 17-årige [[Song Binbin]] (som hadde vært med på å slå til døds sin overlærer [[Bian Zhongyun]] med en stokk med spiker i to uker tidligere) kalt frem og fikk feste et slikt rødt armbånd på Maos arm. Hendelsen er fastholdt på et berømt fotografi. Foran blinkende kameraer spurte Mao henne hva navnet hennes betød. Da hun fortalte at Binbin (彬彬) betød «myk, mild», foreslo han at ''Yaowu'' (要武), «vær krigersk», var et mer passende navn. Hennes berømmelse skjøt til himmels.<ref>Frank Dikötter: ''The Cultural Revolution: A People's History 1962-1976'', s 75</ref>

I hele to år, frem til juli 1968 (og noensteds vesentlig lengre) fortsatte studentaktivister som rødegardistene å utvide sitt maktområde, og deres innsats for å fremme sosialistisk rekonstruksjon tiltok i intensitet. De begynte med å dele ut [[flyveblad]]er som forklarte deres forehavende om å utvikle og styrke sosialismen, navngav mistenkte «kontrarevolusjonære» og sammenkalte til folkemøter på veggaviser og oppslagstavler. De kalte folk sammen til folkemøter der de hadde «store debatter», og skrev skuespill som skulle utdanne massene. Deres folkemøter tok sikte på å fremtvinge selvkritikk fra de mistenkte «kontrarevolusjonære».

==== «Fysisk kamp» og «verbal kamp» ====
Selv om de 16 punkter og andre uttalelser fra sentralt hold forbød ''«fysisk kamp ''(武斗)''»'' og gikk inn for ''«verbal kamp ''(文斗'')»'' førte disse [[kampsesjon]]ene ofte til fysisk maktutøvelse. Det begynte gjerne med verbal overhøvling fra aktivistenes side, men etter hvert ble det stadig mer voldelig, særlig etter at de begynte å forsyne seg med våpen fra militærlagrene i 1967. De sentrale maoistiske ledere nøyde seg med verbal kritikk, men syntes stundom å oppmuntre til den «fysiske kamp», og det var bare etter at rødegardistene hadde begynte å bevæpne seg at de begynte å undertrykke denne massebevegelsen.

Liu Shaoqi ble sendt til en fangeleir, og døde av den behandling han fikk i 1969. Deng Xiaoping, som selv ble sendt til omskolering tre ganger, ble til slutt sendt til arbeid i en maskinfabrikk. Der ble han til han noen år senere ble hentet tilbake av Zhou Enlai. Men de fleste av de anklagede var ikke så heldige; mange av dem kom aldri tilbake.

Mao Zedong priste rødegardistenes innsats. Den 22. august 1966 kom han med en forordning som stanset ''«enhver polisiær inngripen mot rødegardistenes metoder og aksjoner»''. Politifolk som ikke forholdt seg til dette ble brennemerket som «kontrarevolusjonære».

Den [[5. september]] 1966 kom nok en bekjentgjørelse som oppfordret alle rødegardister om å komme til Beijing for en tid. Alle kostnader, også reise og opphold, skulle regjeringen stå for. Den 10. oktober 1966 kritiserte Maos allierte, general Lin Biao, offentlig Liu og Deng for å følge «[[kapitalistfarer|kapitalismens vei]]» og brennemerket dem som «trusler». Senere ble [[Peng Dehuai]] bragt til Beijing for offentlig spott og spe; han ble deretter utrensket.

De mest grufulle sider ved kampanjen var tortur og drap av sakesløse mennesker, og de mange selvmord som ble begått av alle som ikke kunne utstå slag og ydmykelse. Bare i løpet av august og september skal det ha vært 1772 drap bare i Beijing. I [[Shanghai]] var det september 704 selvmord og 534 dødsfall knyttet til kulturrevolusjonen. I [[Wuhan]] var det i samme tidsrom 62 selvmord og 32 mord.<ref>[[Roderick MacFarquhar|MacFarquhar, Roderick]] and Schoenhals, Michael. ''Mao's Last Revolution''. [[Harvard University Press]], 2006. s. 124</ref> Myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn mot rødegardistenes voldshandlinger. Som den nasjonale politisjef [[Xie Fuzhi]] uttrykte det: ''«Hvis folk blir slått til døde ... , angår det ikke oss. Hvis dere griper inn mot dem som slår folk til døde ... gjør du en stor feil.»''<ref>Chang, Jung and Halliday, Jon. ''[[Mao: The Unknown Story]].'' [[Jonathan Cape]], London, 2005. s. 539-540</ref>

==== Kampen mot religionene ====
[[Fil:Sacré-Cœur de Shizhi.jpg|thumb|right|Den [[katolsk]]e domkirken i [[Guangzhou]] (2007). Under kulturrevolusjonen ble den benyttet som lager, etter at noen steinsøyler og samtlige inventarstykker såsom alter, stoler, kirkebenker, knelebenker og helgenstatuer var blitt smadret. Det samme skjedde med kalker og annet kirketøy. På veggen bak hovedalteret er det fremdeles spor etter kulturrevolusjonen, og de bevares som en påminnelse om denne fasen av Kinas historie. Etter at mursten var blitt fjernet og da veggene ble vasket ble det synlig store slagord malt i rødt: «Lenge leve Formann Mao» og «Arbeiderklassen må utøve lederskap i alt».<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore, 2004, s. 406-408</ref>]] 
Under slagordet ''[[Knus de fire gamle]]'' (i betydningen ''avleggse'') ble religiøs virksomhet av ethvert slag forfulgt av rødegardistene. Mange kirker og templer ble utplyndret og ødelagt.<ref>[http://wwwistp.murdoch.edu.au/publications/e_public/Case%20Studies_Asia/tourchin/tourchin.htm murdoch edu]   {{Wayback|url=http://wwwistp.murdoch.edu.au/publications/e_public/Case%20Studies_Asia/tourchin/tourchin.htm |date=20051225041328 }}</ref>

Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.

Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite rødegardistene trengte å gjøre for å bryte ned kirkens strukturer, de var forlengst knust i løpet av de forutgående femten år. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, hogd eller sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229</ref> Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sendt til tvangsarbeidsleirer.

De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen ''Franciscan Missionaries of Mary'' som drev en skole for utenlandske diplomatbarn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskert og søstrene som utvist, og de ble under væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av  dem rett etter døde av påkjenningene.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229-230</ref> I 1970 løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop [[James E. Walsh]].

Den regimetro protestantiske [[Tre-selv-kirken]] ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.<ref>Jason Kindopp: ''Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule'', s. 126, i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC: The Brookings Institution, 2004</ref>

De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i regimetro patriotiske bevegelser, ble også rammet som om de skulle være farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere,  [[kapitalistfarere|kapitalistveivandrere]], forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige [[kampsesjon|kamp- og selvkritikkmøter]] med plakater som proklamerte dem som ''«oksespøkelser og slangeånder»''. Det som skjedde med den [[Den kinesiske patriotiske katolske forening|«patriotiske»]] katolske biskop av Shanghai, [[Zheng Jiazhu]], er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til allmenn spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop [[Wu Guohuan]] av [[Hangzhou]], som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive utallige erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997, s. 46-47.</ref>

«Patriotisk» biskop [[Guo Zeqian]] av [[Hanyang]] ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop [[Zong Huaimo]] av [[Yantai]] (Shandong).<ref>[http://bishops-in-china.com/default.asp?iId=KHFIM http://bishops-in-china.com] Zhong Huaimo, lest 2022-01-18</ref> Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997, s. 48.</ref>