Redigerer Eivind Groven (avsnitt)

== Arven etter Groven ==

=== Monumenter ===
Ved [[Eidsborg stavkirke]] er det reist et monument over Eivind Groven og den tidlig avdøde broren, spelemannen [[Olav Groven]]. På relieffet som er laget av [[Kari Buen]], er de plassert under ei selje med hver sin hardingfele. På kirkedøra til [[Oslo domkirke]] har [[Dagfin Werenskiold]] laget en rekke vakre relieffer inspirert av Bergprekenen. Toppfiguren har den unge Eivind Groven som modell. Portrettlikheten er stor.

=== Omtale ===
Eivind Groven er blitt karakterisert som en helstøpt personlighet, stillfarende, logn og raus; komponisten [[Arne Nordheim]] skrev blant annet: «Det følger alltid stillhet med Eivind Groven - en varsom stillhet som bærer på mange minner om seljefløytespill ved skogvann.»<ref>Arne Nordheim i ''Morgenposten'' 7. august 1961</ref>

I sitt minneord skrev Arne Aabø om hvordan Grovens ankomst kunne vekke en eiendommelig form for ærbødighet: 
<blockquote>"Som framslengjing fekk eg sjå Eivind Groven livs livande. Det gjorde ikkje mindre inntykk. Smålåten og stillfarande steig han fram utan dei store faktir."<ref>Arne Aabø i ''Varden'' 17.02.1977.</ref></blockquote>

Denne væremåten ble mer utpreget med årene. I unge år var han preget av at han levde under et hektisk skaperpress, og av at han arbeidet med problemer som det var vanskelig å finne gjenklang for i samtida. I blant gikk det på helsa løs. Foreldrene på Groven som fulgte arbeidet hans med interesse, kunne uttrykke bekymring. Da de hadde hørt førstoppførelsen av helaftensverket ''Brudgommen'' i radio i 1933, uttrykte de stor glede, men og engstelse for at han skulle overanstrenge seg. Faren, Olav A. Gøytil, har registrert den oppsikt og de bølger som dette verket skapte i pressen, og skjønner at det er mye som står på spill. "Det hitar um det er mindre", skrev han i brev datert 22. april 1933.<ref>Brevet befinner seg i ''Eivind Grovens institutt''. Eivind hadde vært livstruende syk som 16-åring, og få år før oppførelsen av «Brudgommen» var spelemannsbroren [[Olav Groven]], død 33 år gammel. Jf. også «Eivind Groven fortel», der Groven selv greier uty om liv og arbeid - bl.a. om arbeidet med og mottakelsen av «Brudgommen». Hans eldste datter [[Aslaug Groven Michaelsen]] har nedtegnet farens muntlige framstilling. Se også hennes innledning. Alt er å finne i ''Eivind Groven'', Heiderskrift 1971. Datteren sier at hun har respektert farens nøkterne framstilling, men kommenterer at «iblant har nedskrivaren meint at det kunne ha vore måte med nøktern framstelling. Som når ein må skrive at «Våren 1947, då eg låg alvorleg sjuk, skreiv eg avhandlingi Temperering og renstemning»», ''Eivind Groven'', s. 15.</ref>

Etter Nordiske musikkdager i [[Helsingfors]] i 1964, der Groven selv spilte hardingfelepartiet i sin komposisjon ''Margit Hjukse'' for blandet kor, solister og hardingfele, skriver pianisten [[Kjell Bækkelund]] at «det kanskje merkelige skjedde at de unge «modernistene» var de mest begeistrede, svensken Bengt Hambræus ga nok uttrykk for hva mange mente da han etterpå uttalte at "dette var noe av det mest ekte hittil.»<ref>Bækkelund i ''Arbeiderbladet'' nr. 233-1964</ref>

Komponisten og pianisten [[Wolfgang Plagge]] har karakterisert Groven som «et musikalsk og kompositorisk geni som innså hvor han måtte lete for å finne bindeleddet mellom ur-musikken og kunsten, og som lyktes i å finne det». Plagge omtaler hans livsverk som «norsk musikkhistories mest helstøpte», og videre: «Vi står overfor et livsverk der kunstnernaturen har utløst forskertrangen – ikke omvendt. Grovens særegne klangverden skyldes at han har forstått sine forskningsresultater og benyttet dem direkte i kunstmusikk.»<ref>Plagge i tekstheftet til CD-en ''Eivind Groven Towards the mountains'', BIs-CD-1312 s. 9-12.</ref>