Redigerer Gudbrandsdalen (avsnitt)

== Historie ==
Gudbrandsdalen ble trolig befolket samtidig med flatbygdene lenger sør på Østlandet, basert på gårdsnavn og arkeologiske funn, rundt 2000 år fvt. Det er gjort få arkeologisk funn fra før vår tidsregning, mens fra [[merovingertid]] og [[vikingtid]] er det rike funn som tyder på et allsidig samfunnsliv i dalen. Som ferdselsåre mellom landsdelene har dalen trolig hatt mye kontakt med omverdenen. Bygdesamfunnet og bondekulturen utviklet et visst [[Aristokrati|aristokratisk]] preg med store gårder og bondeslekter med røtter i middelalderen.<ref name="Norge-land" />{{Sfn|Ramberg|1974|s=31-32}} Disse knyttes blant annet til kjente gamle gårder som [[Tofte (Dovre)|Tofte]], Sandbu og [[Bjølstad gård|Bjølstad]]. Byggekunst og annen tradisjonell er bevart på [[Maihaugen]] på Lillehammer. I Lom, Vågå og Ringebu står gamle [[Stavkirke|stavkirker]] på sine opprinnelige steder.<ref name="Aschehougs1969" />

I Gudbrandsdalen er det kjent omkring 50 gårder med opprinnelig sisteledd «-vin» som er svært gamle navn som kan være fra før vår tidsregning. Gårdsnavn på «-heim» er trolig litt nyere. Navn som slutter på «-set», for eksempel Langset, skriver seg trolig fra år 600-800.{{Sfn|Ramberg|1974|s=104}} [[Harald Hårfagre]] reiste gjennom dalen da han med makt søkte å utvide sitt rike. Flere historiske hendelser i middelalderen i Gudbrandsdalen er kjent fra sagaene.{{Sfn|Ramberg|1974|s=111}}

[[Magnus Lagabøter]]s [[Magnus Lagabøtes landslov|landslov]] ga felles lover for hele landet. I 1170 ble Gudbrandsdalen med sidedaler ett [[lagdømme]]. Gudbrandsdalen ble delt i to [[syssel|sysler]], sørlige og nordlige, med grense mellom Kvam og [[Sødorp]].{{Sfn|Ramberg|1974|s=115-116}}

På 1700-tallet kom [[akantus]]dekor til Gudbrandsdalen som der ble et særpreget innslag i bygdekunsten.{{Sfn|Ramberg|1974|s=127}} [[Jakob Klukstad]] var en av de fremtredende [[Treskjærer|treskjærere]] og [[Rosemaler|rosemalere]] i denne tradisjonen, blant annet med [[Altertavle|altertavlen]] i [[Lesja kirke]], [[Eistein Kjørn]] med altertavlen i [[Sel kirke]] og [[Kristen Listad]] som virket i Fron.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bigton, Else J. | utgivelsesår = 2000 | tittel = Lærebok i treskjæring | isbn = 8200421708 | utgivelsessted = no# | forlag = Gyldendal yrkesopplæring | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011032106017 | side = }}</ref>

[[Storofsen]] i 1789 er den største [[Naturkatastrofe|naturkatastrofen]] i historisk tid. Langvarig regn førte til flom og mange jordskred. Bygdene Vågå og Fron fikk størst skader. Flere gårder ble helt ødelagt eller måtte oppgis, blant annet Jøronstad i Sel ble helt utslettet (kjent som Jørundgard hos [[Sigrid Undset]]). I Heidal demmet to ras opp elven og da elven brøt gjennom tok den blant annet med seg alle broer. Skadene medvirket til utvandring til [[Målselv]] og [[Bardu]]. Ved Mjøsa ble lavtliggende gressmarker vasket bort og det ble lettere å ta seg frem med båt mellom [[Vingnes]] og Lillehammer, der det ble fergetrafikk og Lillehammer vokste opp som by. Sør for [[Ringebu stasjon]] er flomhøyden i 1789 avmerket 3,7 meter over Dovrebanens skinnegang. [[Storflaumen i 1860]] er avmerket i fjellveggen nord for Vingnes, 2,7 over veibanen.{{Sfn|Ramberg|1974|s=72-73}}

Gudbrandsdalen var historisk et fylke i landsdelen [[Opplandene]] og tilhørte [[Eidsivating]]ets rettskrets. Dalen og sidedaler ble i 1938 rammet av [[Storflåmen 1938|Storflåmen]].

