Redigerer Johannes Brahms (avsnitt)

== Musikkstil og inspirasjonskilder ==
Brahms dyrket Beethoven, han elsket de [[Wienerklassisismen|klassisistiske]] komponistene [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] og [[Joseph Haydn|Haydn]], og han studerte førklassiske komponister som [[Giovanni Pierluigi da Palestrina|Palestrina]], [[Giovanni Gabrieli]], [[Johann Adolf Hasse]], [[Heinrich Schütz|Schütz]], [[Georg Friedrich Händel|Händel]] og særlig [[Johann Sebastian Bach]]. Brahms anvendte middelalderens [[Modal skala|kirketonearter]], den [[Den fransk-flamske skolen|nederlandske]] kanonteknikken og strikt [[kontrapunkt]]ikk. Eksempler på Bach-inspirert kontrapunktikk finnes i den [[fuge (musikk)|fugale]] finalen av ''Cellosonate'' nr. 1 og [[passacaglia]]en i den fjerde symfoniens finale.  Han følte seg forpliktet av fortiden, og når han avvek fra tradisjonen gjorde han det på en forsiktig måte. Selv om han stort sett overtok tradisjonelle former, skapte han uavhengige og selvstendige verk.

Tidlige romantiske komponister påvirket også i stor grad Brahms, spesielt Schumann. Under hans første opphold i Wien 1862/63 ble han opptatt av [[Franz Schubert]]s musikk<ref name="webster">James Webster, "Schubert's sonata form and Brahms' first maturity (II)", ''19th-century Music'' 3(1) (1979), s. 52–71.</ref>, og vi kan finne trekk fra Schubert i Brahms' verk fra den tiden, for eksempel i de to pianokvartettene op. 25 og op. 26, og i pianokvintetten<ref>Donald Francis Tovey, "Franz Schubert" (1927), i ''Essays and Lectures on Music'' (London, 1949), p. 123. Jfr. lignende bemerkninger i  «Tonality in Schubert» (1928), ibid., s. 151.</ref><ref name="webster" />.

Den sterke modernistiske musikkbevegelsen de første tiårene av 1900-tallet – som anså seg selv som «progressiv» og anti-romantisk – avskrev Brahms som en avleggs senromantiker. [[Arnold Schönberg]] oppfattet derimot Brahms som en forløper for sin egen konsentrerte stil og skrev i 1930 artikkelen «Brahms, the progressive», hvor han påviste at Brahms avledet sine verk fra de minste motiviske kimceller. Likeens viste han at selv om Brahms lenge hadde vært en undervurderte klassisist bidro han i sine sene verk til å løse opp tonaliteten gjennom en «sentripetal harmonikk» – eksempelvis ''Intermezzi'' op. 117 for klaver. Schönbergs artikkel bidro til at Brahms' musikk fikk en ny vår i andre halvdel av 1900-tallet.

Brahms' verker deles ofte opp i tre skaperperioder: Den første ender med ''Ein deutsches Requiem'', den andre med klaverkonsert nr 2, og den tredje starter med den tredje symfonien. I den første perioden merkes tydelig en romantisk grunninnstilling, den andre er preget av sterke klassisistiske innslag, og i den tredje smelter begge sammen.

Brahms' symfonier var lite tilgjengelige og satte det vanlige publikum og hans venner på en hard prøve. Om sin første symfoni skrev han: ''Nå vil jeg gjerne gjøre den sannynligvis svært overraskende meddelelse at min symfoni er lang og ikke akkurat lett å like''.<ref>''„Nun möchte ich noch die vermutlich sehr überraschende Mitteilung machen, dass meine Sinfonie lang und nicht gerade liebenswert ist.“''</ref> Også i de andre symfoniene arbeidet Brahms med harmonier som publikum kunne finne vanskelig å forstå.