Redigerer Discoveryekspedisjonen (avsnitt)

=== Andre år ===
Etter at vinteren 1903 var over forberedte Scott ekspedisjonens andre store reise: bestigning av fjellene i vest og utforskning av det indre av Victoria Land. Armitages rekognoseringsgruppe fra de foregående årene hadde lagt opp en rute til en høyde på {{formatnum:8900}} [[Fot (måleenhet)|fot]] {{Nowrap|({{formatnum:2713}} [[Meter|m]])}} før de skulle gjøre vendereis, men Scott ønsket å gå vestover fra dette punktet, og om mulig til [[den magnetiske Sydpolen]]. Etter en dårlig start på grunn av defekte sleder dro en gruppe som omfattet Scott, Lashly og Edgar Evans ut fra «Discovery» den 26. oktober 1903.<ref name="P70">Preston, s. 70–76</ref> 
[[Fil:EmperorPenguin 2005 2592.JPG|thumb|Kolonien med keiserpingviner ved Cape Crozier ble oppdaget av en gruppe ledet av Charles Royds i oktober 1902.]]
Da de besteg [[Ferrarbreen|en stor isbre]], som de ga navn etter gruppens [[geolog]] Ferrar, nådde de en høyde på {{formatnum:7000}} fot ({{formatnum:2134}} m) før de ble tvunget til å bli i leiren i én uke på grunn av en snøstorm. Dette medførte at de ikke nådde toppen av isbreen før 13. november.<ref>Fiennes, s. 120</ref> De gikk deretter videre, forbi Armitages sørligste posisjon, og oppdaget [[Antarktisplatået|polarplatået]] som de ble den første gruppen til å vandre på. Etter at geologi- og støttegruppene hadde gjort vendereis, fortsatte Scott, Evans og Lashly vestover over den ensformige sletten i ytterligere åtte dager. De la bak seg en avstand på ca. 150 [[miles]] (241 [[Kilometer|km]]) og nådde sitt vestligste punkt den 30. november.<ref name="P70" /><ref>Crane, s. 70</ref> 

Etter å ha mistet navigasjonstabellene i en storm under oppstigningen til isbreen, visste de ikke nøyaktig hvor de var, og de hadde ingen landemerker som kunne hjelpe dem med å bestemme posisjonen. Turen tilbake til Ferrarbreen ble foretatt under forhold som begrenset dem til noe mer enn 1,6 km per time. De var avhengige av at Scott navigerte etter [[tommelfingerregel]]ene, samtidig som de var i ferd med å gå tomme for proviant.<ref name="P70" /> Under nedstigningen fra breen falt Scott og Evans ned i en bresprekk, et fall som lett kunne fått et fatalt utfall. Senere oppdaget de et snøfritt område, eller [[McMurdo Dry Valleys|tørr dal]], et sjeldent fenomen i Antarktis. Lashly beskrev den tørre dalen som «et glimrende sted for dyrking av småpoteter».<ref name="P70" /><ref>Crane, s. 270</ref> Gruppen nådde «Discovery» den 24. desember etter en rundtur der de hadde tilbakelagt {{Konverter|700|mi|km|0}} på 59 dager. Dagsgjennomsnittet på {{Konverter|14|mi|km|0}} på denne turen, med menneskelig trekkraft, var betydelig bedre enn det som ble oppnådd med hunder på ferden mot sør den foregående sesongen. Dette styrket Scotts fordommer mot hunder ytterligere.<ref name="P70" /> Polarhistorikeren David Crane kalte denne ferden mot vest for «en av de store ferdene i polarhistorien».<ref>Crane, s. 270</ref>

Flere andre turer ble fullført under Scotts fravær. Royds og Bernacchi gikk i 31 dager på barrieren i en [[sørøst]]lig retning, og observerte dens jevne flate karakter mens de gjorde ytterligere [[magnetisme|magnetiske]] målinger. En annen gruppe hadde utforsket [[Koettlitzbreen]] i sørvest, og Wilson hadde vært ved Cape Crozier for å observere [[keiserpingvin]]er på nært hold.<ref name="P70" />