Redigerer Danmarks historie (1814–1848) (avsnitt)

== Marsrevolusjonen 1848 ==
{{utdypende artikkel|Marsrevolusjonen (Danmark)}}
[[Fil:Friedrichviidenmark.jpg|mini|Frederik VII av Danmark, godtok kravet om eneveldets avskaffelse, oljemaleri av I. Vilhelm Gertner, 1861, [[Rosenborg slott]]]]
20. januar 1848 døde Christian VIII og hans sønn [[Frederik VII av Danmark|Frederik VII]] overtok tronen. Frederik VII hadde lovet sin far å innføre en forfatning og en uke etter offentliggjorde administrasjonen et reskript om den nye forfatningen. Dette foreslo at stenderforsamlingene fikk besluttende myndighet om lovgivning og skatter. Rammene for den nye forfatningen skulle drøftes av kongen og 52 «utvalgte» menn valgt av henholdsvis kongen og stenderforsamlingene. Ideen var å bevare helstaten og visse aspekter av eneveldet og sikre overklassen en dominerende innflytelse i det nye systemet.

Utspillet splittet eneveldets opposisjon. Mens overklassen hilste det nye utspillet velkommen, var de nasjonalliberale i både Danmark og hertugdømmene i mot ettersom det langtfra oppfylte deres forventninger til nasjonale og politiske reformer. Det ble arbeidet etter reskriptet og det kongelige opplegget ble drøftet i stenderforsamlingene som også valgte de «utvalgte» menn.<ref>{{Harvnb|Rosenberg|1999b|pp=19-38.}}</ref><ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|p=56.}}</ref>

I slutten av februar nådde nyheten om den [[Februarrevolusjonen 1848|franske revolusjonen]] helstaten og inspirerte en rekke revolusjonære stemninger som hadde ulmet under overflaten. I Holstein ble det den nasjonalliberale venstrefløyen med [[Theodor Olshausen]] i spissen som satte dagsordenen. Gruppen var styrket etter stenderforsamlingens valg av utvalgte menn den 13. mars. Utilfredsheten over den politiske tilhørigheten til Danmark førte til opprettelsen av borgerforeninger og borgervæpninger og i mange byer i Holstein nådde den politiske debatten nye høyder. Utviklingen fikk de konservatives leder [[Frederik Reventlou-Preetz]] til å innkalle de to hertugdømmenes stenderforsamlinger til møte den 18. mars i et forsøk på å få kontroll med utviklingen.   
[[Fil:Casino sal.jpg|thumb|right|250px|Den store salen i Casino, et teater i København, flere av de viktigste møtene under marsrevolusjonen ble holdt her]]

Denne revolusjonære stemningen fikk [[Orla Lehmann]] og andre nasjonalliberale i København til å kreve valgrett for alle og på en serie møter i [[Casino (teater)|Casino]] og [[Hippodromen]] 11. og 12. mars fikk han også bøndene og håndverkerne med på dette programmet som også inneholdt en bevarelse av ''«Danmark til [[Ejderen]]»''. Etter de to innledende møtene innkalte ledelsen av de nasjonalliberale til et stormøte i Casino den 22. mars.

Samtidig med det lukkede stendermøtet i [[Rendsburg]] den 18. mars hadde Olshausen innkalt til et åpent borgermøte et annet sted i byen. Deltakerne på møtet var overveiende politiske radikale som var kommet fra store deler av hertugdømmene. Formålet med møtet var å legge press på de konservative stenderdeputerte og det lyktes. Olshausen innledet med å fremsette en serie ytterliggående krav, blant annet fiendskap mot Danmark, men det lyktes de moderate å nedstemme kravene hans. En deputasjon fra borgermøtet ble avvist på samme måte.

Men heretter mistet de moderate styringen og det ene ytterliggående kravet etter det andre ble vedtatt. Da nyheten om [[Marsrevolusjonen|revolusjonen i Berlin]] nådd frem, skiftet stemningen helt over i de radikales favør og etter et forgjeves forsøk på å tale i mot stemningen forlot Reventlou-Preetz og den eneste dansksinnede [[Hans Andersen Krüger]] møtet. Resultatet av møtet i stenderforsamlingen ble en fempunkts resolusjon:
# Øyeblikkelig innkalling av hertugdømmenes stender i forenet samling og fremleggelse av et utkast til en slesvig-holsteinsk forfatning.
# Foreta seg de nødvendige skritt hos [[Det tyske forbund]] til [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvigs]] opptak i forbundet.
# Innføring av en alminnelig folkevæpning med selvvalgte offiserer.
# Fullstendig presse-og forsamlingsfrihet.
# Øyeblikkelig avskjedigelse av regjeringspresident Scheele.
En deputasjon med Olshausen i spissen fikk i oppgave å reise til København for å presentere resolusjonen for kongen. Deputasjonen fikk ikke tillatelse til å akseptere et halvt svar og visse møtedeltakere la ikke skjul på at alt annet enn en full aksept av forslaget ville resultere i et opprør. Deputasjonen gikk ombord i post-damperen «Skirner» i [[Kiel]] 21. mars og ville nå København 22. mars. Nyheten om utfallet av møtet nådde imidlertid hovedstaden allerede den 20. mars om morgenen da damperen «Copenhagen» ankom fra Kiel.<ref>{{Harvnb|Rosenberg|1999a|pp=7-11.}}</ref><ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|pp=56-58 & 63-64.}}</ref>

