Redigerer Kanariøyene (avsnitt)

=== Erobringen av Kanariøyene ===
[[Image:Vista de Santa Cruz de Tenerife.png|thumb|[[Santa Cruz de Tenerife]]]]
Da korstogenes siste festning i [[Akko]] falt i 1291, ble handelsveiene mot øst stengt for europeere. Handelshus – spesielt på [[Appenninerhalvøya|Den italienske halvøya]] – begynte å lete etter en rute rundt Afrika. Dette førte til at genoveseren Lancelotto Malocello og hans mannskap gjenoppdaget Kanariøyene rundt 1312. Genoveserne holdt muligens til på Lanzarote (se over) i over tjue år. De besøkte også naboøya og ga den navnet ForteVentura. I 1338 ble de jaget fra øyene av de innfødte.

Nyheten om øyene fikk den portugisiske kongen, [[Alfonso IV av Portugal|Alfonso IV]], til å sende en ekspedisjon i 1341 ledet av [[Angiolino del Tagghia]] fra [[Firenze]] og [[Nicoloso da Recco]] fra [[Genova]]. Portugal ønsket en base på Kanariøyene i forsøkene på å finne gull på Afrika-kysten. Informasjonene fra denne ekspedisjonen gjorde Kanariøyene kjente i hele Europa. Dette førte til en drakamp om retten til øyene mellom Portugal, [[Aragón]], [[Mallorca]] og [[Castilla]]. Fra disse landene ble flere ekspedisjoner sendt til øyene for å etablere støttepunkter i årene som fulgte. Det førte til at mange innfødte ble tatt som slaver. [[Pave]] [[Klemens VI]] fikk kjennskap til øyene og ville kristne dem. Han utnevnte arveprinsen i Castilla, ''Luis de la Cerda'', til prins over ''La Fortuna''. Prinsen kom aldri til Kanariøyene og døde i 1348. 

I 1351 gjorde paven et nytt forsøk ved å erklære øyene som ''bispedømmet La Fortuna'' (7. november). Kongedømmet Aragón fikk bistand til å gjennomføre prosjektet. En ekspedisjon under Arnaldo Roger ankret opp i bukten ved dagens Telde på Gran Canaria og fikk til en overenskomst med de innfødte. Deretter begynte europeerne å bygge en katedral. I pavens bulle heter det bl.a. at stedet hvor man reiser en katedral, må være en by. Derfor regner Telde sin grunnleggelse til 7. november 1351 og er dermed den eldste byen (i europeisk forstand) på Kanariøyene. I [[1369]] ble den tredje biskopen (og den første som kom til Kanariøyene) utnevnt – denne gang til bispedømmet ''Telde''. Da ble det også bygget en festning ved ''Gando'' (hvor flyplassen på Gran Canaria ligger i dag). Castilla ønsket ikke å la Aragón få herredømmet over Kanariøyene. Derfor foretok de strandhugg på Gran Canaria, tok slaver og drepte innfødte. De innfødte svarte med å gjøre opprør 1393. Både katedralen og festningen ble brent og de fleste europeerne drept.

Det neste forsøket på å erobre øyene kom i 1402. Normannerne [[Jean de Bethencourt]] og [[Gadifer de la Salle]] fikk tillatelse til å erobre øyene på vegne av kongen i Castilla. Betencourt og De la Salle avtalte med en lokal høvding på Lanzarote om å bygge en festning i Rubicón på sørsiden av øya. Da de innfødte gjorde opprør mot inntrengerne, tvang normannerne den lokale «kongen», ''Guadarfia'', til å underkaste seg og la seg døpe. Etter mange forgjeves forsøk klarte de også å beseire de innfødte på Fuerteventura. Senere tok de Hierro ved hjelp av forræderi. Dessuten erobret de en liten del av nordøstre La Gomera. Derimot klarte de aldri å beseire de innfødte på øyene La Palma, Tenerife og Gran Canaria. Derfor ble bispesetet for Kanariøyene offisielt overført fra Telde til Rubicón i 1404.

De to lederne ble etterhvert uenige om maktfordelingen. De la Salle dro tilbake til Frankrike. Bethencourt hentet da sin nevø ''Maciot'' for å hjelpe til med å administrere øyene. Kong Juan II av Castilla ga ham rett til å slå mynt, men ga ingen støtte til å erobre de andre øyene. Derfor overlot Bethencourt ansvaret til Maciot og forlot Kanariøyene i 1412.

