Redigerer Kosovokrigen (avsnitt)

===Debatt i NATO-landene===
Kosovo-krigen handlet i liten grad om NATO-landenes nasjonale interesser i snever forstand og det var vanskelig å oppnå folkelig støtte på det grunnlaget. For de politiske lederne var det vesentlig å love at krigen kunne føres uten risiko for egne styrker, noe som blant annet medførte at krigen ble ført fra luften.<ref name=":3" /> Blant politikerne i NATO-landene var det en utbredt oppfatning at en humanitær katastrofe, muligens verre enn under Bosnia-krigen, ville skje om ingenting ble gjort. Massakrene i Drenica og særlig i Racak styrket denne oppfatningen. Den britiske regjeringens beslutning om å intervenere skyldes også frykt for en massiv flyktningstrøm ut av Kosovo.<ref name=":10" />
[[Fil:Defense.gov News Photo 010620-D-2987S-032.jpg|thumb|Den britiske forsvarsminister [[George Robertson]] begrunnet NATOs angrep folkerettslig: «Our legal justification rests upon the accepted principle that force may be used in extreme circumstances to avert a humanitarian catastrophe.» Her til høyre i rollen som [[NATOs generalsekretær]] i 2001 sammen med [[Donald Rumsfeld]] (til venstre).]]
[[William Cohen|William S. Cohen]], USAs forsvarsminister, og general [[Henry H. Shelton]] hadde NATO tre strategiske til å gå til krig om Kosovo: hindre destabilisering av NATOs sørøstre hjørne, avslutte undertrykkingen som hadde skapt en flyktningstrøm over grensene, og svar på Serbias handlinger som undergravde NATOs troverdighet. Cohen understreket at NATO hadde ikke gått til aksjon dersom NATOs og USAs troverdighet ikke hadde blitt satt på prøve.<ref name="Herring" /> [[Lionel Jospin]] mente at NATOs aksjon mot Serbia var et spørsmål om europeisk sivilisasjon. [[Joschka Fischer]] mente å reversere Milosevic' handlinger kunne sammenlignes med motstand mot Hitler og Mussolini. [[George Robertson]], Storbritannias forsvarsminister, mente at bruk av militærmakt i Kosovo var akseptabelt og riktig for å avverge en humanitær katastrofe. [[Javier Solana]], NATOs generalsekretær, argumenterte som Robertson. Innad i NATO var det prinsipiell enighet om bombeaksjonen, men valg av bombemål og spørsmål om bakkestyrker skapte åpen splittelse i alliansen. Regjeringene i Tyskland, Italia og Tsjekkia var uenige innad, og et stort flertall av befolkningen i Tsjekkia, Hellas, Spania og Portugal var mot NATOs intervensjon. NATO ble kritisert for å fremprovosere krigen ved å stille for strenge krav til Serbia i Rambouillet. NATO ble beskyldt for å bryte [[krigens regler]] (''jus in bello'') ved å bombe sivil infrastruktur (som vannforsyning) og ved å bruke klasebomber og utarmet uran. NATO ble også kritisert for å unngå egne tap slik at flyangrepene skal ha blitt mindre treffsikre og slik at NATO unnlot å bruke egne soldater på bakken.<ref name="Webber" />

Hellas' statsminister, [[Costas Simitis]], stilte spørsmål ved begrunnelsen for aksjonen: «The air raids have not led to the end of ethnic cleansing, but rather have intensified it. Milosevic has not lost his appeal with the Yugoslav people. On the contrary, he has strengthened his position.»<ref name=":9" />

NATOs toppmøte i forbindelse med alliansens 50-årsjubileum ble avholdt i Washington D.C. en måned etter at bombingen begynte. På toppmøtet uttalte lederne at de var fast bestemt på å trappe opp bombingen til kravene var innfridd samtidig som betingelsene ble myket opp for å oppmuntre Russland til å megle en diplomatisk løsning. Italias statsminister antydet blant annet at bombingen kunne avsluttes uten alle serbiske styrker var trukket ut av Kosovo. Uttalelsen fra toppmøtet balanserte USAs og Storbritannias ønske om militær opptrapping mot de europeiske medlemmenes ønske om en diplomatisk løsning forhandlet i regi av Russland. NATO ønsket også et FN-mandat for en fredsbevarende styrke i det øyeblikk bombingen ble avsluttet. USA åpnet for å sende inn en bakkestyrke uten mandat, mens andre NATO-land la vekt på russisk deltakelse i en fredsbevarende styrke. President Clinton understreket at flyktningene måtte få vende tilbake og Kosovo måtte få selvstyre. Storbritannia og Frankrike var åpne for å invadere Kosovo med bakkestyrker blant annet for å eskortere flyktninger, mens Tysklands regjering (av innenrikspolitiske grunner) ikke ville diskutere bakkestyrker.<ref name=":9" />

