Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Opposisjonen samler seg (1850–1870) ====
[[Bilde: Johan Sverdrup porträtt.jpg|miniatyr|[[Johan Sverdrup]] lyktes i å samle radikalere og bønder mot embetsmennene.]]
Mens embetsmennene hadde hatt ubegrenset kontroll i lengre tid, begynte etter hvert både radikalere og bønder å samles. I utgangspunktet var det to menn, Ueland og [[Johan Sverdrup]] som markerte seg. De to var markant forskjellige. Ueland ville ha en svak stat og så helst at folkevalgte ombudsmenn tok seg av lokalstyre. Han var opptatt av maktens tredeling, og så på parlamentarisme og partidannelse som to alen av samme stykke – mer makt til Stortinget på bekostning av de andre to. Ueland var for et sterkt Storting, men ikke på bekostning av grunnlovens maktfordeling.<ref>Side 298, Jensen</ref>

Uelands motpart, Johan Sverdrup, var opptatt av at staten var en organisme i stadig utvikling, og at et levende demokrati var nødvendig for å unngå revolusjon og ustabilitet. Han ville forstå bøndenes tenkemåte for å kunne få dem på sin side, og han brukte mye tid på å sette seg inn i deres verden. Etter mye arbeid fikk han bøndene over på sin side både i rikspolitikken og i lokalpolitikken. Ueland var skeptisk til fokus på rikspolitikken. De ble imidlertid forent under et program som krevde jury i straffesaker, årlige storting, å hevde Norges nasjonale interesser og likeberettigelse i unionen, desentralisering av administrasjonen, kommunal selvstendighet og allmueskolens selvstendige utvikling.<ref>Side 299-301, Jensen</ref> 

Det ble etter hvert klart at problemet lå i Ueland og Sverdrups uenigheter om dannelsen av partier. Likevel var de i stand til å arbeide samlet som et parti da de jobbet for å få inn juryordningen i straffesaker. I 1854 satte Stortinget ned en kommisjon som skulle se på juryloven. Regjeringen mente at den hadde ansvaret for å nedsette kommisjoner. Den la press på Sverdrup og Ueland ved å sette deres stillinger opp mot deres innsats på Stortinget. Ueland ble nektet permisjon som lensmann, og Sverdrup ble satt under tiltale fordi han hadde forlatt sitt sakførerdistrikt. Ueland mistet jobben, mens Sverdrup ble frikjent.<ref>Side 302, Jensen</Ref> 

Kommisjonen ble ferdig med arbeidet i 1857. Loven ble vedtatt av Stortinget med stort flertall, men regjeringen nektet å sanksjonere. Året etter tok Birch-Reichenwald over (i forbindelse med den såkalte stattholderstriden), og han ønsket et nærmere samarbeid med Stortinget. I 1860 ble det derfor nedsatt en kongelig kommisjon ledet av Frederik Stang og med Sverdrup blant medlemmene. Regjeringen ville ikke selv gjøre et fremlegg, men Sverdrup grep sjansen og krevde å stemme over det. Han hadde imidlertid undervurdert kostnadene. Regjeringen mente at juryen ville koste opp til 150&nbsp;000 speciedaler årlig, mens Sverdrup mente at det ikke var snakk om mer enn 33&nbsp;000 speciedaler. [[Søren Jaabæk]], den nye lederen blant bøndene på Stortinget, nektet å bruke mer penger enn absolutt nødvendig, og sammen med embetsmennene stemte bøndene saken ned.<ref>Side 301-303, Jensen</ref>

Bønder og radikalere var enige i sin motstand mot utvidelsen av forsvaret. Kostnadene, skepsis mot krig de ikke ville ta del i, og skepsis mot svenskekongen samlet bøndene mot utvidelse av forsvaret. Sverdrup var redd for at en større hær under kongens kontroll kunne bli en ny maktfaktor som ikke passet inn i et demokratisk land. Den samlede motstanden lyktes ikke helt å stoppe militærreformen, men den ble langt mer beskjeden enn det opprinnelige forslaget.<ref>Side 303-304, Jensen</ref> Jaabæk ble et natulig samlingspunkt som konkurrerte mot Ueland, men der Ueland var skeptisk til statlige utgifter, var Jaabæk så sterkt imot det at han foreslo å legge ned offentlige høykoler og stemte imot årlige storting – begge på grunn av kostnader. Mens offentlige høyskoler overlevde, lyktes Jaabæk såvidt å hindre årlige storting. Årlige storting var en grunnlovsendring, og ville kreve to tredjedelers flertall. Under avstemningen ble forslaget forkastet fordi det manglet to stemmer for å bli godkjent.<ref>Side 304-306, Jensen</ref>

Det lyktes allikevel Sverdrup å bli det naturlige midtpunkt – også for bøndene. Han hadde vist at han var på bøndenes side i hærspørsmålet, og han benyttet tiden i 1868–1869 til å redusere bevilgninger og å arbeide for utvidelse av stemmeretten – en viktig bondesak. Sverdrup fikk etter hvert også Jaabæks støtte, og med de to samlet ble loven om årlige storting vedtatt.<ref>Side 306-07, Jensen</ref>