Den normanniske perioden sluttet i 1418. Da solgte Maciot rettigheten over de erobrede øyene til greven av ''Niebla'' mot å få administrere øyene på livstid. Kong Juan II brukte salget til å erstatte normannisk med kastiljansk lov på øyene. Samtidig ga han adelmannen ''Alfonso de Las Casas'' rettigheten til de øyene som ennå ikke er erobret. Dette førte til krangel innen den kastiljanske adelen, en konflikt Portugal forsøkte å utnytte.

Ved to anledninger, 1424 og 1427, sendte portugiserne store flåtestyrker mot Gran Canaria. Begge gangene ble de slått tilbake. Castilla henvendte seg til paven og krevde erstatninger. Man hevdet at Castilla er «arving» til [[Vestgotere|det vestgotiske riket]] som fram til 711 strakk seg ned til ''Mauretania Tingitana'' på Afrikakysten, og at Kanariøyene var en del av dette riket. Pavens kurie bestemte at Castilla derfor skulle ha retten til øyene. I Portugal hadde kongens bror [[Henrik Sjøfareren]] fått ansvaret for landets virksomhet langs kysten av Afrika. Han protesterte mot vedtaket. Paven nedsatte en kommisjon som kom fram til Portugal fikk rett til å erobre territorier som fremdeles var i hendene på hedninger. Castilla viste igjen til det vestgotiske riket og hevdet at det ikke dreier seg om erobring, men «gjenerobring». Resultatet ble pavebullen «''Dudum cum ad nos''» som godkjente Castillas totale dominans over Kanariøyene.

Portugiserne ga seg ikke. Henrik nektet å bøye seg for pavens vedtak og overtalte Maciot til å la ham forpakte Lanzarote. Både portugisisk lov og mynt ble innført på øya fra 1448. Greven av Niebla hadde fått økonomiske problemer i 1430 og solgte rettighetene sine til etterkommerne etter Alfonso de Las Casas. Disse organiserer et opprør mot portugiserne, anklager Maciot for høyforræderi og tar over makten igjen fra 1450. I 1452 er ''Inés Peraza''  eneste arving etter Las Casas. Hun gifter seg med ''Diego Garcia de Herrera''. Sammen med biskop Illescas planlegger de å erobre Gran Canaria uten kamp. I 1458 får de til en avtale med de innfødte i Telde-området om etablere en handelsstasjon der. Samtidig bygger de opp igjen festningen ved Gando – for å forsvare handelsstasjonen og lokalbefolkningen mot slavehandlere. Henrik Sjøfareren forstår at Portugals muligheter er i ferd med å forsvinne. Han sender derfor en flåte under ledelse av ''Diego da Silva'' for å ødelegge festningen ved Gando. Da Silva erobret festningen og slo seg til der. Samtidig døde Henrik Sjøfareren. Den portugisiske kongen ble svoger til kong ''Enrique IV'' av Castilla og beordret Da Silva å gi tilbake festningen. Da Silva gikk med på dette mot å få gifte seg med datteren til paret Peraza-Herrera. Dette gikk i orden, og sammen forsøkte de å kontrollere Gran Canaria. Biskop Illesca ville utnytte freden til å bygge en ny kirke. De innfødte hadde dårlig erfaring med europeere og forlangte tretti europeiske barn som gisler for at de ikke skal bli lurt igjen. Tross store protester ble dette kravet oppfylt. Fransiskanere fikk ansvaret for å bygge en kirke sammen med en festning i Telde. Senere dro både ekteparet Peraza-Herrera og familien Da Silva fra Gran Canaria. Innen de dro, ga de ordre om at garnisonen som ble tilbake, skulle gjøre alt for svekke lokalbefolkningen. Dette skjedde, men de innfødte gjorde opprør mot soldatene og kirken. Både festningen ved Gando og festningskirken i Telde ble brent ned. De fleste europeerne som overlevde, flyktet fra øya. Barna som var plassert rundt på øya som gisler, ble tilbake.

