Redigerer Holocaust i Slovakia (avsnitt)

==Etterspill==
[[File:Alexander Mach Wilhelm Frick 1942.jpg|thumb|[[Alexander Mach]] (med mørk kappe) var innenriksminister, sjef for det hemmelige politiet og for Hlinkagarden. Han ble etter krigen dømt til 30 års fengsel for landssvik. Han slapp ut i 1968. Her sammen med [[Wilhelm Frick]] (med hakekors) i 1942.]]
[[File:Stolperstein für Pavol Rotter.JPG|thumb|[[Snublesteiner|Snublestein]] i Bratislava til minne om Pavol Rotter deportert til [[Lublin]]/[[Majdanek]] via Sered i 1942.]]
===Rettsoppgjør===
Etter andre verdenskrig ble republikken Tsjekkoslovakia restaurert og kom raskt under sovjetisk innflytelse. Tuka og Tiso ble etter krigen dømt til døden for landsforræderi og henrettet. Mange slovaker, også hans politiske motstandere, opplevde henrettelsen av Tiso som en urimelig straff. Sett fra Böhmen og Mähren var Tiso en [[quisling]]. President [[Edvard Beneš]] nektet å omgjøre Tisos straff til livsvarig fengsel.<ref name="Seim" /> Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i et en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn.<ref name="Sniegon" />{{rp|5}} Nasjonalister i Slovakia forsøkte å sabotere rettsoppgjøret mot lederne i Republikken Slovakia.<ref name="Wyman" />{{rp|174}} I en konfidensiell uttalelse i 1943 konkluderte Tiso med at deportasjonen av omkring {{formatnum:58000}} hadde vært svært gunstig for Slovakias økonomi og uttrykte ønske om å rense landet for gjenværende jøder.<ref name="Ward2015" />

Wisliceny ble utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden og hengt i Bratislava 4. mai 1948. Han hadde også medvirket til holocaust i Ungarn og i Hellas.<ref name="Braham">Braham, R. L. (2000). ''The politics of genocide: The Holocaust in Hungary''. Wayne State University Press.</ref>{{rp|263}} Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961.<ref>Cesarani, D. (2013). After ''Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961''. Routledge.</ref> [[Hanns Ludin]], tysk ambassadør i Bratislava fra 1941, ble dømt til døden og hengt i Bratislava i 1947. Ludin hadde som ambassadør få oppgaver fordi tyske SS-offiserer fungerte som rådgivere direkte til den slovakiske regjeringen; disse rådgiverne gikk utenom ambassaden og rapporterte direkte til nazitoppene i Berlin.<ref name="Rozett" /><ref>{{Kilde avis|tittel=My Grandfather Was Executed as a WWII War Criminal. I Know Why Germany Still Has a Nazi Problem|url=https://www.haaretz.com/opinion/keep-it-in-the-family-why-germany-still-has-a-nazi-problem-1.5885989|avis=Haaretz|dato=2018-03-07|besøksdato=2019-05-22|språk=en|etternavn=Senfft|fornavn=Alexandra|side=|sitat=While Ludin was executed as a war criminal in 1947 – primarily for instigating the deportation of the Slovak Jews – his adjutant Gmelin went on to make a splendid career.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=I wanted reconciliation, says Holocaust survivor whose biopic led to SS guard investigation|url=https://www.theguardian.com/world/2015/feb/06/holocaust-survivor-biopic-ss-guard-investigation-hilde-michnia-bergen-belsen-close-to-evil|avis=The Guardian|dato=2015-02-06|besøksdato=2019-05-22|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Henry|etternavn=McDonald|sitat=However, while filming across Germany and Slovakia relatives of senior SS officers – including those of Hans Ludin, one of Hitler’s inner circle and a convicted war criminal – contacted Reichental. Ludin signed off the deportations of Slovakia’s Jews, including Reichental’s family. As the documentary progressed last year Reichental developed a warm friendship with Ludin’s granddaughter Alexandra Senfft.}}</ref> [[Hermann Höfle (SS-Obergruppenführer)|Hermann Höfle]], [[HSSPF]] i Slovakia,<ref>Longerich, Peter (2011). ''Heinrich Himmler.'' Oxford: Oxford University Press. </ref> ble dømt og hengt sammen med Ludin i Bratislava.

