Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

== 1700-tallet og opplysningstiden ==
* ''Se hovedartikler, [[Filosofi på 1700-tallet]] og [[Opplysningstiden]]''
[[Fil:Jean-Jacques Rousseau (painted portrait).jpg|thumb|[[Jean-Jacques Rousseau]].]]
[[1700-tallet]] er overlappende med [[opplysningstiden]], den epoke i Europas historie fra omkring 1690 og til rundt 1800. Begrepet «opplysning» henspiller på at filosofien og [[naturvitenskap]]ene ([[astronomi]], [[biologi]], [[fysikk]], [[geologi]], og [[kjemi]]) utvidet menneskenes viten om verden og brukte hva de fant ut til å sette [[Radikalisme|radikale]] spørsmålstegn på autoriteter som kongemakt og kirke. Begrepet opplysning alene har siden oldtiden betyd både religiøst og filosofisk klarsyn. Selve begrepet «opplysningstid» stammer fra [[Immanuel Kant]]s verk ''Beantwortung der Frage: Was Ist Aufklärung?'' fra 1784: «Hvis noen spør om vi lever i en opplyst tid vil svaret være, nei, vi lever i opplysningstiden.»<ref>Gay, Peter (2003): ''The Enlightenment – An Interpretation. Volume 1: The Rise of Modern Paganism'', W.W, Norton & Company. ISBN 0-393-31302-6. s. 20.</ref> I den grad man kan finne et felles tankegods i tiden som kan oppsummeres i et program er det [[sekularisering]], [[humanisme]], [[kosmopolitisme]] og [[frihet]].<ref>Gay, Peter (1995): ''The Enlightenment'', s. 3</ref> 

Opplysningstiden var således i høy grad et produkt av [[Borgerlig|borgerstandens]] framvekst, og slutten av epoken ble markert av [[den franske revolusjon]]. Frankrikes nye forfatning vakte stor sympati blant Europas opplysningsfilosfer, og mange håpet på en stat bygd på tallrike teorier om et bedre samfunn. Men i løpet av få år ble revolusjonen forvandlet til et terrorvelde, og med [[Napoléon Bonaparte]]s overtagelse av makten var opplysningstidens håp om et nytt og [[demokrati]]sk samfunn over.

Mange vitenskapelig selskaper og akademier som ble etablert på 1600-tallet, først og fremst engelske [[Royal Society]] ([[1660]]), men også det franske [[Académie des sciences]] ([[1666]]). Det danske [[Videnskabernes Selskab]] kom til i [[1742]]. Alle bestrebelser på å fremme naturvitenskapen bar frukter i løpet av 1700-tallet. Et av de fremste bedriftene fra opplysningstiden er det franske oppslagsverket [[Encyclopédie]] (en forgjenger til blant annet [[Wikipedia]]) ([[1751]]–[[1780]]), som ble redigert av [[Denis Diderot|Diderot]] og [[Jean le Rond d'Alembert|d'Alembert]]. Den første i [[Danmark]] som var preget av opplysningen, og som greide å få utbre sine ideer til et større publikum, var norskfødte [[Ludvig Holberg]] fra [[Bergen]]. Med verket ''Morals Kierne eller Introduction til Naturens og Folke-Rettens Kundskab'' ([[1716]]) viste han sin forankring i teorien om [[naturrett]]en. Holberg var først og fremmest opptatt av filosofien som kjernen til all vitenskap, metoden var den sokratiske.<ref>Koch, Carl Henrik (1983): ''Den europæiske filosofis historie bind 3 – Fra reformationen til oplysningstiden'', Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck. ISBN 87-17-05100-2. s. 213</ref> Holberg mente mennesket var et fornuftsvesen, men han sluttet seg ikke til et bestemt rasjonalistisk system.<ref>Koch, Carl Henrik (2003): ''Den europæiske filosofis historie'', s. 219</ref>

[[Fil:HolbergRoed.jpg|thumb|[[Ludvig Holberg]], malt i 1752 av Johan Roselius.]]
Den [[Frankrike|franske]] opplysningsfilosofen [[Jean-Jacques Rousseau]] mente at den europeiske sivilisasjon hadde blitt fordervet og agiterte for at menneskene burde vendte vekk fra dette samfunnet, men ikke for å oppgi den menneskelige kultur og vende tilbake til naturen, men for å bygge opp et nytt samfunn basert på prinsipper som ufordervete mennesker. [[Voltaire]] var tidlig kritiker av de bestående samfunnsforhold. I [[1717]] ble han satt i [[Bastillen]] for et skrift mod [[enevelde]]. Det var først i eksil i England 1726-1729 at han koblet kritikken sammen med naturvitenskapen. 

