Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Et overraskende valg ===

I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong [[Gustav IV Adolf av Sverige|Gustav IV Adolf]] etter nederlaget mot [[Russland]] i [[finskekrigen]] og tapet av [[Finland]].<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 302</ref> Den avsatte kongens barnløse onkel, [[Karl II|Karl XIII]], ble valgt til ny svensk konge, og svensk utenrikspolitikk ble diametralt endret. Fra å være motstandere av Frankrike under Napoléon ble målet vennskapelige forbindelser med Europas dominerende hersker og makt.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 69</ref> Tronfølgen ble sikret i 1810 ved at kongen adopterte en dansk prins, [[Christian August]] av Augustenborg.<ref name="ErikBjornskau306-307">Erik Bjørnskau 1999, s. 306-307</ref> Christian August tok navnet Carl August som svensk kronprins, men døde brått i mai 1810, samme år som han kom til Sverige som tronarving.<ref name="ErikBjornskau306-307" />

{{Tekstboks
|overskrift=Enskilda byrået og propaganda
|Grunnet Karl Johans manglende kunnskaper i svensk ble det kort etter hans ankomst til Sverige opprettet en egen organisasjon som eksisterte i hele hans levetid, benevnt som enskilda byrået (Konungens enskilda byrå).<ref name="HojerKonungatiden435-438">Torvald T:son Höjer 1960, s. 435-438</ref> I tillegg til en omfattende oversettelsesvirksomhet av dokumenter mellom fransk og svensk drev Karl Johan gjennom enskilda byrået, men også gjennom andre kanaler, et bredt anlagt arbeide for å påvirke opinionen både innenlands og utenlands, da særlig i Frankrike.<ref name="HojerKonungatiden468-483">Torvald T:son Höjer 1960, s. 468-483</ref>

Karl Johans ungdomsvenn [[Louis Marie De Camps]] var etter ankomst til Sverige blant de sentrale tjenestemenn i enskilda byrået. På grunn av uregelmessig livsførsel ble han etterhvert mer perifer, og den norskfødte offiseren [[Johan Hübner von Holst (offiser)|Johan Hübner von Holst]] ble sentral som Karl Johans adjutant og sekretær.<ref name="HojerKonungatiden435-438" /> Enskilda byrået holdt kontakt med og koordinerte Karl Johans kontakter innen pressen og blant forleggere, som [[Carl August Grevesmöhlen]], Per Adam Wallmark og i Frankrike særlig Joseph Izarn.<ref name="HojerKonungatiden435-438" />|align=right}}

Christian Augusts død skapte en vanskelig situasjon, og general [[Georg Adlersparre]] fryktet at de såkalte gustavianerne ville samle seg om den avsatte kongens sønn, [[Gustav Gustavsson av Wasa|prins Gustav]], som ny kronprins.<ref name="HojerKronprinstiden1-9">Torvald T:son Höjer 1943, s. 1-9</ref> Adlersparre rådet [[Karl II|Karl XIII]] og statsrådet til snarest å tilby tronen til den avdødes eldre bror, hertug [[Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg]] og å få den franske keiser Napoléons godkjennelse. Det ble sendt to [[kurer]]er til Frankrike, den ene var [[friherre]] og løytnant [[Carl Otto Mörner]].<ref name="AlanPalmer200-205">Alan Palmer 1992, s. 200-205</ref> Mörner sympatiserte med en gruppe som anså at en fremstående franskmann kunne løfte Sverige ut av forfallet og lede en revansjekrig mot Russland.<ref name="HojerKronprinstiden1-9" /><ref name="1814SverreSteen11-16">Sverre Steen 1951, s. 11-16</ref>

Mörner ankom Paris 20. juni 1810.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Etter at kurérmeldingen var levert, begynte han å arbeide for sitt eget forslag.<ref name="AlanPalmer200-205" /> En fransk venn hjalp ham å få kontakt med Jean Baptiste Bernadotte, og de møttes hjemme hos Bernadotte den 25. juni 1810.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Overfor Bernadotte hevdet Mörner at han talte på vegne av mange svensker da han spurte om den franske marskalken ville bli svensk kronprins.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Bernadotte var reservert, men avviste ikke tilbudet. Mörner møtte deretter general [[Fabian Wrede (1760-1824)|Fabian Wrede]], som befant seg i Paris,<ref name="AlanPalmer200-205" /> og klarte å vinne hans støtte for forslaget.