Brunner flyktet til Syria og levde der under regimets beskyttelse.<ref>{{Kilde avis|tittel=NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl|url=https://www.welt.de/politik/deutschland/article161072945/NS-Verbrecher-Brunner-erlitt-in-Syrien-einen-elenden-Tod.html|dato=2017-01-11|besøksdato=2019-03-30|etternavn=|avis=Die Welt|fornavn=|side=|sitat=Brunner arbeitete zwei Jahre für die US-Besatzung in Deutschland, 1953 flüchtete er nach Ägypten und von dort aus nach Syrien, wo er den Schutz der politischen Führung genoss. Er soll der syrischen Geheimpolizei als Berater gedient und dabei vor allem die Verhör- und Foltermethoden der Nazis weitergegeben haben.}}</ref>

Etter krigen har det vært ulike oppfatninger av i hvilken grad det ville ha nyttet å stå mot tysk press. Tiso, Tuka og Mach hevdet at de var utsatt for kraftig påtrykk fra Tyskland om å deportere landets jødiske borgere. Fra tysk side, blant annet Dieter Wisliceny og statssekretær [[Ernst von Weizsäcker]], mente de slovakiske regimet var ivrig etter å få deportert jødene. Bare den tyske ambassadøren i Bratislava, Hanns Ludin, mente det ble øvd press på regimet.<ref name="Jelinek" />

===Jødenes situasjon===
Umiddelbart etter krigen ble ikke jødene nødvendigvis betraktet som ofre for en særlig urett: Det var først og fremst landet som helhet som ble regnet som offer. Mens det var utenlandske gjerningsmenn sammen med en liten gruppe innenlandske kollaboratører som hadde begått urett mot det slovakiske folket. Overlevende jøder opplevde i en del tilfeller fiendtligheter og vold fra andre innbyggere da de vendte hjem. De måtte også overbevise myndighetene om at de hadde vært lojale mot republikken Tsjekkoslovakia for å unngå ny deportasjon som «tyskere» eller «[[madjar]]er» i henhold til [[Beneš-dekretene]]. Tyskspråklige innbyggere ble regnet som tyskere ifølge dekretene og sto dermed i fare for å miste statsborgerskap og bli utvist. I de jødiske skolene i Bratislava var det vanlig å bruke tysk som undervisningsspråk.<ref>Kubátová, H., & Láníček, J. (2018). ''The Jew in Czech and Slovak Imagination, 1938-89: Antisemitism, the Holocaust, and Zionism.'' Brill.</ref><ref name="Gerlach">{{Kilde artikkel|forfatter=Gerlach, David|tittel=Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950|publikasjon=East European Politics and Societies|url=|dato=|år=2010|nummer=Vol 24, nr 2|sider=269-293|sitat=}}</ref> Karpato-Ruthenia ble annektert av Sovjetunionen og mange gjenværende jøder flyttet deretter vestover i Tsjekkoslovakia.<ref name="ReferenceG">{{Kilde artikkel|forfatter=Gerlach, David|tittel=Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950|publikasjon=East European Politics and Societies|url=|dato=|år=2010|nummer=Vol 24, nr 2|sider=269-293|sitat=}}</ref> I etterkrigstiden ønsket mange jøder å utvandre fra Tsjekkoslovakia, blant annet etter antijødisk voldsbruk i Bratislava og etter kommunistenes maktovertakelse i 1948. I forbindelse med [[Slánský-prosessen]] var det en omfattende anti-semittisk kampanje. I juli 1949 var det {{formatnum:14000}} jøder i Slovakia og {{formatnum:10000}} av disse hadde registrert seg for utvandring. Ved utgangen av 1949 var det bare noen få tusen jøder igjen i Tsjekkoslovakia.<ref name="Chichopek" />{{rp|229}}<ref name="Wyman" />{{rp|175}}

Etter krigen forekom det i landet en tildels fiendtlig holdning til de jøder og overlevende fra Auschwitz, som krevde å få tilbake sine boliger og eiendeler. I det østlige Slovakia ble 15 jøder drept da de vendte hjem til Snina og Svinna. Det var voldelige episoder i 24. september 1945 i Velké Topolčany, i Bratislava i august 1946 og enkelte andre steder. Disse voldsepisodene falt sammen med lignende hendelser rett over grensen i Ungarn. Ytterliggående nasjonalister og kommunister forsøkte å finne måter å nasjonalisere jødisk eiendom på, som var beslaglagt av nazistene.<ref name="Wyman" />{{rp|174}}

Tsjekkoslovakia hadde før krigen vært en multietnisk stat. Holocaust og jødisk utvandring, avståelse av territorium til Sovjetunionen og [[Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia|fordrivelsen av etnisk tyske]] fra de tsjekkiske områdene og madjarer fra de slovakiske områdene, etterlot landet etnisk mer homogent. Etter krigen ble Tsjekkoslovakia et land hovedsakelig av tsjekkere og slovaker. Jøder ble ikke lenger anerkjent som en etnisk gruppe og måtte enten bekjenne seg som tsjekkere eller slovaker. Beneš, som var en varm tilhenger av sionismen, mente jødene måtte velge mellom å emigrere til Palestina eller la seg assimilere. Mange holocaust-overlevende fra Øst-Europa brukte derfor Tsjekkoslovakia som springbrett for utvandring til [[Palestina]].<ref name="Wyman" />{{rp|173}}

