Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere ====

{{Tekstboks
|overskrift=Sjøstridskrefter i 1914–1915
|Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.<ref name=":6">Keegan 1998, s. 263-265</ref>

Fra februar 1915 erklærte tyskerne [[uinnskrenket ubåtkrig]] (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene,<ref>Stevenson 2012, s. 247</ref> ifølge professor [[Rolf Hobson]] var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.<ref>Hobson 2015, s. 332</ref>|align=right}}

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av [[slagskip]] i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. [[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]] i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten.<ref>Strachan 2001, s. 426-429, 437</ref> En relativt beskjeden flåte av [[undervannsbåt|ubåter]] var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til [[blokade]]n av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.<ref name=":6" />

{{Sitat|Det var liten trøst for herr Britling i tanken at britiske hjem, kvinner og barn, tross alt, kun gjennomgikk den samme slags opplevelse som våre skip har påført mange ganger tidligere på uskyldige mennesker i landsbyer i Afrika og Polynesia...|note=<ref group="note">It was small consolation for Mr. Britling to reflect that English homes and women and children were, after all, undergoing only the same kind of experience that our ships have inflicted scores of times in the past upon innocent people in the villages of Africa and Polynesia...</ref><ref>Olusoga 2014, s. 30-31</ref>|Forfatteren [[H.G. Wells]] i boken ''Mr. Britling Sees It Through'', om de tyske raidene på Scarborough og Whitby}}

Et mindre antall tyske [[krysser]]e var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes [[handelsfartøy]]. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 452-453</ref> Britiske [[Royal Navy]] begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk [[jager]], før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.<ref>Strachan 2001, s. 479-480</ref>

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I [[slaget ved Coronel]], ved kysten av [[Chile]], ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden [[Napoleonskrigene]], og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske [[slagkrysser]]e i [[slaget ved Falklandsøyene]], var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved [[Isla Robinson Crusoe]] vest av [[Chile]].<ref>Keegan 1998, s. 212-215</ref><ref name="Strachan-75">Strachan 2013, s. 75-80</ref>