Da de nasjonalliberale i København mottok denne nyheten samlet de seg straks på ''[[Fædrelandet (avis)|Fædrelandet]]''s kontor. Her ble de enige om at de måtte arbeide for å få den nåværende regjeringen avsatt slik at de selv kunne komme til makten og påvirke begivenhetenes gang. Deres plan falt i tre trinn:
# [[Københavns borgerrepresentasjon]] skulle overbringe kongen kravet om en ny regjering.
# Casinomøtet den 22. skulle fremskyndes til den 20. på kvelden slik at det nasjonalliberale programmet kunne vedtas.
# Dessuten ville de samle et demonstrasjonstog som dagen etter kunne gå til [[Christiansborg]] for å bakke opp de politiske kravene.
[[Fil:Folketoget i København 1848.jpg|thumb|250px|Folketoget mot [[Christiansborg]] 21. mars 1848. [[N.F.S. Grundtvig]] sees i det øverste hjørnevinduet til høyre i bildet.]]
Orla Lehmann sto for utarbeidelsen av en resolusjon som krevde en ny og handlekraftig regjering og sluttet med de truende ordene: ''«Vi anråber Deres Majestæt om ikke at drive nationen til fortvivlelsens selvhjælp»''. Kl. 6 ble resolusjonen forelagt for borgerrepresentasjonen som hadde rett til å gå direkte til kongen og den ble vedtatt. Kl. 20 begynte Casinomøtet med at man sang fedrelandssanger.

Møtet hadde tiltrukket seg rundt 2&nbsp;500 mennesker som alle hyllet de nasjonalliberale lederne da de kom på scenen. Tilhørerne ble først orientert om situasjonen i hertugdømmene og deretter presentert for resolusjonen, som de sluttet seg til. Resolusjonen oppfordret kongen til å utnevne en ny regjering, avvise de slesvig-holsteinske kravene og i stedet opprette en demokratisk dansk-slesvigsk stat. Til slutt ble alle tilhørerne invitert til å delta i demonstrasjonstoget til Christiansborg den følgende dag.<ref>{{Harvnb|Rosenberg|1999a|pp=11-22.}}</ref>

Den 21. mars samlet deltakerne i demonstrasjonen seg ved rådhuset på Nytorv og med borgerrepresentasjonen i spissen bega omkring 10&nbsp;000 deltakere seg mot Christiansborg. På veien møtte de imidlertid minister A.S. Ørsted i full gallauniform. Han var på vei hjem etter å ha trått tilbake sammen med hele regjeringen. Etter at kongen og ministeriet hadde hørt om Casinomøtet hadde minister C.E. Bardenfleth rådet ham til å avskjedige ministeriet, hvis det ikke ville føre Ejderpolitikk. Da ministeriet hverken ville eller kunne det, trakk det seg. Derfor ble deputasjonen vel mottatt av kongen, der svarede:{{sitat|Det, De ønsker, mine herrer, er alt i morges udført, da det gamle ministerium er opløst og eksisterer ej mere. Hvad Slesvigs uadskillighed med Danmark angår, da har jeg alt truffet de fornødne Foranstaltninger.|Frederik VII}}

=== Eneveldet avskaffes ===
Det lyktes å få dannet en ny regjering den 22. mars med deltakere både fra det gamle ministerium og de nasjonalliberale. Ved den nye regjeringens tiltredelse uttalte kongen at han for fremtiden ville betrakte seg som en [[Konstitusjonelt monarki|konstitusjonell monark]]; så smertefritt forsvant eneveldet. Den 24. mars kom den slesvig-holsteinske delegasjonen og fikk regjeringens svar forfattet av Orla Lehmann. Det inneholdt et rent ejderdansk program og avviste alle krav fra hertugdømmene. Holstein kunne fritt slutte seg til Tyskland, mens Slesvig sto i uoppløselig forbindelse til Danmark.<ref>{{Harvnb|Rosenberg|1999a|pp=22-49.}}</ref>
[[Fil:Provisional government of Schleswig Holsten 1848.jpg|thumb|right|250px|Den provisoriske regjering for hertugdømmene]]

=== Slesvig-Holstein bryter med Danmark ===
Da ryktene om begivenhetene i København nådde frem til hertugdømmene steg den opprørske stemningen og 23. mars ble det opprettet flere borgervæpninger og borgerne i [[Rendsburg]] fikk utlevert 400 geværer av den danske generalen Lützow. Da postbåten ikke ankom til riktig tid og ingen hadde hørt om regjeringens avgang, ble det tolket som en avvisning av de slesvig-holsteinske kravene. Alle fløyer ble i løpet av den 23. mars enige om at de måtte handle og på et advokatkontor ble de ledende politikerne enige om å danne en provisorisk regjering. Den ble utropt av [[Wilhelm Beseler]] fra rådhuset i Kiel kl. 1 om morgenen den 24. mars.

==== Opptakten til treårskrigen ====
Opprørernes selvbestaltede øverstkommanderende [[Frederik av Nør|prinsen av Nør]], beordret det 4. jegerkorpset til å rykke fra Slesvig til Rendsburg. Fra kasernen i Kiel fikk han offisiell anerkjennelse av sin stilling fra den provisoriske regjeringen og de 400 geværene som var utlevert ble gitt til militsfolk som sikret seg kontroll over jernbanen til Kiel. Samtidig med postbåten «Copenhagen»s ankomst til Rendsburg kjørte prinsen av Nør, Beseler, 5. jægerkorps og andre bevæpnede menn inn i festningen i Rendsburg.

Festningen var det siste symbolet på den danske staten; etter å ha kommet inn anmodet prinsen om å få kontrollen over festningen. Etter diskusjon fikk prinsen oppfylt anmodningen og festningen ble overdratt til prinsen sammen med krigskassen og alt militært utstyr. Det innebar at den provisoriske regjeringen i løpet av den 24. mars stort sett fikk både politisk og militær kontroll. Dermed var grunnen til [[Første slesvigske krig|treårskrigen]] lagt.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=232-234.}}</ref><ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|pp=58-62.}}</ref>