Redigerer Første Mosebok (avsnitt)

==Kilder og datering==
I dag menes Mosebøkene å være resultatet av en lang prosess med overlevering og redigering, påbegynt under kongene i [[Oldtidens Israels og Judeas historie|Israel]] og [[Juda]], ca. 1000–586 f.Kr., og fullført først etter avslutningen av [[det babylonske fangenskapet]] i 515 f.Kr.<ref name="bib11"/>
[[Fil:Samaritan Pentateuch (detail).jpg|miniatyr|Bilde av den eldste skriftrullen tilhørende samaritanerne i [[Nablus]], ''Pentateuken'' (ca. 1910).]]
===Tekstvitner===
Det finnes fire store tekstuelle vitner til boken: [[Den masoretiske tekst]], Den samaritanske Pentateuken, ''Septuaginta'', og fragmenter av Første Mosebok funnet ved [[Qumran]]. Qumran-gruppen gir de eldste manuskriptene, men dekker kun en liten del av boken; generelt sett er Den masoretiske tekst vel bevart og pålitelig, men det er mange individuelle tilfeller hvor andre versjoner bevarer en overlegen lesing.<ref>Hendel, R. S. (1992). Genesis, Book of. In D. N. Freedman (Ed.), The Anchor Yale Bible Dictionary (Bind 2, s. 933). New York: Doubleday</ref>

===Opphav===
{{Hoved|Dokumenthypotesen}}
Forskerne har vært nokså enige om at Pentateukens fem bøker – ''[[Genesis|1. Mosebok]], [[Eksodus|2. Mosebok]], [[Leviticus|3. Mosebok]], [[Numeri|4. Mosebok]]'' og ''5. Mosebok'' – kom fra fire kilder: Jahvisten (som kaller Gud ''Jahve''), Elohisten (som kaller Gud ''Elohim''), Deuteronomisten fra 600-tallet f.Kr., og ''Presteskriftet'' fra tiden etter Det babylonske fangenskap i årene 586–538 f.Kr.<ref>Groth, Bente; ''Store norske leksikon'' (2005-07): «Mosebøkene» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 8. august 2023 fra [https://snl.no/Moseb%C3%B8kene]</ref> Siden 1970-årene er dette mer nyansert: Elohisten anses nå som lite annet enn en variant av Jahvisten, mens ''Presteskriftet'' i økende grad anses som revisjoner og utvidelser av Jahvistens materiale, heller enn et eget dokument. (Deuteronomisten opptrer ikke i Første Mosebok).<ref>Van Seters (2004), s. 30–86</ref>

Jahvisten, etter gudsnavnet JHVH (av kristne bibelforskere ofte uttalt Jahve), Elohisten, etter gudsbetegnelsen Elohim, Deuteronomisten fra 600-tallet og ''Presteskriftet'' fra tiden etter . Dokumenthypotesen har hatt bred tilslutning frem til i dag, om enn ikke alltid i samme versjon.

Eksempler på gjentatte eller dupliserte historier brukes for å identifisere de separate kilder. I Første Mosebok inkluderer dette tre forskjellige beretninger om en patriark som hevder at hans kone var hans søster, to skapelsesberetninger, og to versjoner av Abraham som sender Hagar og Ismael ut i ørkenen.<ref>Reading the Old Testament: An Introduction By Lawrence Boadt, Richard J. Clifford, Daniel J. Harrington | Paulist Press | 2012</ref>

Dette etterlater spørsmålet om når disse verkene ble skapt. Forskere i den første halvdel av 1900-tallet kom til den konklusjon at Jahvisten ble produsert i kongetiden, særlig i [[Salomo]]s hoff ca. 900-tallet f.Kr., og at ''Presteskriftet'' kom til i midten av 400-tallet f.Kr. (forfatteren ble til og med identifisert som [[Esra]]); nyere meninger har det derimot til at Jahvisten var skrevet enten rett før, eller under, [[det babylonske fangenskapet]] på slutten av 600-tallet f.Kr., og at den endelige versjonen av ''Presteskriftet'' ble til sent i eksiltiden eller rett etter.<ref name="Davies37">Davies (1998), s. 37</ref>

Angående grunnen til forfattingen har en teori fått betydelig interesse, dog meget kontroversiell, nemlig «den persiske autoriseringen». Denne teorien fremmer at det persiske [[Akamenideriket]], etter [[Babylon]]s fall i 539 f.Kr., gikk med på å tilegne [[Jerusalem]] betydelig grad av lokalt selvstyre innen riket, mot at de lokale myndighetene produserte én enkel lovbok godtatt av hele samfunnet. De to mektige samfunnsgruppene – prestefamiliene som kontrollerte templet og som [[Opphavssagn|sporet sitt opphav]] til Moses og vandringen i ødemarken, og de fremste landeiende familier som utgjorde de «eldre» og som sporet sitt eget opphav til Abraham, som hadde «gitt» dem sin landeiendom – var i konflikt over flere saker, og hver hadde sin egen opphavshistorie, men det persiske løftet om sterkt økt lokalt autonomi gav alle et kraftig incentiv for å samarbeide i produksjonen av én enkelt tekst.<ref>Ska (2006), s. 169 & 217–218</ref>