De første engelske [[Turisme|turistene]] kom til Norge tidlig på 1800-tallet og mange av dem reiste gjennom Gudbrandsdalen. Disse reisene skapte en egen [[litteratur]] som skildrer opplevelsene i et fjernt land. I 1862 foretok [[Henrik Ibsen]] en reise gjennom Gudbrandsdalen og videre til Vestlandet; han var arbeidsledig og hadde fått et reisestipend. Ibsen var en kompetent tegner og laget blant annet tegning av Elstad i Ringebu der han overnattet. Fotturen gjennom Gudbrandsdalen, med naturinntrykk og kulturelle impulser, fikk stor betydning for Ibsen som dikter og dramatiker slik det kommer til syne blant annet i hovedverkene [[Peer Gynt]] og [[Brand]]. ''[[Tre i Norge ved to av dem]]'' (1882) er en klassisk og humoristisk beskrivelse av engelske turisters utfordringer på tur i Norge.{{Sfn|Ramberg|1974|s=16-18}} [[Jens Andreas Friis]] ga i 1876 ut ''Tilfjelds i Feriene'' beskriver friluftsliv, jakt og fiske særlig på fjellplatået i øst mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen.{{Sfn|Ramberg|1974|s=22}}

Under det [[Det tyske angrepet på Norge|tyske angrepet på Norge i 1940]] var det harde kamper i Gudbrandsdalen som var den viktigste [[Flukten fra Oslo etter 9. april 1940|fluktruten for kongen og regjeringen]]. Kongen og regjeringen oppholdt seg blant annet på Otta og Lesja mens kampene pågikk i Trøndelag og på det sentrale Østlandet. I forbindelse med [[slaget ved Dombås]] sto de i fare for å bli innsperret ved Otta.{{Sfn|Ramberg|1974|s=140}}{{Sfn|Haga|2000}}

===Jordbruk og skogbruk===
Det var tidligere en betydelig [[Korn|kornproduksjon]] i dalen og dette ble blant annet solgt til Østerdalen, [[Folldal]] og [[Røros]]. Særlig Fron og Lom hadde gode kornavlinger. Handelen med korn tok seg markert opp på 1800-tallet og det ble betydelig transport av korn over Venabygdsfjellet om vinteren. Korntrafikken omfattet de fleste bygdene i dalen og Ringebu sørget for å sette opp en fjellstue med [[stall]]. [[Amt|Amtet]] betalte for merking av vinterveien med 4 [[alen]] høye stokker. Rundt 1870 kom det billig korn fra oversjøiske produsenter og Østerdalen fikk jernbane slik at kornet fra Gudbrandsdalen ble utkonkurrert. Dette skapte økonomiske problemer for jordbruket i Gudbrandsdalen og fremskyndet omlegging til husdyrhold: Smør, ost og kjøtt ble da handelsvarer og [[Gudbrandsdalsost|gudbrandsdalsosten]] ble til.{{Sfn|Ramberg|1974|s=132-134}} På 1600-tallet ble det vanligere å hugge skog for å selge tømmer ut av distriktet. [[Fløting]] ble samtidig den vanlige transportform til kjøperne, først på Mjøsa og senere på Lågen med sideelver.{{Sfn|Ramberg|1974|s=146}} Jordbruk og skogbruk var viktigste levevei i dalen til omkring første verdenskrig. I [[mellomkrigstiden]] var det vanskelige tider i landbruket og antallet [[Tvangsauksjon|tvangsauksjoner]] på bygdene steg fra et par hundre i 1920 til over 6000 årlig i 1932.{{Sfn|Ramberg|1974|s=155-156}}

Gudbrandsdalen har relativt mange store gårdsbruk der eiendommen inkluderte en god del [[utmark]] samt retter i skogen og på fjellet. I [[senmiddelalderen]] og senere ble mange gårder delt opp slik det fremgår av navn for de eldste delingene (Nordgard, Sygard, Nigard og Uppigard) og nyere delinger (Nordistugun, Systugun, Nistugun, Uppistugun). En del gamle gårder var relativt store også etter oppdeling. Ved deling ble ofte gårdstun liggende nær hverandre slik at det dannet seg små landsbyer av klyngbosetting. Før utskiftingen på 1800-tallet var det flere steder sør og nord i dalen klynger på 30 til 40 hus. God tilgang på tømmer og tørt klima (der husene kunne stå i mange generasjoner) har medvirket til at relativt mange hus på gårdene. På 1600-1700-tallet ble det vanlige å bygge bolighus i to etasjer, ''tvihøgda stuguhus''. Hus med [[Svalgang|svalganger]], utsmykkede [[Loft (bygning)|loft]] og [[stabbur]], og stall preget utvendig [[arkitektur]]. Mange av husene fra den perioden er bevart.{{Sfn|Ramberg|1974|s=289-291}}