====Tyskland====
Fire tyske Tornado-fly tok 24. mars 1999 av fra [[Piacenza]]-basen for å angripe Serbia, med dette var for første gang siden andre verdenskrig tyske styrker med i angrep på en suveren stat. I Tyskland var den generelle oppfatningen at tysk deltakelse i krigshandlinger måtte ha mandat fra [[FN]] eller [[OSSE]]. For Tyskland var Kosovo-krigen et grunnleggende spørsmål om landet skulle forlate den rolle landet hadde hatt siden andre verdenskrig. Etter [[andre verdenskrig]] hadde Tyskland en defensive og multilateral sikkerhetspolitikk, og landets grunnlov begrenset Bundeswehr til å forsvare territorier innenfor NATOs paragraf 5. Denne politikken ble reflektert i pasifistiske holdninger i store deler av befolkningen. [[Helmut Kohl]] og hans regjering drev en forsiktig oppbygging av folkelig støtte for militære operasjoner «out-of-area». Før Kosovo hadde tyske styrker deltatt i fredsbevarende operasjoner i [[Kambodsja]] og [[Somalia]], og i [[IFOR]]/[[SFOR]]. Både [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|sosialdemokratene]] og [[Bündnis 90/Die Grünen|de grønne]] hadde tidlig på 1990-tallet pasifistiske holdninger. Endringen kom særlig med Bosnia-krigen der [[Joschka Fischer]] erklærte i 1995 at bruk av militærmakt kunne brukes for å stanse [[folkemord]].<ref name=":5" /> I 1991 avsto den tyske regjeringen, med bred støtte i befolkningen, fra å delta i [[Gulfkrigen|angrepet på Irak]].<ref name="Chomsky" />

Den tyske regjeringen skal ha brukt 15 minutter fra telefonsamtale med Clinton til den bestemte seg for å delta i Kosovo. Ved den etterfølgende debatten i Bundestag uttrykte bare [[Partei des Demokratischen Sozialismus|PDS]] motstand. For tyske politikere var lojalitet til NATO et viktig motiv. En annen viktig grunn var moralsk og politisk ansvar for den humanitære situasjonen i Kosovo. Frykten for tilstrømming av asylsøkere var også et motiv, men mindre åpent diskutert. [[Alfred Dreggar]] og [[Helmut Schmidt]] var kritiske til at Tyskland deltok i krig uten FN-mandat. [[Karl-Heinz Kamp]] i [[Konrad-Adenauer-Stiftung]] mente angrepet strengt tatt var ulovlig og at situasjonen i Kosovo var et internt anliggende, men argumenterte for at FN-charteret ikke måtte tolkes for bokstavelig og snevert. Kamp argumentert for at [[Folkemordkonvensjonen|FNs konvensjon om folkemord]] av 1951 ga juridisk grunnlag for aksjonen mot Jugoslavia. [[Rudolf Scharping]] argumenterte med at det dreide seg om en nødssituasjon. De grønne støttet motvillig regjeringens linje i utgangspunktet, men motstanden vokste etter hvert som luftangrepene fortsatte våren 1999. Bruk av tyske bakkestyrker i kamphandlinger var kontroversielt også i [[CSU]]/[[CDU]] og i [[Gerhard Schröder]]s SPD. Koalisjonen mellom De grønne og SPD hadde erklært at «tysk utenrikspolitikk var fredspolitikk».<ref name=":5" /> Bruk av bakkestyrker kunne ha skapt en politisk krise for Schröders regjering.<ref name=":9" />

====USA====
[[Fil:Clintons Stenkovic 1 Refugee Camp (cropped1).jpg|thumb|upright=1.2|President Clinton uttalte i mars 1999 at han ville vise at NATO mente alvor, beskytte uskyldige sivile og ødelegge Serbias evne til å skade befolkningen i Kosovo. Bildet viser Bill og [[Hillary Clinton]] i en flyktningleir ved [[Skopje]], 22. juni 1999.{{byline|William Vasta/White House Photograph Office}}]]
[[Bill Clinton|President Clinton]] gikk til krig uten vedtak i [[Kongressen (USA)|Kongressen]] og begrunnet i stedet deltakelse i Kosovo med USAs forpliktelser overfor NATO. USAs grunnlov deler myndighet til å gå til krig mellom presidenten og kongressen, mens kongressen har brukt sin rett til å erklære krig bare fem ganger i landets historie. Senatet vedtok 23. mars en fullmakt til presidenten til å bruke fly- og rakettangrep mot Jugoslavia (Serbia-Montenegro) i samarbeid med allierte i NATO. Clinton erklærte at målet med aksjonen var å vise at NATO mente alvor («to demonstrate NATO's seriousness of purpose»), å avverge en enda blodigere offensiv mot uskyldige sivile («to deter an even bloodier offensive against innocent civilians in Kosovo») og å ødelegge Serbias evne til å skade befolkningen i Kosovo («to seriously damage the Serbian military's capacity to harm the people of Kosovo»).<ref name=":8" />

[[Representantenes hus (USA)|Representantenes hus]] vedtok 24. mars resolusjon 424 som uttrykte støtte til amerikanske styrker, men uten å vedta støtte til selve krigføringen. Representantens hus avviste 28. april med 427 mot 2 stemmer et forslag om å erklære krig mot Jugoslavia og med 213 mot 213 ble heller ikke Senatets vedtak (av 23. mars) om å gi fullmakt til bruk av militærmakt støttet. Siden 1973 har presidentens fullmakt til å føre krig vært begrenset til 60 dager uten eget vedtak i Kongressen (Kosovo-aksjonen varte i 69 dager). Ifølge Yoo er det uklart om Clintons deltakelse i Kosovo-aksjonen var i tråd med USAs forfatning, selv om den var i tråd med lang praksis. Clinton ga aldri noen fullgod begrunnelse for Kosovo-aksjonen i henhold til folkeretten eller amerikansk lov, skriver Yoo. Det er uklart om vedtak i FNs aller NATOs organer endrer maktfordelingen mellom kongressen og presidenten.<ref name=":8">Yoo, J. C. (2000). Kosovo, War Powers, and the Multilateral Future. ''University of Pennsylvania Law Review,'' 148(5), 1673-1731.</ref>