Redigerer Henrik VIII av England (avsnitt)

==Oppløsningen av klostrene==

{{Utdypende artikkel|Oppløsningen av Englands klostre}}

[[Fil:Fountains Abbey.jpg|thumb|Ruinene av [[Fountains Abbey]], et resultat av oppløsningen av klostrene.]]
Thomas Cromwell ble instruert til å visitere klostrene. Den offisielle forklaringen var at han skulle kontrollere at de fulgte kongens instrukser, men i realiteten vurderte han klostrenes verdi. Klostrene var et problem for kongen, fordi munkene var vanskelige å overtale til å akseptere den nye ordningen med kongen som kirkens overhode. Samtidig var de rike, og kongen trengte penger til mer krigføring. 

I [[1536]] vedtok parlamentet en lov som lot kongen beslaglegge eiendommene til de mindre klostrene, de med en årsinntekt på 200 pund eller mindre. Dette var starten på [[oppløsningen av Englands klostre|oppløsningen av klostrene]]. Handlingen førte til økt motstand i folket, og i oktober begynte ''[[Pilgrimage of Grace]]'', et større religiøst opprør i nord. Det brøt ut opptøyer i [[Louth (Lincolnshire)|Louth]] den [[1. oktober]] 1536. Opprørerne samlet seg under et banner som viste [[Kristi sårmerker]]. De forfattet formelle krav til kongen i [[Pontefract]] i desember. Hovedkravene var at Katarinas datter Mary skulle legitimiseres, at pavens autoritet skulle gjenopprettes og at kirken skulle få tilbake den makt staten hadde overtatt.

Kongen kunne ikke møte dem med makt; opprørerne var simpelthen for mange til det. Henrik lovte i stedet opprørerne at han ville benåde dem, og takket dem for å ta opp viktige spørsmål. Han inviterte lederen [[Robert Aske]] til en kongelig bankett. Under banketten bad han Aske om å skrive ned hva som hadde skjedd, så han lettere kunne vite hva som måtte endres. Dette gjorde Aske, men det han skrev ble senere lagt frem som en tilståelse. Aske mente at kongen var Guds utvalgte, og kunne derfor ikke få seg til å tvile på Henriks ord. Han fortalte opprørerne at de hadde lykkes, og bad dem om å reise hjem. 

Men kongen mente at de var forrædere, og at hans ord derfor ikke hadde noen betydning. Han fikk også et påskudd til å bryte sitt ord da en av opprørslederne, [[Francis Bigod]], erklærte at Askes handling var et forræderi mot opprøret. I februar [[1537]] ledet han mange ut i et nytt opprør. De forsøkte å ta [[Kingston-upon-Hull|Hull]] og [[Scarborough]], og bønder fra [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]] og [[Westmorland]] beleiret [[Carlisle]]. Men de var ikke like sterke som den første gangen, og kongen kunne slå ned opprøret. [[George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury]] og [[Thomas Manners, 1. jarl av Rutland]] kunne rykke inn med sine styrker, etter at de lenge hadde måttet nøye seg med å forsøke å forsvare steder som var under angrep. Lederne, blant dem Aske, ble arrestert og henrettet for høyforræderi. Thomas Howard, hertug av Norfolk, reiste rundt og holdt rettssaker mot opprørere, med det resultat at mer enn 150 ble henrettet. Blant dem var en kvinne som ble brent.  

I april [[1539]] fulgte en ny lov som lot kongen beslaglegge også de store klostrene. Opprøret var en viktig årsak til at dette kunne skje. Parlamentet hadde vært skeptisk til å tillate at alle klostre ble tatt, ikke minst fordi de var viktige institusjoner innen skole- og helsevesen rundt om i landet. Men samtidig var de arnesteder for opprør, og riket måtte beskyttes. Mange av kongens støttespillere beriket seg kraftig på dette, blant annet fikk Shrewsbury og Rutland flere abbedier som takk for deres rolle i å slå ned opprøret. Da det siste store klosteret, [[Waltham Abbey]], forsvant i [[1540]] hadde kongens inntekter økt med femti prosent, og han eide mer jord enn noensinne. Og vel så viktig for ham var det at han hadde kunnet belønne sine trofaste støttespillere. 

Kongen fortsatte også forfølgelsen av religiøst motiverte opposisjonelle. Han godkjente i 1540 ødeleggelsen av alle helligdommer viet til [[helgen]]er. Som belønning for sin rolle i oppløsningen av klostrene og undertrykkelsen av en del katolske skikker ble Thomas Cromwell belønnet med tittelen [[jarl av Essex]]. [[Abbed]]er og priorer mistet sine seter i [[House of Lords]]; blant geistlige var det kun [[biskop]]er og [[erkebiskop]]er som fortsatt fikk sitte der. Dette betydde at ''[[Lords Spiritual]]'' ble tallmessig underlegne i forhold til ''[[Lords Temporal]]'', de verdslige adelsmennene i overhuset.