I løpet av [[middelalderen]] ble mindre og mindre av jorden odelsgårder og kirken, kongen og enkelte [[Adel|adelige]] [[Godseier og proprietær|godseiere]] eide store deler av jorden i dalen. Ved [[Reformasjon]] tok kongen over det meste av kirkens eiendom og ble da den dominerende jordeieren. Fra rundt 1650 til 1730 ble de fleste gårdbrukerne selveiende bønder og de største odelsbøndene fikk et aristokratisk og konservativt preg. En del mindre og marginale gårder ble på 1700-1800-tallet kjøpt og solgt, mens på storgårdene holdt for det meste slektene fast ved eierskapet.{{Sfn|Ramberg|1974|s=290-292}}

===Kraftutbygging===
Gudbrandsdalen har noen av landets største [[vannkraftverk]] etter utbygging av [[Vinstra|Vinstravassdraget]], [[Hunderfossen kraftverk|Hunderfossen]] og [[Harpefossen kraftverk|Harpefossen]]. Det er flere store kraftverk i Nord-Ottadalen.<ref name="amerika" /> 

Vannkraft ble tidlig utnyttet ved direkte mekanisk overføring fra foss til for eksempel [[sagbruk]]. På Lillehammer ble [[dampkraft]] brukt en liten periode blant annet hos Lillehammer Dampsag. [[Elektrisitet]] produsert med vannkraft begynte med et lite kraftverk i [[Mesna]] i 1894, i den 22 meter høye Helvetesfossen. Fallhøyden og kraftverket ble utvidet, og strøm ble levert til [[Raufoss Ammunisjonsfabrikker|Raufoss ammunisjonsfabrikk]], Fåberg og [[Vardal]] kommuner. [[Eidefossen kraftverk]] ble oppført i 1917 og på grunn av store avstander og lite tettbebyggelse i området var det opprinnelig lite avsetning av kraften. Flere mindre [[kraftverk]] ble i anlagt i dalen (blant annet [[Moksa]] ved Tretten og [[Kamfoss]] i [[Skåbu]]) og leverte stort sett til lokalt forbruk. Full elektrifisering og [[Høyspentlinje|høyspentlinjer]] mellom bygdene var for det meste fullført i 1945.{{Sfn|Ramberg|1974|s=181}}

=== Tidslinje ===
[[Fil:Battle of Kringen.jpg|mini|Slaget ved Kringen i 1612]]
[[Fil:Dombås 1940 4.PNG|mini|Tysk Ju-52 skutt ned ved Dombås i april 1940]]
*[[1015]] – Gudbrandsdalen blir nevnt i [[Heimskringla]], blant annet ved kristningen av [[Dale-Gudbrand]].
*[[1349]]&ndash;[[1350|50]] – Befolkningen halveres under [[Svartedauen]].
*[[1537]] – Som følge av [[reformasjonen]] tar kongen kontroll over kirkegods. Kongen blir med dette den største godseieren i Gudbrandsdalen.
*[[1612]] – En [[Skottland|skotsk]] [[Leiesoldat|leiehær]] under kaptein [[George Sinclair]] blir stoppet av lokalbefolkningen i [[slaget ved Kringen]].
*[[1670]]&ndash;[[1725]] – Mesteparten av krongodset blir solgt unna og dette gir grunnlaget for en ny lokal [[overklasse]].
*[[1789]] – [[Storofsen]] – Flom i [[Lågen]], særlig i [[Vågå]] og [[Fron]]. Medførte stor utvandring til [[Indre Troms]].
*[[1850-tallet]] – Ny kjørevei gjennom dalen forbedrer kommunikasjonene til Lillehammer, som er transitthavn for dalens varehandel med Østlandet. Veien var blant de bedre kjøreveier i Europa på denne tiden, men [[skysstasjon|skyssystemet]] var mangelfullt.<ref>Bayard Taylor, ''En reise i Norge i 1857'', New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 32-33.</ref>
* 1896 - Hamar-Selbanen åpnet til Otta (kalt Eidsvold-Ottabanen)
* 1921 - Jernbane Dombås-Oppdal åpnet, sammehengende jernbaneforbindelse [[Dovrebanen|Oslo-Trondheim gjennom Gudbrandsdalen]]. [[Raumabanen]] til Bjorli åpner, til Åndalsnes i 1924.
* 1940 - Kamper flere steder i Gudbrandsalen ved [[angrepet på Norge i 1940]]: Dombås, Dovre, Vinstra, Kvam, Fåvang. Britisk [[infanteri]] og britiske fly deltok i kampene.<ref>http://snl.no/Norge_under_andre_verdenskrig</ref> [[Eiliv Austlid]] faller i kamp da regjeringsmedlemmer flykter med bil ved Dombås.
* 1994 - [[Vinter-OL 1994]] arrangeres på Lillehammer, med [[Alpin skiidrett|alpine øvelser]] på Hafjell og Kvitfjell.