Redigerer Italias samling (avsnitt)

==Italias samling i ettertiden==
Samlingen var en politisk triumf, men kulturelt var det mye ugjort. Tiden fra 1860 og fremover var fortsatt vanskelig, og det var mye å ta hånd om. Samlingen i seg selv er også gjenstand for debatt, særlig med tanke på rollene Cavour og Garibaldi hadde.

===Årene etter samlingen===
[[Bilde:Francesco Hayez - Ritratto di Massimo d’Azeglio.jpg|miniatyr|[[Massimo d'Azeglio]] skal ha uttalt at «L'Italia è fatta. Restano da fare gli italiani» («Italia er skapt, nå gjenstår det å skape italienere»). Det er blitt foreslått at ordet «skape» er upresist, og bør erstattes med «forme».<ref>Side 242, Cassina Wolff</ref>]]

Italias samling var gjennomført politisk og diplomatisk, men et samlet folk manglet i stor grad. Cavour hadde skapt «et borgerlig liberalt monarki, økonomisk fremskrittsvennlig men sosialt konservativt» der «[k]løften mellom <nowiki>[landets statsværende klasse]</nowiki> og den store masse av lavt utdannede, fattige katolske småbønder og landarbeidere var enorm og skapte sammen med statsfinansene, som var blitt håpløst ødelagt av krigene, den nye stats støste politiske problem.»<ref>Side 252, i Lars-Arne Norborg: «Det Sterke Europa», bind 11 i ''Aschehougs verdenshistorie'' av Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tägil og Kåre Tønnesson (red.), Aschoug, Oslo, 1986</ref> I tillegg var flere nasjonalister ikke overbevist om at den territorielle kampen for Italias samling var ferdig. Trentino, Trieste og visse dalmatiske øyer, og i tillegg Savoie og Nice, var regnet som italienske, i det minste ''Italia irredenta'', det ikke-fullførte Italia. I tillegg var stemmeretten svært begrenset frem til 1913, og Kirken og italienske myndigheter hadde også et anstrengt forhold.<ref>Side 550-51, Palmer & Colton</ref>

Politisk sett fulgte Parlamentet i begynnelsen Cavours idé om at høyre-sentrum og venstre-sentrum samarbeidet godt. Riktignok var det klare forskjeller mellom ''La destra storica'' («Det historiske høyre») og ''La sinistra storica'' («Det historiske venstre»), men de var langt nærere hverandre enn de reaksjonære på høyresiden og de revolusjonære på venstresiden. Dette var med på å skaffe den nye regjeringen arbeidsro.<ref>side 212-213, Cassina Wolff</ref> Imidlertid fikk de andre utfordringer. I Sør-Italia ble de småkriminelle bøndene, ''briganti'', som hadde eksistert i lang tid, opprørske allerede i 1860. I tillegg til dem var også soldater i hæren til Kongeriket Napoli irriterte, og lojalister til bourbonnerne var også med på opprøret. Motiver inkluderte økte skatter, obligatorisk militærtjeneste og manglende landreform. Dette var i utgangspunktet et lokalt problem, men med Napoli fortsatt vanstyrt og fullt av folk med egeninteresse, ble Italias hær inkludert, og kampen varte helt til 1865.

Til tross for at det var noen grad av samarbeid mellom liberalkonservative og liberalsosialdemokrater, var det først i 1876 at venstresiden fikk sin første statsminister, [[Agostino Depretis]]. Det medførte imidlertid ingen stor endring, særlig ikke i sør, da representantene derfra hadde egne interesser for å la ting forbli slik de var.<ref>Side 226-228, Cassina Wolff</ref> Den allerede store forskjellen mellom nord og sør forble dermed stor, og økte til en viss grad også.

===Cavours og Garibaldis rolle===
Mens Giuseppe Mazzini fremsto i noen grad mer som en teoretiker enn som en handlingens mann, til tross for at han var med på noen slag, er det særlig Cavour og Garibaldi som trekkes frem som samlingens ingeniører. De to er også vidt diskutert i historiske miljøer.

