Redigerer Joseph Smith (avsnitt)

==== Suksesjonskrise ====
Smiths død førte til en suksesjonskrise.<ref name="Quinn 1994, s. 143">Quinn (1994), s. 143</ref><ref>Brodie (1971), s. 398</ref> Han hadde foreslått ulike måter for å velge sin etterfølger,<ref>Quinn (1994), s. 143. Sitat: «He proposed more than one way for a member of the First Presidency to succeed him, left the relative priority of the founding quorums in an ambiguous balance, performed secret ordinations, and suggested more than one method by which a brother or son might succeed him.» (Oversatt: «Han foreslo mer enn en måte for et medlem av Det første presidentskap å bli hans etterfølger, hvor den innbyrdes rekkefølgen av rådet [på tolv] av grunnleggere ble værende tvetydig, utførte hemmelige utnevnelser, og foreslo mer enn en måte for hvordan en bror eller sønn kunne etterfølge ham.») {{Språkikon|en}}</ref><ref>Shipps (1985), ss. 83–84. Shipps drøftet flere av mulighetene for å velge Smiths etterfølger.</ref> men aldri presisert hvilken av dem han foretrakk.<ref name="Quinn 1994, s. 143" /> Smiths bror [[Hyrum Smith|Hyrum]] ville, dersom han hadde overlevd, vært den sterkeste kandidaten,<ref>Quinn (1994), s. 213. Quinn skriver at etter Smith var kronet til konge, omtalte Hyrum seg selv som «Kirkens president», samt at Brigham Young hadde sagt seg enig i at Hyrum ville ha vært en naturlig etterfølger.</ref> etterfulgt av Josephs bror [[Samuel H. Smith|Samuel]], som døde under mistenkelige omstendigheter en måned etter sine brødre.<ref>Quinn (1994), ss. 152–54, 213</ref><ref>Bushman (2005), s. 555</ref> En annen av Josephs brødre, [[William Smith (mormoner)|William]], hadde meldt sitt kandidatur, men ble etterhvert ansett som uaktuell<ref>Quinn (1994), ss. 213–26</ref><ref>Bushman (2005), s. 555. Bushman skriver at William Smith «meldte sitt kandidatur som kirkens leder, men hans ustabile personlighet hindret ham fra å framstå som en seriøs utfordrer.»</ref>, fordi av hans voldelig rykte. Smiths to sønner, [[Joseph Smith III|Joseph III]] og [[David Hyrum Smith|David]] ville, hadde stillingen vært arvelig, også hatt rett til stillingen, men Joseph III var for ung, og David var ennå ikke født<ref>Quinn (1994), ss. 226–41. Quinn redegjør for Smiths sønners rettigheter, og bemerker at «selv Brigham Young anerkjente retten til patrilineal suksesjon, og som en følge av dette hevdet han aldri at rådet på tolv hadde enerett med tanke på sukseksjon.»</ref><ref>Ostling & Ostling (1999), s. 42</ref>. [[Rådet på femti]] hadde en i teorien rett til suksesjonen, men dette var en hemmelig organisasjon.<ref>Quinn (1994), ss. 192–98. Ifølge Quinn hadde Smith, før sin død, gitt De femti ansvaret for etableringen av en tusenårsrike i hans fravær. Rådet på tolv kom etterhvert til å hevde at 'ansvaret' var deres.»</ref>. Etter det som står i [[Lære og Pakter]]s åpenbaringer hevdedes det at apostlene, de Tolvs Kvorum, ble kirkens ledende enhet når Førstepresidentskapet som Smith var overhode til ble oppløst ved hans død, og [[Brigham Young]] var dets president. Enkelte av Smiths andre foreslåtte etterfølgere, som Mormons Boks vitner [[Martin Harris]], [[Oliver Cowdery]] og [[David Whitmer]], hadde forlatt kirken<ref>Quinn (1994), ss. 187–91</ref>, men Harris og Cowdery kom seg til forlik og anerkjente Youngs rett til presidentskapet.

De to sterkeste kandidatene til å etterfølge Smith, var [[Brigham Young]], president i [[Rådet på tolv]] apostler, og [[Sidney Rigdon]], som var fremste gjenlevende medlem i [[Det første presidentskap]]. I en generalkonferanse 8. august 1844 valgte et flertall av kirkens medlemmer Young,<ref>Bushman (2005), ss. 556–57)</ref> som førte dem til [[Utah]] territoriet som [[Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige]], et trossamfunn som skulle passere 14 millioner medlemmer i 2010.<ref>[http://www.deseretnews.com/article/700103390/14-million-Mormons-and-counting.html «14 million Mormons and counting»], av Michael De Groote. ''[[Deseret News]]'', 24. januar 2011. Besøkt 28. oktober 2012 {{Språkikon|en}}</ref><ref>[http://www.lds.org/general-conference/2008/04/statistical-report-2007?lang=eng «Statistical Report, 2007»] av F. Michael Watson, www.lds.org, april 2008. Besøkt 28. oktober 2012. Sitat: «Total Membership: 13,193,999» {{Språkikon|en}}</ref> Mindre grupper innenfor bevegelsen fulgte Sidney Rigdon<ref>Bushman (2005), ss. 557. Bushman skriver at «den største eksisterende [[Rigdonitt|rigdonittkirken]] er [[Bickertonitter|Church of Jesus Christ (Bickertonitter)]].</ref> og [[James Jesse Strang|James J. Strang]], hvor sistnevnte hadde basert sin rett til å etterfølge Smith, på et forfalsket utnevnelsesbrev.<ref>Quinn (1994), ss. 210–211</ref><ref>Bushman (2005), ss. 555-56. Bushman skriver at Strang fulgte i Smiths fotspor ved å framstille åpenbaringer ved hjelp av en seersten, hevde at en engel hadde kalt ham, oversette tekst fra nedgravde plater, få seg selv kronet som teokratisk konge, og praktisere polygami.</ref> Andre av bevegelsens medlemmer fulgte [[Lyman Wight]]<ref>Quinn (1994), ss. 198–203</ref> og [[Alpheus Cutler]]<ref>Quinn (1994), ss. 203–09</ref>. Mange av bevegelsens medlemmer som befant seg i en av de mindre gruppene, de fleste i Smiths familie inkludert, slo seg sammen i 1860 under ledelse av Joseph Smith III, og formet det som i lengre enn et århundre var kjent som Den Reorganiserte Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige <small>(nå kjent som [[Kristi Samfunn]])</small>, som nå har omtrent 250&nbsp;000 medlemmer. Per 2011 hadde antallet medlemmer av trossamfunn med opprinnelse i Joseph Smiths lære kommet opp i anslagsvis 14,5 millioner.<ref>[http://www.mormonnewsroom.org/article/2011-statistical-report-april-2012-general-conference «2011 Statistical Report for 2012 April General Conference»], mormonnewsroom.org, 31. mars 2012. Besøkt 31. oktober 2012 {{Språkikon|en}}</ref>