Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Krise (1973–1975) ==
[[Jom kippur-krigen]] startet 6. oktober 1973. På ny ble det kamp om Suezkanalen. Reksten forventet at dette ble begynnelsen på en ny boom innenfor shipping. I virkeligheten var det begynnelsen på slutten. Riktignok inntraff et kort oppsving i etterspørselen etter ledig tonnasje som følge av krigen, og 15. oktober fikk Reksten personlig forhandlet frem en avtale med polske myndigheter som ga en nettoinntekt på 42 millioner kroner for å frakte olje til Polen med T/T «Kong Haakon VII». Dette var historiens høyeste fraktrate. Reksten selv omtalte det senere som et av høydepunktene i hans shippingkarriere.<ref>Hilmar Reksten: ''Opplevelser'' (Oslo, 1979), s. 168</ref>

Men helt uventet for Reksten innførte [[OPEC]] 17. oktober oljeboikott av USA, for å straffe landet for krigsstøtten til Israel. OPEC-landene stod også samlet mot de vestlige oljeselskapene, slik at forhandlingene mellom dem brøt sammen. På kort tid sørget OPEC-landene for å fordoble oljeprisene. Etterspørselen etter tanktonnasje falt dermed dramatisk. Fraktratene stupte, fra [[indeks]] 249 i november 1973 til indeks 16 i april 1975. Like før oljekrisen hadde Reksten fått et tilbud fra [[BP]] om en langsiktig fraktavtale, men hadde avslått fordi han ikke var fornøyd med prisen.<ref>Stig Tenold: ''The shipping crisis of the 1970's: causes, effects and implications for Norwegian shipping'' (Bergen, 2001), s. 234</ref> Han mistet dermed sin siste mulighet til å stå bedre rustet overfor det som skulle komme. I mangelen på andre langsiktige fraktavtaler oppdaget Reksten at det var lite etterspørsel etter hans tankskip. Fraktratene til de fåtalls skipene hans som fikk transportoppdrag, var dessuten så lave at turene gjerne ga underskudd. Mange av skipene ble værende i havner i andre verdensdeler for å avvente situasjonen og ny befraktning. Det ble en forgjeves venting. En etter en gikk tankskipene i opplagsbøyene utover i 1974 og 1975. Skipsfartskrisen var da nådd et så alvorlig stadium at ingen lyspunkter var i sikte innen overskuelig fremtid. Blant de mange norske rederier som ble rammet hardt av krisen, havnet særlig rederiene Biørn Biørnstad og Hagb. Waage, som i likhet med Reksten satset på kortsiktige fraktavtaler, i store problemer.

Inntektskildene til Reksten tørket inn. Dette var ekstra skjebnesvangert ettersom alle kontraheringene hadde gjeldstynget ham. Denne gjelden ble Reksten stadig dårligere i stand til å betjene, noe kreditorene hans så på med stigende bekymring. Nå var også staten havnet blant kreditorene etter å ha garantert for Akers lån til Reksten. De fire tankskipene kostet 430 millioner kroner hver. Reksten hadde betalt første avdrag på 86 millioner kroner 1. august. Men da andre avdraget forfalt 5. april 1974, hadde ikke Reksten betalt de neste 86 millionene. Etterpå møttes partene til forhandlinger. Disse brøt sammen, og 19. september 1974 kansellerte Aker byggekontraktene på de fire tankskipene. De krevde deretter erstatning av Reksten for påståtte byggekostnader og inntektstap.

Reksten nektet å betale Aker noe som helst. Han mente at Aker hadde misligholdt sin del av avtalen. De fire supertankerne skulle leveres innen 1978, men Aker hadde ennå ikke begynt på byggingen av dem. Reksten konstaterte i august 1974 at Aker, som de siste årene hadde påtatt seg tallrike andre byggeoppdrag, ikke en gang hadde gått i gang med byggingen av de to siste av de fem supertankerne på {{formatnum:285000}}, bestilt i 1970 og avtalt levert i juni og desember 1975.<ref name="Hilmar Reksten 1979">Hilmar Reksten: ''Opplevelser'' (Oslo, 1979), s. 69</ref> Reksten trodde ikke lenger at Aker Stord var i stand til å bygge de fire skipene han hadde bestilt sommeren 1973. Han mente også at Aker hadde brukt de innbetalte pengene til helt andre formål enn byggingen av skipene hans.<ref>Stig Tenold: ''The Harder They Come ... Hilmar Reksten from Boom to Bankruptcy'' (Ontario, 2002), s. 48</ref> Tvert imot krevde Reksten erstatning fra Aker for avtalebrudd. Partene ble enige om å prøve saken for en voldgiftsdomstol bestående av tre dommere. En dom i voldgiftsretten kunne ikke ankes, men Reksten tok sjansen på å få en kjennelse i sin favør her, fremfor å gå langvarige og kostbare runder i rettsvesenet.