===Nyere tid===
[[Fil:Bratislava_Holocaust_Mahnmal_1289_(cropped).jpg|thumb|Minnesmerke for Holocaust i Bratislava]]
[[Rudolf Schuster]], Slovakias president fra 1999 til 2004, beklaget overgrepene mot jødene under andre verdenskrig blant annet ved et offisielt besøk i Israel. Schuster tok avstand fra Republikken Slovakia under Tiso og anså Slovakia som arvtaker etter den demokratiske humanismen i Tsjekkoslovakia i mellomkrigstiden. Schuster ville gjøre 10. september, dagen for ''Judenkodex'', til minnedag for holocaust i Slovakia. Minnedagen ble første gang markert 9. september 2001 ved stedet for Kremnička-massakren.<ref>Stauber, R. (Ed.). (2010). ''Collaboration with the Nazis: public discourse after the Holocaust.'' Routledge.</ref> Blant noen slovaker ble allerede under kommunismen, Tiso ansett som en helt, og Republikken Slovakia ble betraktet som grunnlag for et selvstendig Slovakia etter kommunismen. Dette synet ble særlig støttet av slovaker i eksil og til dels av den katolske kirke i landet.<ref name="Sniegon" />{{rp|213}} 

En meningsmåling i 1990 viste at halvparten av de som hadde gjort seg opp en mening så positivt på Republikken Slovakia, den andre halvparten var negativ; 63 % mente at jødene led mer enn andre slovaker under krigen, mens 37 % ikke var enig i at jødene led mer enn andre; omkring en tredel av de spurte var negative til jøder, i en undersøkelse i 1999 var tallet 9 %; en undersøkelse i 2001 svarte 20 % at de ikke ønsket jødiske naboer og 37 % ønsket ikke jødiske svigersønner. På denne tiden var det omkring 3000 jøder i Slovakia.<ref name="Himka">{{Kilde bok|tittel=Bringing the Dark Past to Light: The Reception of the Holocaust.|etternavn=Himka|fornavn=John-Paul|utgiver=University of Nebraska Press|år=|isbn=|utgivelsessted=Lincoln|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Rudolf Vrba og Alfred Wetzler ble posthumt tildelt [[Det hvite dobbeltkorsets orden]].<ref name="Himka" />{{rp|575}}

===Forskning og dokumentasjon===
Etter kommunistenes maktovertakelse ble historieskrivinging preget av et sovjetisk perspektiv. Holocaust var på 1950-tallet ikke et eget tema og jødene ble ikke nevnt som en særskilt kategori ofre. Jødeforfølgelsene i Karpato-Ruthenia var i tsjekkoslovakiske historieverk ikke et eget tema. Holocaustofrene ble slått sammen med tallene for drepte i blant annet lokale partisangrupper. I Slovakia fikk jødenes skjebne under krigen mer oppmerksomhet enn i den tsjekkiske delen av landet, noe som særlig skyldes at Tiso-regimets medvirkning passet med kommunistpartiets antireligiøse propaganda.<ref name="Wyman" />{{rp|176}}

Holocaust-forskeren [[Ivan Kamenec]] mener holocaust i Slovakia var et resultat av tysk press og innenrikspolitikk i Slovakia. Kamenec konkluderer med at «løsningen på jødproblemet» ikke var et primært mål for Tisos regime, men heller et middel til å manipulere opinionen og en måte å demonstrere lojalitet til Tyskland: Regjeringens kortsiktighet og manglende evne til å forstå konsekvensene av de antijødiske tiltakene er den vesentlige forklaringen ifølge Kamenec. Den israelske historikeren Livia Rothkirchen fremhever i tillegg rivalisering mellom moderate og radikale krefter i det slovakiske regimet, samt rivalisering mellom Ungarn og Republikken Slovakia. Dette siste brakte Slovakia stadig nærmer det tyske regimet. Andre forklaringer viser til at de innledende antijødiske tiltakene drev de jødiske slovakene ut i fattigdom, en situasjon regjeringen ikke visste hvordan de skulle håndtere. Professor i internasjononale forhold Nadya Nedelsky mener regimets deltakelse i Holocaust var et resultat av den nasjonalistiske politikken, der nasjonalstaten trumfet hensynet til individuelle rettigheter. Historikerne Yehuda Bauer og Gila Fatran legger i tillegg vekt på Tiso-regimets ideologi som drivkraft. Hitler hadde i sitt hovedkvarter 23-24. oktober 1941 et møte med Tiso og Tuka. Møtet omhandlet trolig planlegging av deportasjonene; det er ikke funnet noen dokumenter som fastslår hva som skjedde på møtet. Historikerne Rothkirchen og Kamenec mener at topplederne Tiso, Tuka og Mach var svært samstemte med regimet i Berlin. Dermed behøvde ikke det tyske regimet å legge press på regjeringen i Bratislava. Andre forskere mener at det tyske presset var betydelig.<ref name="Himka" />{{rp|571-573}}

===Minnesmerker===
Etter 1989 har flere minnesmerker blitt reist i Slovakia. I [[Banska Bystrica]] er det et eget minnesmerke over sigøynernes holocaust, ''Baro Porrajmos''.<ref name="Himka" />{{rp|573}}