Redigerer Englands historie (avsnitt)

=== Henrik VII ===
[[Fil:EmpsonHenryDudley.jpg|thumb|Henrik VII av England i midten og hans rådgivere, [[Richard Empson|sir Richard Empson]] og [[Edmund Dudley|sir Edmund Dudley]]]]
Da [[Henrik VII av England]] overtok tronen ebbet [[rosekrigene]] ut, men det var likevel neppe noen som i samtiden ville ha spådd eller trodd at huset Tudor ville herske over England i de neste 118 år. Han gjorde krav på kronen ved erobring og Guds dom i slag. [[Det engelske parlamentet]] anerkjente ham raskt som konge, men huset York var langt fra beseiret. Da han giftet seg med [[Edvard IV av England|Edvard IVs]] eldste datter [[Elizabeth av York]] i januar 1486 ble huset York formelt forent med huset Lancaster.

De fleste europeiske herskere trodde ikke at Henrik ville overleve særlig lenge, og var derfor villig til å gi beskyttelse og hjelp til andre som gjorde krav på tronen. Konspirasjonene mot ham ble ingen alvorlig trussel før Rikard IIIs nevø [[John de la Pole, jarl av Lincoln|John de la Pole]], jarl av Lincoln, klekket ut et nytt forsøk i 1487. Ved å benytte seg av en bondegutt ved navn [[Lambert Simnel]] som utga seg for å være [[Edward Plantagenet, 18. jarl av Warwick|Edward, jarl av Warwick]] (mens den virkelige Warwick satt innelåst i [[Tower of London]]), ledet de la Pole en hær på 2&nbsp;000 tyske leiesoldater (betalt av [[Margaret av York]], hustru av hertug [[Karl I av Burgund]]) inn i England. Opprørerne ble beseiret og de la Pole drept i [[slaget ved Stoke Field]]. Da kongen innså at Simnel kun var en bedrager, forledet av voksne, lot han gutten bli ansatt i det kongelige kjøkkenet.

En mer seriøs trussel var [[Perkin Warbeck]], en ungdom fra [[Flandern]] som utga seg for Edvard IVs sønn [[Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York|Richard]]. Igjen med økonomisk støtte fra Margaret av York invaderte han England fire ganger før han til sist ble tatt til fange og plassert i Tower of London. Både Warbeck og jarlen av Warwick var farlige, selv i fangenskap, og Henrik fikk dem begge henrettet i [[1499]], i god tid før [[Ferdinand II av Aragón]] og [[Isabella I av Castilla]] tillot at deres datter [[Katarina av Aragón]] fikk komme til England og gifte med seg med Henriks sønn [[Arthur, prins av Wales|Arthur]]. I [[1497]] oppsto et opprør mot skattene i [[Cornwall]] og rundt 20&nbsp;000 marsjerte mot London. Henrik VII viste at han kunne bruke militær makt når han måtte og nedkjempet opprørerne ved elven [[Ravensbourne]]. Resten av hans styre ble relativt fredelig, til tross for en mindre uro for arverekkefølgen da hans hustru Elizabeth av York døde i 1503.

Henrik VIIs utenrikspolitikk var fredelig. Han dannet en allianse med [[Spania]] og med den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske]] keiser [[Maximilian I av Det tysk-romerske rike|Maximilian I]], men i [[1493]], da de gikk i krig mot [[Frankrike]], ble også England trukket inn i konflikten. Med en slunken statskasse og et usikkert grep om makten hadde Henrik liten lyst på krig. Han oppnådde raskt en forståelse med franskmennene og frasa seg alle krav på franske områder, unntatt havnen [[Calais]]. Til gjengjeld lovte Frankrike å anerkjenne ham som konge og slutte å gi beskyttelse til andre kongsemner. Kort tid etter ble franskmennene opptatt av [[Italia]] og vendte oppmerksomheten bort fra England. Henrik oppnådde også en forståelse med Skottland, og forhandlet fram et ekteskap med sin datter [[Margaret Tudor]] til den skotske kongen [[Jakob IV av Skottland|Jakob IV]].

Da Henrik ble konge arvet han en regjering som var meget svekket av rosekrigene og med en bortimot tom statskasse. Gjennom en hard skattepolitikk og en tidvis hensynsløs skatteinnsamling og konfiskasjoner greide han å fylle statskassen igjen innen han døde. Han gjenoppbygget også regjeringens administrasjon. I 1501 døde hans sønn Arthur av sykdom i en alder av 15 år etter at han hadde giftet seg med den spanske prinsessen [[Katarina av Aragón]]. Arvingen til tronen ble derfor den neste eldste sønnen, [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]], som uten motstand ble Englands neste konge, og kunne gifte seg med sin avdøde brors hustru Katarina da hun sverget på at det første ekteskapet ikke var blitt fullbyrdet.