Dagen etter avla Wrede en visitt hos Bernadotte, som da viste klar interesse for tanken og anslo at Napoléon ikke ville motsette seg det.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Med dette svaret, og et brev hvor general Wrede lovpriste Bernadotte, forlot Mörner Paris. Etter hjemkomsten til Stockholm den 12. juli oppsøkte Mörner utenriksminister [[Lars von Engeström]] samt hovkanslern, statsråd Gustaf af Wetterstedt, som «til sin store forbauselse» fikk informasjon om forslaget til ny kronprins. Sveriges [[Minister (diplomati)|minister]] i Paris, friherre Gustaf Lagerbielke, fikk først etter Mörners avreise kunnskap om Mörners egenrådige handling.<ref name="AlanPalmer200-205" />

{{Sitat|Det er bare i dagdrømmer, i eventyr og revolusjonstider at en sakførersønn fra Sør-Frankrike blir tilbudt en av Europas eldste troner, omkranset av ærerike minner. Og når Bernadotte svarte ja på tilbudet, er det vanskelig å finne hos ham annet enn personlige motiver. ( … ) Ubundet av nordisk tradisjon kom Carl Johan til sitt rike. Han kunne investere i Nordens fremtid alle sine personlige egenskaper, sine evner, sitt ry, sine franske forbindelser og sine penger. Dette var store aktiva i den forvirrede situasjon som rådde i Sverige i 1810.|Professor i historie Sverre Steen, i boken ''1814''.<ref name="1814SverreSteen11-16" />}}

Paret Bernadotte forlot Paris 26. juni for et tre ukers kuropphold i [[Plombières-les-Bains]]. Før avreisen sendte Bernadotte et brev til Napoléon om det svenske tilbudet.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Keiseren var overrasket, dels hadde han ikke hørt noe annet fra den svenske ambassadøren enn at Sverige ønsket hertugen av Augustenborg, og dels mente han at andre franske marskalker var mer passende, som [[Eugène de Beauharnais]], men han takket nei.<ref name="AlanPalmer200-205" /> I ukene ved kurbadet ble Bernadotte holdt godt orientert om forholdene i Sverige ved ekspresskurér, en hjelp han fikk fra takknemlige kjøpmenn i Hamburg.<ref name="AlanPalmer206-213">Alan Palmer 1992, s. 206-213</ref>

Den 21. juli var Bernadotte tilbake i Paris. Det var ennå ikke avklart hvem som skulle få den svenske tronen, og han innså at han trengte en støttespiller. Han kontaktet derfor en fransk kjøpmann, Jean Antoine Fournier, som hadde bodd seksten år i Sverige.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Fournier fikk i oppdrag å reise til Sverige som Bernadottes talsmann, utstyrt med medaljonger med portrett av ekteparet Bernadotte og sønnen, han ble videre instruert om å nevne Bernadottes formue.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Kampanjen for Bernadotte i Sverige ble etterhvert et slags parti. Napoléon avventet med å si hvem han ønsket som svensk tronfølger, og det bidro til å holde flere muligheter åpne.<ref name="AlanPalmer200-205" />