[[File:Royal Society entrance.jpg|thumb|Inngangen til dagens bygning hvor Royal Society holder til.]]
I England var det særlig [[empiri]]smen som ga det største bidraget til opplysningstidens tanker. Empiristene hevdet at sansene og fornuften skapte menneskenes virkelighet i motsetningen til rasjonalistene som nesten utelukkende framhevet fornuften på bekostning av sansene. Det var  Immanuel Kant som hadde klassifiserte sine forgjengere og samtidens filosofi i to retninger: [[Rasjonalisme|rasjonalister]] og [[empiri]]ster.<ref>[http://www.iep.utm.edu/k/kantmeta.htm#H1 Historical Background of Kant]</ref> Den engelske empirisme hang sammen med utviklingen av [[Vitenskapelig metode|den vitenskapelige metode]] som [[Francis Bacon]] var drivkraften til. Senere kunne vitenskapsmenn som [[Robert Boyle]] og [[Isaac Newton]] bevise dette aspektet med de vitenskapelige resultatene av deres forskning.

De [[Tyskland|tyske]] opplysningstanker utviklet seg markant forskjellig fra den franske og britiske. Istedenfor framkomsten av en radikal samfunnsomveltende filosofi ble det utviklet en åndsretning som innarbeidet mange av opplysningstidens tanker i et samfunn i samarbeid med statsmakten og kirken. [[Christian Wolff (filosof)|Christian Wolffs]] filosofiske system besto av kristen rasjonalisme ut fra [[Gottfried Wilhelm Leibniz|Leibnizs]] ideer om et kompromiss mellom vitenskap og teologi. I utforskningen av metafysikken og den kristne åpenbaring fant Wolff en samklang, noe andre opplysningsfilosofer mente var ikke kompatibelt. Nettopp i naturvitenskapen ble det mirakuløse enda mer overbevisende ettersom det oversteg den menneskelige fornuft. [[Gotthold Ephraim Lessing|Gotthold Lessing]] var langt mer radikal, og om han forble kristen, var det en religiøs overbevisning som var hans egen og hvor han fraskrev troen på det overnaturlige og fremmet religiøs toleranse. Den fremste tyske filosof var dog [[Immanuel Kant]] som i ''Kritikk av den rene fornuft'' ([[1781]]) stilte opp sitt [[Erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretiske]] system som framhevet forstandens transcendentale logikk som motsvar til den engelske empirisme. Med sitt [[Det kategoriske imperativ|kategoriske imperativ]] formulerte Kant en religionsfri etikk basert på moralregler uten å ende i [[David Hume]]s skeptisisme.

=== David Hume ===
[[File:David Hume.jpg|thumb|David Hume.]]
Det var [[David Hume]] som utviklet Lockes [[empiri]]sme til dens logiske konklusjon. Han var den første filosofen i moderne tid som formulerte en ekstrem naturalistisk og radikal filosofi, hvor han blant annet forkastet den tradisjonelle tanke at menneskenes bevissthet var miniversjoner av den guddommelige bevissthet. Humes hovedinteresse var en vitenskap om mennesket.

Hume godtok det grunnleggende prinsipp i Lockes lære om sansningene, men hans egen terminologi er noe annerledes. Han snakker om «inntrykk» og «ideer» som innholdet i våre fornemmelser, noe som går på tvers av Lockes inndeling i sansningsideer og refleksjonsideer. Hos Hume kan et inntrykk komme fra både sanseerfaring og fra virksomheter som eksempelvis hukommelse. Inntrykkene sies å frambringe ideer som da skiller seg fra sanseerfaringen ved at de ikke har samme grad av livlighet ettersom ideene bare er bleke kopier av inntrykkene som på et eller annet tidspunkt må ha gått forut sanseerfaringen. 

[[File:Hume Statue.jpg|thumb|left|Statue av David Hume i [[Edinburgh]], Skottland, framstilt som en antikk tenker.]]
For Hume er det å tenke er å tenke med bilder, og til sammen kalles disse for erfaringer, enten de er sanninger eller forestillinger, men han mener det er mulig å oppløse en sammensatt erfaring i de enkelte inntrykk som utgjør dem. Logisk sett er det som ikke kan forestilles, kan heller ikke erfares. Erfaringen består således av en rekkefølge av fornemmelser, men bortsett fra denne rekkefølge fornemmes aldri noen forbindelse mellom våre persepsjoner. I dette ligger den grunnleggende forskjellen mellom Descartes' rasjonalisme og Lockes empirisme.<ref>Russell, Bertrand (1961): ''Vestens Visdom'', Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: ''Wisdom of the West''. ss. 225-226</ref>

Den første boken hvor Hume diskuterte etikk er i ''Avhandlingen om den menneskelige naturen''<ref>''A Treatise of Human Nature'' (1739–1740)</ref> Hans [[etikk|etiske]] teori er deskriptiv på det vis at heller beskriver hvordan vi faktisk gjør [[moral]]ske bedømmelser framfor å snakke om hvordan vi bør handle. Hele teorien bygger på hans syn at alle mentalt friske mennesker har evnen til sympati. I Humes mening er sympati bortimot evnen til å forstå andre menneskers lykke og smerte, hvilket moralen har som forutsetning. Han mente, i motsetning til blant andre [[Aristoteles]] og [[Platon]], at moralen ikke er basert på fornuften, men på følelser.<ref>Hans formulering har blitt berømt: «Reason is and ought only to be, the slave of the passions».</ref>

