Redigerer Kina (avsnitt)

=== Folkerepublikken blir opprettet ===
{{utdypende|Folkerepublikken Kinas historie}}
Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober [[1949]] av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet [[Kuomintang]], som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i [[Republikken Kina]] etter [[Qing-dynastiet|Qīng-keiserdømmets]] fall i 1911, evakuerte da til øya [[Taiwan (øy)|Táiwān]]. Under ledelse av partiets eneveldige leder [[Mao Zedong|Máo Zédōng]] ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst [[kommunisme|kommunistisk]] samfunn. Staten skulle skapes etter [[Sovjetunionen|sovjetisk]] modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble [[maoisme]]n, en variant av [[marxismen-leninismen]] som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.

Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «[[det store spranget]]» (''Dàyuèjìn''), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.
[[Fil:Revolutionary opera.jpg|thumb|Under kulturrevolusjonen (1966–1976) brukte Mao kommunistenes ungdomsbevegelse – rødegardistene – til å renske ut politiske motstandere og forsøke å forandre samfunnet fra bunnen av.]]

I 1966 ble [[kulturrevolusjonen]] (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av [[Rødegardistene|rødegardister]] (''Hóng wèi bīng''), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til ''[[omskolering gjennom arbeid]]'' (''Láojiào''), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. [[Maos lille røde|Sitatboken med politiske aforismer]] av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.
I 1972 gjorde USAs president [[Richard Nixon|Nixon]] et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans [[Nixons besøk i Kina i 1972|besøk til landet]] var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av [[FN]], inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og [[FNs sikkerhetsråd|sikkerhetsrådet]].

I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til [[Deng Xiaoping|Dèng Xiǎopíng]]. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre [[markedsøkonomi]] og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.

Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen [[markeds-leninisme]]n på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).