Grunnet den usikre situasjonen i Stockholm etter [[Fersenska mordet|lynsjingen av Axel von Fersen]] ble Riksdagen åpnet i [[Örebro]] den 30. juli 1810.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Den svenske regjeringen fastholdt etter noe nøling sitt første forslag. I stendenes [[Sekreta utskottet|hemliga utskottet]] var allerede den 8. august 11 av 12 representanter for hertugen av Augustenborg, kun Fabian Wrede var imot.<ref name="AlanPalmer206-213" /><ref name="HojerKronprinstiden24-27">Torvald T:son Höjer 1943, s. 24-27</ref> Fourniers ankomst til Örebro og hans arbeide for Bernadottes kandidatur fikk imidlertid mange av riksdagsmennene til å endre oppfatning.<ref name="AlanPalmer206-213" /> At Napoléon tilbakekalte sin [[chargé d'affaires]] i Stockholm, Désaugiers, som hadde støttet Frederik VI, antydet for svenskene at Napoléon neppe ville være misfornøyd med valget av Jean Baptiste Bernadotte som svensk tronarving.<ref name="AlanPalmer206-213" /> En viktig faktor var også Bernadottes omfattende erfaring som leder, noe hertugen av Augustenborg manglet. Selv om eneveldet ble avskaffet i Sverige ved forfatningen av 1809, var staten fremdeles dominert av en sterk kongemakt, en rolle som den svekkede Karl XIII ikke kunne fylle.<ref name="HojerKronprinstiden41-48">Torvald T:son Höjer 1943, s. 41-48</ref>

[[Fil:Charles XIV John as Crown Prince of Sweden - François Gérard.jpg|miniatyr|left|Kronprins Karl Johan i svensk generaluniform, det var slik Bernadotte fremsto ved den siste audiensen med Napoléon, olje på lerret fra 1811. {{Byline|[[François Gérard]] (1770–1837)|type = Malt av}}]]

{{Sitat|Med valget av Bernadotte til tronfølger i Sverige innledes Norges nyere historie.|Professor i historie [[Sverre Steen]], i boken ''1814''.<ref>Sverre Steen 1951, s. 9</ref>}}

Det hemliga utskottet holdt den 16. august 1810 en ny [[votering]], som med 10 mot 2 stemmer godkjente valget av den franske marskalken.<ref name="HojerKronprinstiden24-27" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 320</ref> Den 21. august ble han av stendene under stormende jubel valgt til [[kronprins]].<ref name="AlanPalmer206-213" /><ref name="HojerKronprinstiden24-27" /> Den allmenne følelse av behovet for en sterk leder med tanke på de dårlige tidene, ulykkene året før og senest anarkiet ved Axel von Fersens død, medvirket vesentlig til valget av Bernadotte.<ref name="HojerKronprinstiden24-27" /><ref name="ErikBjornskau325">Erik Bjørnskau 1999, s. 325</ref> Håpet om at Sverige med en fransk marskalk som leder og med Napoléons hjelp kunne gjenerobre [[Storfyrstedømmet Finland|Finland]], var også en viktig faktor.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Nølende gav Napoléon sitt samtykke, og den 23. september skrev han en fullmakt for Bernadotte til å ta tittel og rang som kronprins av Sverige.<ref name="AlanPalmer206-213" />

Bernadotte ble løst fra sine forpliktelser som fransk undersått og reiste fra Paris den 30. september 1810 med grev Mörner som følge.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Han ankom Danmark i midten av oktober og antok den 19. oktober på det svenska konsulatet i [[Helsingør]] den [[Svenska kyrkan|lutherske tro]] i nærvær av [[erkebiskop]] [[Jakob Axelsson Lindblom]], [[prost]]ene Palm og Nordvall og noen svensker.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 39</ref> Dagen etter, den 20. oktober, steg han i land i [[Helsingborg]].<ref name="AlanPalmer206-213" /> Han ankom [[Drottningholm slott]] den 30. oktober 1810, hvor han for første gang møtte kong Karl XIII og dronning [[Hedvig Elisabet av Sverige og Norge|Hedvig Elisabeth]].<ref name="AlanPalmer206-213" /><ref name="ErikBjornskau341">Erik Bjørnskau 1999, s. 341</ref> Kongen var avventende før møtet, men både han og dronningen ble raskt sjarmert og imponert av Bernadotte.<ref name="AlanPalmer206-213" />