David Humes filosofi, i [[opplysningstiden]]s ånd, vakte stor gjenklang i samtiden, og den vekte opp [[Immanuel Kant]], i hans egne ord, fra hans «dogmatiske slummer», en oppvåkning som kom til å innlede en av de merkeligste filosofiske innsatser gjennom tidene. Locke hadde tatt på seg oppgaven å bringe på rene rekkevidden av våre tanker og meninger. Hume mente at menneskene danner vaner som får oss til å se tingene som er nært tilknyttet. Ved å lese Hume og opphøye hans vaner til fornuftsprinsipper kvittet Kant seg med Humes problem for hvordan vi skal framstille relasjonene. Istedenfor som Hume å forklare erfaringen ved hjelp av erfaringen, forklarte Kant erfaringen ved hjelp av våre begreper. «Kants teori er vanskelig, innviklet og ofte problematisk,» innrømmet [[Bertrand Russell]],<ref>Russell, Bertrand (1961): ''Vestens Visdom'', side 239</ref> men Kant fikk en stor konsekvens på all senere filosofi.

===Immanuel Kant===
[[Fil:Immanuel Kant portrait c1790.jpg|thumb|Immanuel Kant.]]
[[Immanuel Kant]]s innflytelse på filosofien har vært enorm, og hans verker leses og kommenteres fortsatt flittig, ikke bare som historiske kuriositeter, men som viktige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning. Hans to største verker er ''[[Kritikk av den rene fornuft]]'' og ''Kritikk av den praktiske fornuft''. De to mindre bøkene ''Prolegomena'' og ''Grunnleggelse av moralens metafysikk'' giver en lettere innføring. 

Et av Kants [[Erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretiske]] hovedsynspunkter var at erkjennelsen ikke rettet seg etter objektene, men at objektene rettet seg etter erkjennelsen. Mennesket er altså ikke bare en passiv mottaker av sanseinntrykk, en ''tabula rasa'', men erkjenner verden med både sansene og fornuften. En måte å si det på er: vi ser verden som fenomener, altså som det er gitt for oss [Ding für uns] hvorimot verden i seg selv  [Ding an sich] vil være uerkjent for oss.

[[File:Kant5.jpg|thumb|left|Immanuel Kant]]
Tingene i seg selv [Ding an sich] er virkeligheden i seg selv, som den er utenfor vår erkjennelse, og altså uerkjennelig, da vi ikke kan erkjenne utenfor vår erkjennelse. For oss mennesker er der kun tingene for os, det vil si den måte tingene i seg selv framtreder for oss. Den fysiske virkelighet framtreder for oss i tid og rom, det vil si igjennom et medium (våre erkjennelsesformer). Tid og rom kaller Kant for ''[[A priori og a posteriori|a priori]]'' anskuelsesformer. A priori, er det vi ved forut for erfaringen. Motsatt arbeider Kant også med begrepet ''[[A priori og a posteriori|a posteriori]]'', som er det man ved ut fra erfaringen. Både matematiske setninger og tid-rom begrepene er ''a priori'' gyldige for enhver erfaring, men dypest sett utgjør de kun formen for våre erfaringer.

Hvor Kant isolerte sansningen i [[Kritikk_av_den_rene_fornuft#Første_del:_Den_transcendentale_estetikk|den transcendentale estetikk]] for å gjøre en undersøkelse av den, isolerer han forstanden i den transcendentale logikk for at kunne fremheve den del av erkjennelsens tenkning som utelukkende har sin grunn i forstanden. I den transcendentale analyse, som er den første avdeling i den transcendentale logikk i ''Kritikk av den rene fornuft'', skriver han  at for at noe kan være erkjent må man kunne si noe om det.<ref>''Kritikk av den rene fornuft''; Anden del, første avdeling, første kapitel; Begrepenes analyse: «Vi kan redusere all forstandsaktivitet til det å felle dommer.»</ref> Man må med andre kunne felle en dom om det, for eksempelvis «himmelen er blå», uten det kan det ikke være tale om erkjennelse da ingen uten disse begrepene kunne se det som en blå himmel. Vi erkjenner gjennom begreper, og Kant forsøkte å finne fram til dem som er nødvendige betingelser for overhode å kunne felle dommer. Hvor han i den transcendentale [[estetikk]] fant de nødvendige betingelser for å kunne se, så undersøker han i den transcendentale analyse å finne de nødvendige betingelser for å kunne erkjenne. Hermed stilte han opp forstandens funksjoner samt de tolv forstandskategorier, muligens den mest kritiserte del av hans filosofi.

I [[Kritikk_av_den_rene_fornuft#Annen_avdeling._Den_transcendentale_dialektikk|den transcendentale dialektikk]] forsøkte Kant å finne fram til de tidspunkter hvor vi bruker vår erkjennelse på måter vi ikke har rett til, det vil si hvor vi overskrider hva vår erkjennelse er i stand til. Han kalte disse for transcendentale illusjoner og mente at de var en uunngåelig del av menneskesinnet da vi alltid vil forsøke å overskride grensene for vår egen erkjennelse.