Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Fredsforhandlinger (1153–1154) ===
[[Fil:Political map of England 1153.PNG|thumb|De politisk fraksjonene i sørlige England i 1153; rød = områder hovedsakelig under Stefans kontroll; blå = kontrollert av Angevin; grå = innfødte walisere; lys gul = Ranulf av Chester og Robert av Leicester; grønn = David I av Skottland.]]

Henrik FitzEmpress vendte tilbake igjen i 1153 med en liten hær, støttet i nord og øst i England av  Ranulf av Chester og Hugh Bigod.<ref>Bradbury (2009), s. 178–179.</ref> Stefans festning ved  Malmesbury av Henriks styrker og kongen svarte med å marsjere vest med en hær.<ref name="Bradbury_180">Bradbury (2009), s. 180.</ref> Stefan forsøkte uten hell å tvinge Henriks mindre hær å gå i kamp ved elven Avon. I møte med det stadig heftigere vinterværet gikk Stefan med på en midlertidig våpenhvile og reiste tilbake til London. Henrik kunne reise nordover gjennom Midland hvor den mektige [[Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester]], annonserte sin støtte til angevinenes sak.<ref name="Bradbury_180"/> En delegasjon av de engelske kirkelederne møtte Henrik og hans rådgivere ved Stockbridge kort tid før påske.<ref>King (2007), s. 25–26.</ref> Mange av detaljene fra deres diskusjoner er uklare, men det synes som om kirkelederne framhevet at selv om de støttet Stefan som konge, ville de forhandle om en fred. Henrik bekreftet at han ville unngå engelske katedraler og ville ikke forvente biskoper ved sitt hoff.<ref>King (2007), s. 26.</ref>

Over sommeren intensifierte Stefan den langvarige beleiringen av [[Wallingford Castle]] i et siste forsøk på å erobre denne festningen.<ref>Bradbury (2009), s. 182.</ref> Henrik marsjerte sørover med en liten hær og la Stefans beleiringshær under beleiring.<ref name="Bradbury_183">Bradbury (2009), s. 183.</ref> Da Stefan fikk høre dette samlet han en større hær og marsjerte mot Oxford og de to sidene møttes i kamp på hver sin side av elven Themsen ved Wallingford i juli.<ref name="Bradbury_183"/> Elven var stor og vannfylt, og det gjorde det vanskelig å krysse. Ved dette tidspunktet i krigen forsøkte hærførerne på begge sider å unngå direkte slag.<ref name="Bradbury_183&King_277">Bradbury (2009), s. 183; King (2010), s. 277; Crouch (2002), s. 276.</ref> Istedenfor åpen kamp var det medlemmer av kirken som meklet en våpenhvile, til irritasjon for både Stefan og Henrik.<ref name="Bradbury_183&King_277"/>

I kjølvannet av Wallingford hadde Stefan og Henrik en samtale hvor de snakket privat sammen om en mulig slutt på krigen. Stefans sønn Eustace ble imidlertid rasende over den fredfylte konklusjonen ved Wallingford. Han forlot sin far og reiste tilbake til Cambridge for å samle penger til et nytt hærtokt, men ble syk og døde måneden etter av uklare omstendigheter.<ref>King (2010), s. 278–279; Crouch (2002), s. 276.</ref> Eustaces død fjernet en opplagt fordringshaver til tronen og det var politisk beleilig for de som en endelig fred i England. Det er mulig at Stefan allerede hadde begynt å overse Eustaces krav; historikeren Edmund King observerte at Eustaces krav til tronen ikke var nevnt i diskusjonene ved Wallingford, og det kan ha vært utslagsgivende for Eustaces raseri.<ref>King (2010), s. 278.</ref>

Stridigheter fortsatte etter Wallingford, men stort sett halvhjertet. Stefan tapte byene Oxford og Stamford til Henrik mens han selv var opptatt av å bekjempe Hugh Bigod i østlige England, men Nottingham Castle overlevde et forsøk på å bli erobret.<ref>Bradbury (2009), s. 184.</ref> I mellomtiden var Stefans bror Henry av Blois og erkebiskop Theobald av Canterbury for en gangs skyld forent i et forsøk på å mekle sammen en endelig fred mellom de to sidene, og la press på Stefan for å akseptere en avtale.<ref>King (2010), s. 279–280; Bradbury (2009), s. 187.</ref> Hærene til Stefan og Henrik møttes på nytt ved [[Winchester (England)|Winchester]] hvor de to lederne ratifiserte betingelsene til en endelig fred i november.<ref>King (2010), s. 280.</ref> Stefan annonserte [[traktaten i Wallingford|en felles enighet]] i [[Winchesterkatedralen]]: han anerkjente Henrik FitzEmpress som sin adopterte sønn og etterfølger, som motytelse skulle Henrik gi ham sin hyllest; Stefan lovte å lytte til Henriks råd, men beholdt all sin kongelige makt og verdighet; Stefans gjenværende sønn [[William I, greve av Boulogne|William]] skulle gi sin hyllest til Henrik og si fra seg et hvert krav på tronen, i bytte ville han motta løfter om sikkerhet for sine besittelser og sin tittel som greve av Boulogne; betydningsfull festninger ville bli holdt av Henrik av garantister mens Stefan skulle ha adgang til Henriks festninger; og et antall utenlandske leiesoldater skulle bli demobilisert og sendt hjem.<ref>King (2010), s. 280–283; Bradbury (2009), s. 189–190; Barlow (1999), s. 187–188.</ref> Stefan og Henrik forseglet avtalen med et offentlig fredskyss i katedralen.<ref>King (2010), s. 281.</ref>