Redigerer Henrik Ibsen (avsnitt)

=== Tilbake til Norge ===
[[Fil:Arbins gate 1 Oslo.jpg|miniatyr|venstre|Ibsenmuseet (nå: Ibsen Museum & Teater) sett fra inngangspartiet i Henrik Ibsens gate 26. Ibsen bodde her fra 1895 til sin død 1906.]]
Ibsen kom tilbake til Norge i [[1891]] hvor han fortsatte å skrive til [[1900]]. Hans ekteskap var gledesløst, men et par episoder av vennskap med yngre damer brøt regelmessigheten. I [[1893]] ble han tildelt storkorset av [[St. Olavs Orden]]. 

I [[1898]] mottok han verdens hyllest i anledning sin 70-årsdag. I forbindelse med feiringen av åremålsdagen ble han av respektive den danske og svenske [[konge]] tildelt storkorset av [[Dannebrogordenen]] og storkorset av [[Nordstjerneordenen]].

Ibsen deltok siste gang i en større familiesammenkomst da han 16. mai 1895 var gjest i sin onkel [[Christopher Blom Paus]]' gullbryllup som fant sted hos [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] i Pilestredet. Ifølge en mye omtalt historie som ble fortalt av [[Christopher Tostrup Paus]] til [[Francis Bull]] ble Ibsen under festen invitert av en av gjestene, [[Herman Leopold Løvenskiold]], til å besøke [[Fossum hovedgård (Skien)|Fossum hovedgård]] ved Skien. «Ibsen var synlig glad over innbydelsen og sa at han ville meget gjerne komme til Fossum [...] men utpå kvelden kom Ibsen tilbake til Løvenskiold, og da var han nedstemt og helt anderledes enn før: han hadde tenkt over saken, og så seg dessverre nødt til å avslå den vennlige innbydelse til Fossum, for det var blitt ham klart, at kom han først dit ned, ville han uvegerlig bli nødt til å besøke sin fødeby og få gjenoppfrisket visse minner og bekjentskaper som det var bedre han holdt seg på avstand fra», skriver Bull.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bull, Francis | utgivelsesår = 1963 | tittel = Tradisjoner og minner | forlag = Gyldendal Norsk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004003 | side =100–101 }}</ref>

[[Fil:Ibsen 1903.jpg|miniatyr|Ibsen (til venstre i vognen) foran [[Nationaltheatret]], sannsynligvis høsten 1903. Ibsen hadde den ære å se seg selv på sokkel, etter at statuen av ham foran Nationaltheatret ble satt opp i 1899.{{Byline|Narve Skarpmoen}}]]

Like etter et ball på slottet [[12. mars]] [[1900]] ble Ibsen syk. I ''Aftenposten'' noen dager senere kunne man lese at han var «let angreben af Influenza» og at han derfor ikke kunne motta besøk på fødselsdagen 20. mars.<ref>Erik Henning Edvardsen: ''Henrik Ibsen om seg selv'' (2001) s. 306-316</ref> I ettertid har flere Ibsen-kjennere spekulert i om dette representerte Ibsens første hjerneslag.<ref>Jan C. Frich, Erlend Hem (op.cit Erik Henning Edvardsen: ''Henrik Ibsen om seg selv''). [http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1385715 Den fatale historie – Ibsens helse i hans siste år] {{Wayback|url=http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1385715 |date=20061007070139 }} [[Tidsskrift for Den norske lægeforening]] 2006, 126: 1497–1501</ref> I alle fall satte hans sviktende helse en stopper for videre litterære planer, selv om han fortsatte å formidle sine synspunkter gjennom en rekke intervjuer. På Bjørnsons 70-årsdag 8. desember [[1902]] avla han Ibsen visitt før han tok imot gjestene sine, siden Ibsen var for syk til å komme. Ibsen tok da hans hånd mellom begge sine og sa at av alle «husker jeg oftest deg. Du var meg kjærest. Det var også deg jeg tenkte på med han... badelegen...» «Badelegen?» undret Bjørnson, og de to satt en god stund og funderte før de kom frem til at det var jo snakk om dr Stockman i ''En folkefiende''.<ref>Francis Bull: ''Tradisjoner og minner'' (s. 140-41), forlaget Gyldendal, Oslo 1945</ref>

I 1903 hørte offentligheten fra ham for siste gang, for deretter ble Ibsen påført alvorlige begrensninger som følge av flere [[hjerneslag|slagtilfeller]]. Siden bare fortsatte det å gå nedover med ham. Tre år senere, kl. 14:30 den [[23. mai]] 1906, døde han i sin leilighet i [[Arbins gate (Oslo)|Arbins gate]] 1 i Christiania, 78 år gammel.

[[Fil:Henrik Ibsen signatur 14.02.1904.jpg|miniatyr|venstre|Hilsenen til dr. med. Edvard Bull fra 1904 er Ibsens siste egenhendige brev. Bull hadde bedt ham øve seg med blyanten, noe dikteren fant forsmedelig. Skriften vitner om sviktende helse.]]

Ibsens lege dr. med. [[Edvard Bull (1845–1925)|Edvard Bull]] forteller at Ibsens nærmeste familie hadde samlet seg rundt dikterens seng dagen før han døde. Trolig for å trøste ytret sykepleiersken at hun syntes doktor Ibsen så litt bedre ut i dag. [[Anekdoten]] forteller at han reiste litt på seg i sengen og sa et klart og tydelig: «Tvert imot!» Hvoretter han sank tilbake og falt i koma, og det falt ikke flere ord fra hans lepper. Legen mente dette ikke var noe svar på hva det var blitt talt om, og at de siste ord var en protest, passer godt for en mann som hele sitt liv protesterte, dementerte og var mot strømmen.

Ibsens siste hjem ble i [[1990]] leid av skuespiller [[Knut Wigert]] og stiftelsen «Nasjonalmuseet Henrik Ibsen». I [[1993]] ble [[Norsk Folkemuseum]] gjort ansvarlig for driften. Etter å ha stengt dørene for publikum i februar 2005, gjenåpnet [[Ibsenmuseet (Oslo)|Ibsenmuseet]] i Oslo, i anledning hundreårsdagen for Henrik Ibsens død 23. mai [[2006]], et sterkt utvidet museum, med nye utstillingslokaler og et fullt tilbakeført dikterhjem.