Redigerer Henrik II av England (avsnitt)

=== Død og arvefølge ===
[[Fil:Louis-Félix Amiel-Philippe II dit Philippe-Auguste Roi de France (1165-1223).jpg|thumb|left|150px|Filip II August av Frankrike i et ikke samtidig portrett.]]
[[Fil:Richard coeur de lion.jpg|thumb|Rikard I av England, Henriks eldste gjenlevende sønn.]]
Den endelige tornen i Henriks side ble alliansen mellom hans da eldste sønn Rikard og hans største rival, Filip II August. Johan hadde blitt farens favoritt, og Rikard fryktet at han ville bli utelatt fra farens arv.<ref name="Turner & Heiser"/> Sommeren 1189 invaderte Rikard og den franske kongen Henriks sentrale maktområde i [[Anjou]]. De allierte tok nordvestlige veg, angrep [[Le Mans]] og erobret [[Maine (Frankrike)|Maine]] og [[Tours]]. Den beseirete Henrik II møtte sine motstandere og ble tvunget til å gå med på alle deres krav, inkludert å gi hyllest til Filip II August for alle hans franske besittelser.

Middelalderhistorikeren [[Austin Lane Poole]] har fortalt at kong Henrik II hadde dekket veggene i sitt personlige kammer i Winchester med malerier og veggtepper. Et av dem, utført på kongens egne instrukser, var en [[allegori]] på elendigheten i hans eget liv En flokk med fire ørnunger var avbildet mens de plyndret den voksne ørnen, og den fjerde ungen sto klar til å hakke øyet ut på faren. ''De fire ørnungene er mine egne sønner som ikke slutter å forfølge meg selv inn i døden'', skal kong Henrik II ha forklarte bildet. ''Den yngste av dem, som jeg nå har gitt så mye omsorg, vil til slutt fornærme meg hardere og farligere enn noen av de andre''.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 345</ref>

Det eneste krav den slagne Henrik II stilte for underkastelsen var å få se listen over de som hadde sviktet ham. Øverst sto navnet på hans yngste sønn, [[Johan av England|Johan]]. Så tvilsom som Rikards handlinger enn var ved å gå i krig mot sin egen far, var han uansett provosert av at faren hadde løftet den yngste sønnen opp foran seg selv i arverekkefølgen, noe som ble den direkte årsaken til at Rikard la seg på kne for den franske kongen og erklærte seg som hans vasall.

Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, [[Geoffrey, erkebiskop av York|Geoffrey]], døde Henrik i [[Chinon]] den 6. juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var «de virkelige bastardene».<ref>Schama, Simon: ''A History of Britain'' (TV-serie), Episode 3, «Dynasty». 2000.</ref> Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til [[Fontevraud-klosteret]] hvor det i henhold til [[Roger av Wendover]] «blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om ... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død». Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet «ved Guds nåde, kong Rikard I av England» ved Westminster den 1. september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning [[Eleonore av Aquitaine]], skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste seksten årene.