Den svenske historikeren og universitetslektoren Lars-Arne Norborg beskrev Cavour slik: «Cavour legemliggjorde den moderat-liberale italienske borgerlighet. Som illusjonsfri realist med utpreget sjakkspillerbegavelse foraktet han revolusjonsromantikere av Garibaldis type, men visste å utnytte dem for å nå sitt mål: et samlet, borgerlig Italia under ledelse av Sardinias monark».<ref>Side 250, Lars-Arne Norborg</ref>

Dette oppsummerer et av to syn om politikeren. Hans handlinger regnes som «et politisk mesterverk bygd på patriotiske idealer» av historikere, men det er delte meninger om han var manipulerende og slu eller en idealist.<ref name="Side 207, Cassina Wolff">Side 207, Cassina Wolff</ref> Den britiske historikeren Denis Mack Smith tilhører den første gruppen. Han har omtalt Cavour som en slu, men svært dyktig politiker, og utvist stor beundring for Cavours gjennomføringsevne av nødvendige handlinger – men også anklaget ham for å være manipulativ, ha truet med selvmord, være uinteressert i kunst og å ha en monoton pipestemme.<ref>Raleigh Trevelyan: [http://www.nytimes.com/1985/09/01/books/italy-s-unscrupulos-patriot.html?pagewanted=all Italy's unscrupulos patriot] - ''New York Times'', 1. september 1985, hentet 24. juli 2017</ref>

Om Mack Smith har mye positivt å si om metodene, er altså motivet til Cavour mindre positivt. Andre historikere har omtalt Cavour først og fremst som en realpolitiker, som altså bruker konkrete handlinger for å oppnå det han ønsker.<ref name="Side 207, Cassina Wolff"/> Slik er det ikke egeninteresse, men politisk dyktighet som drev Cavour. Cavour sammenliknes ofte med [[Otto von Bismarck]] i så måte, men ifølge historikeren og Cavour-biografen Gian Enrico Rusconi var Cavour tilhenger av parlamentet og parlamentarismen – om enn med begrenset stemmerett – mens von Bismarck hadde avsmak for det. Cavour kan dermed plasseres nærmere britisk liberalisme enn prøyssisk konservatisme eller fransk bonapartisme.<ref>Side 207,-208, Cassina Wolff</ref>

Mack Smith hadde mer til overs for Garibaldi. Han omtalte Garibaldi som en «modig idealist som var litt røff i kantene» i motsetning til den smarte og manipulative opportunisten Cavour.<ref>[https://www.ft.com/content/b0bf6eb2-6a34-11e7-bfeb-33fe0c5b7eaa Denis Mack Smith, historian, 1920-2017] - ''Financial Times'', 17. juli 2017, hentet 24. juli 2017</ref> Nordborg skriver at Garibaldi viste bevis «ikke bare på enestående mot og lederevne, men også på en sjelden uselviskhet da han på høydepunktet av sin triumf avviste enhver belønning og frivillig trakk seg tilbake for Viktor Emmanuel II» og at «Det er ikke underlig at Garibaldi i dag er Italias kanskje mest feirede folkehelt, hyllet av de forskjelligste politiske grupper».

Begge disse sitatene beskriver Garibaldi både rosende og med vekt på idealismen. Nettopp idealismen er også noe Lyttleton tar høyde for da han skriver at «[n]asjonens folkefølelse ble bedre representert av Garibaldi enn av Victor Emmanuel. Garibaldi var faktisk et levende symbol på alle de populære kreftene som bidro til Risorgimento, men som hadde blitt marginalisert i den nye staten».<ref>Side 100, Lyttleton</ref> Dersom den siste delen stemmer, kan det også bety at Garibaldi selv, som ble hindret av Cavours utsendte piemontesiske hær, også symboliserte det ufullendte og romantiske ideal fremfor det politiske. Den italienske historikeren Filippo Spadafora har også foreslått at det fantes et økonomisk motiv for å invadere både Sicilia og Napoli, med [[Palermo]] og [[Napoli]] som to svært rike byer.<ref>[http://www.bestofsicily.com/mag/art342.htm#biography Giuseppe Garibaldi - Man and myth] - Best of Sicly (2010)</ref> Andre har beskrevet Garibaldi som en «heldig, lett uansvarlig risikotaker» som var skeptisk til planen om å angripe Napoli.<ref>[http://www.economist.com/node/346847 Garibaldi and the 1,000] - ''The Economist'', 23. desember 1999,hentet 24. juli 2017</ref>