I 1469 inngikk [[Castilla]] og [[Aragón]] avtale om ekteskap mellom prinsesse [[Isabella I av Castilla]] og arveprins [[Ferdinand II av Aragón]]. Isabela er halvsøster av kong Henrik IV. Arvingen til tronen i Castilla er datteren Juana som kongen hadde med søster av den portugisiske kongen. Da Henrik IV døde, forventet Alfonso V av Portugal at niesen skulle arve tronen. Imidlertid ble det Isabela, som med støtte av en gruppe adelsmenn, som utropte seg til dronning av Castilla. Den portugisiske kongen erklærte da krig mot Castilla. Denne arvefølgerkrigen førte til ny interesse for Kanariøyene. Portugal hadde funnet gull på kysten av Afrika og ønsket en forsyningsbase på øyene. Et opprør mot Herrera på Lanzarote fikk Isabela til å tvile på at den kastiljanske adelen styrte øyene godt nok. Hun var redd de innfødte ikke vil hjelpe til med å holde portugiserne borte. Dessuten mente hun at adelen gjorde for lite for å «sikre» øyene som ikke var erobret. Både hun og Ferdinand innså at de ikke hadde økonomi til å sette igang nye erobringsforsøk. Derfor søkte de hjelp i utlandet. Pave [[Sixtus IV]] ga støtte til å bygge nye klostre og kirker på de erobrede øyene. Dessuten fikk kongeparet midler til å utruste en hær for å erobre de øvrige øyene. Betingelsen var at bispesetet skulle flyttes fra Rubicón tilbake til Telde.

I juni 1478 seilte en flåte sørover mot Gran Canaria. Den ble ledet av Juan Rejon og en representant for kirken. De våget ikke gå i land ved Telde. Rejon landsatte hæren sin i en bukt nordøst på øya. De forskanset seg der etter at Rejon og kirkens mann hadde tatt området i besittelse på vegne av kronen i Castilla. De døpte stedet for ''El Real de Las Palmas''. De innfødte hadde vært vant til å kaste europeerne på havet, men denne gangen begynte en langvarig og blodig krig som varte i fem år. I løpet av den tiden var «kongen» deres (''guanarteme'') blitt fanget, sendt til Castilla og kristnet innen han ble sendt tilbake som ''Fernando Guanarteme''. Han fortalte om hvilken overmakt de innfødte står overfor og ba dem overgi seg til ''Pedro de Vera'', den nye hærføreren fra Castilla som hadde ansvaret for erobringen etter uenighet mellom Rejon og kirken. Den siste rest av motstand opphørte 29. april 1483. Samtidig tok de to lederne for motstanden livene sine ved å kaste seg ut fra «festningen» deres, klippen ''Ansite''.    

Pedro de Vera bisto også da resten av La Gomera ble erobret. Han gikk så hardt fram mot lokalbefolkningen at dronning Isabela avsatte ham.

En annen hærfører som bidro til erobringen av Gran Canaria, var Alfonso Fernández de Lugo. Kongeparet ga ham retten til å erobre La Palma. På La Palma hadde auaritene tidligere latt europeere opprette handelsplasser. Derfor ble de overrumplet av angrepet, men gjorde sterk motstand under lederen Tanausú. Fernández de Lugo tilbø Tanausú en fredsavtale, men lokket ham i bakhold. Et stort antall innfødte ble sendt til slavemarkedene i Sevilla. Tanausú sultet seg ihjel underveis.

Alfonso Fernández tilbø kongeparet å avstå fra belønningen for å ha erobret La Palma dersom han fikk tillatelse til å erobre Tenerife. Han angrep øya med en hær av tidligere innfødte fra Gran Canaria og La Gomera i 1494. I tre av områdene sør på Tenerife hadde Herrera tidligere etterlatt noen munker. De hadde «pasifisert» den delen av øya, og guanchene her valgte å samarbeide med invasjonshæren. Guanchene på nordsiden av øya samlet seg til motstand under sin ''mencey'' (konge). Fernández krevde at de skulle underkaste seg Castillas trone. Guanchene avviste kravet og jaget inntrengerne fra øya etter blodige kamper. Fernández de Lugo overlevde mirakuløst og innså at han behøvde mer rutinerte soldater. Etter to år hadde han samlet en ny hær og denne gangen lyktes han bedre. Over tusen guancher falt i ett av slagene, og motstanden ble knust. Fernández grunnla ''La Laguna''. Fra september 1496 tilhørte alle Kanariøyene Castilla-Aragón og ble heretter en del av historien til det kommende Spania.