Den 2. november holdt Jean Baptiste Bernadotte sitt høytidelige inntog i Stockholm og mottok den 5. november i rikssalen stendenes hyllest, etter å ha avlagt troskapsed til Karl&nbsp;XIII og av ham blitt adoptert under navnet Carl&nbsp;Johan. Den landflyktige franske offiseren [[Charles de Suremain|Charles Jean-Baptiste de Suremain]], da i svensk tjeneste, skrev i sine memoarer om Bernadottes ankomst til Stockholm: «Jeg for min del ble forbløffet over hvor vel en tidligere revolusjonssoldat falt inn i prinsrollen.».<ref>Beckman, Margareta, ''Jean-Baptiste Bernadotte : från revolutionssoldat till svensk kronprins'', Prisma, Stockholm, 2003. - ISBN 91-518-4084-7 (inb), s. 11</ref>

{{Sitat|Jeg har sett krigen på nært hold, jeg kjenner alle dens gisler, og det finnes ingen erobring som kan trøste fedrelandet for dets barns spilte blod på fremmed jord. Freden er en klok og opplyst regjerings eneste ærefulle mål. Det er ikke en stats utstrekning som utgjør dens styrke og selvstendighet, det er dens lover, dens handel, dens arbeidsmoral og fremfor alt dens nasjonalfølelse. Sverige har lidt store tap, men det svenske navnets ære har ikke lidt mén av det.|Karl Johan i sin første tale til stendene i Riksdagen i 1810.<ref name="OlofSjostrom92-94">Olof Sjöström 2009, s. 92-94</ref>|right}}

Selv enkedronning [[Sofia Magdalena av Danmark|Sofia Magdalena]], mor til den avsatte kong Gustav IV Adolf, omtalte den nye kronprinsen som «et lykkelig valg, en prins som er imøtekommende på alle sett».<ref name="AlanPalmer206-213" /> Désirée og Oscar forlot Paris i slutten av november og ankom Stockholm først den 6. januar 1811.<ref name="AlanPalmer206-213" /> For Désirée var byen og slottet en skuffelse, og den var gjensidig. I sin dagbok skrev dronning Hedvig Charlotta følgende: «Prinsessen er liten, ser ikke bra ut, og har ingen figur... Hennes sjenerthet gjør henne brysk... Et bortskjemt barn, men snill, vennlig og medfølende.»<ref name="AlanPalmer206-213" />

I juni reiste Désirée til kurstedet Plombières-les-Bains, og planen var å returnere til Stockholm så snart helsen var bedre. Det tok imidlertid tolv år før hun igjen var tilbake i Sverige. Fra kuroppholdet reiste hun først til La Grange, deretter til huset i rue ďAjou 28 i Paris.<ref name="AlanPalmer222-227">Alan Palmer 1992, s. 222-227</ref>

Karl Johan hadde gode talegaver, men lærte seg aldri å snakke svensk, noe han etterhvert angret dypt. Kongen fikk undervisning i svensk av bibliotekaren P.A. Wallmark i årene 1810–1813, men gjorde seg bare sporadisk nytte av det, og i korte perioder.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 51</ref>

Det svenske hoffet var ved Karl Johans ankomst preget av streng etikette, noe han endret i en mer uformell retning.<ref>Per Sandin 2011, s. 87</ref> Endringene besto særlig i at flere representanter for det fremvoksende borgerskapet ble invitert og involvert i møter ved slottet. Hensikten var å forsterke båndene mellom kongehuset og borgerskapet.<ref>Per Sandin 2011, s. 100</ref> I de 26 år han regjerte ga Karl Johan 20-25 tusen [[audiens]]er, i tillegg kom de audienser han ga under opphold i Norge.<ref>Per Sandin 2011, s. 114</ref>