Redigerer Gulen (avsnitt)

=== Moderne tid ===
[[Fil:Gulenbilder 124.jpg|thumb|[[Gulen Fiskarbondemuseum]] på [[Byrknesøyna]] i vest vitner om ei tid med hardt strev og smale næringsforhold i 1800-tallets Gulen.{{Byline|Bjarne Thune}}]]
Fra midt på [[1700-tallet]] ble jordbruket styrket av ideelle organisasjoner, og i Gulen ble det startet både [[mølle]] på Eide og Sellevik og [[sagbruk]] på Eide og Dingja. En av fylkets viktigste «potetprester» var [[Niels Griis Alstrup Dahl]] i Eivindvik, som i første halvdel av 1800-tallet fikk til den første utskiftinga av landbruket i fylket, og ei av de første i landet. I Gulen var det mye bruk av [[klyngetun]].<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 29]]</ref> Det kgl Selskab for Norges Vel fikk en sterk, lokal leder i denne sognepresten, som introduserte gjødsling og grøfting for bøndene i Gulen og fikk bygget de første skolene.<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Dei_f%C3%B8rste_landbruksorganisasjonane NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref><ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 17-18]]</ref> Språkforskeren [[Ivar Aasen]] bodde åtte uker hos presten i Eivindvik i [[1842]].<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Ivar_Aasen_i_Gulen NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref> Alstrup Dahl var driftig og oppfinnsom, men også streng, slik [[Henrik Wergeland]] beskriver ham:
:''Brød af Steen og Aand af Striile, Dahl i Eivindvigen tvang''.<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 18]]</ref>

[[1800-tallet]] var preget av sterk folkevekst på bygdene, og i andre halvdel av århundret startet store endringer i [[jordbruk]]et - kalt «det store hamskiftet» - som innledet en femtiårsperiode med svært lav økonomisk vekst. Markedsretningen av jordbruket avfolket deler av vestlandsbygdene, men Gulen var her et av relativt få unntak. Mens mange vestlendinger flyttet til Bergen eller [[USA|Amerika]], gjorde svært få fra Gulen det samme og kommunen hadde en moderat fertilitet.<ref>Jostein Nærbøvik, ''Norsk historie 1870-1905'', Oslo 1986, side 9-14, side 22 og 26 (kart). Færre enn 10 % utvandret 1875-1905 sammenliknet med 1875-folketallet, noe som plasserer Gulen blant den tiendedelen av kommunene som hadde lavest utvandring. I Gulen var fertiliteten 1900-1905 på 300-329 per kvinne i alderen 15-44 år, også det i det nedre nasjonale skiktet.</ref>
Hamskiftet i fylket forøvrig satte særlig inn fra [[1890-tallet]], med utskifting til større og mer selvstendige bruk frigjort fra klyngetun.<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Omlegging_av_jordbruket NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref> Oppsvinget i fisket gjennom hele århundret var nok viktig for at Gulen berget seg såpass godt gjennom hamskiftet, selv om store skift i sildebestanden hadde sin virkning. Den såkalte «møretorsken» som ble til [[klippfisk]] var et viktig erstatningsfiske på denne delen av Vestlandet på 1870-tallet, men fra og med [[1880-tallet]] kom nye redskapstyper og «svenskeskøyter» i bruk i [[Ålesund]] og utkonkurrerte mye av det åpne kystfisket.
<ref>Jostein Nærbøvik, ''Norsk historie 1870-1905'', Oslo 1986, side 71-75.</ref>
Fra [[1900]] begynte også [[dampskip]] raskt å gjøre seg gjeldende med baser i Nordfjord.
<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Fiskerihistoria NRK Sogn og Fjordane leksikon] – NRK.</ref>
Likevel var det en årviss foreteelse at folk fra Gulen seilet inn i Indre Sogn med fisk og tran, og byttet dette mot korn og poteter.

De nasjonale krisetilstandene fra omkring 1875 og to tiår deretter bidro likevel til å radikaliserte både Gulen og mange andre vestlandsbygder. Ved [[stortingsvalget 1882]] og [[Stortingsvalget 1885|1885]] fikk motstrømspartiet [[Venstre]] mer enn 75 % oppslutning i Gulen, og målsak, avholdssak og andre motkulturer stod sterkt i denne delen av fylket. Derimot hørte ikke Gulen til beltet av republikanske stemninger som strakk seg langs Langfjella og fjordene. Færre enn 20 % stemte for republikk i Gulen. I 1905 var realinntekten i Norge lavere enn i 1875, og det gjaldt særlig i industrifattige kommuner som Gulen. Folk her begynte med den sjølbergingsstrategien som kjennetegnes av [[fiskerbonden]]. Det vanlige var at kona drev gården mens mannen drev fiske, en arbeidsdeling som også grep om seg langs kysten nordover i landet. Det vitner om et samfunn som styrte klar av mange av de dramatiske omskiftningene som fulgte med hamskiftet og industrialiseringen i nabokommunene lengre inne i Sognefjorden, hvor tilleggsnæringene var få og utvandringen til Amerika ble svært høy.

Kommunen fikk egen sparebank i 1885 ved etableringen av [[Gulen Sparebank]], én av de omtrent 250 bygde-sparebankene på denne tida.<ref>Jostein Nærbøvik, ''Norsk historie 1870-1905'', Oslo 1986, side 67.</ref> Banken skulle finansiere utbyggingene lokalt, og det ble mer enn kirkepåbygg utover århundret. Gulingen [[Jon Arnoldsson Kahrs]] etablerte [[Sellevåg Treskofabrikk|Bergen Treskofabrik]] på Sellevåg i [[1889]],<ref name="Turid Helle s23" /> en bedrift som produserte fram til [[1975]]. I nyere tid ble flere bedrifter i Gulen ble startet av [[Wergeland]]-familien, som kom fra stedet [[Verkland]]. Dette er slekten til nasjonaldikteren [[Henrik Wergeland]]. De startet [[Wergeland-Halsvik AS|Halsvik Cementstøperi]] i [[1955]], som har blitt komplettert med annen industrivirksomhet under Wergeland-Halsvik AS - kommunens største bedrift.