Redigerer Bodøsaken (avsnitt)

=== Bodøsaken og unionen ===
Utfallet av Bodøsaken ble i Norge opplevd som mer ydmykende og graverende enn selv [[Gjeldsoppgjøret med Danmark|gjeldsoppgjøret]] etter oppløsningen av [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]].<ref name="SelvstendighetOgUnion251">Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, s. 251</ref> Den svensk-norske utenriksministeren Lars von Engeström, «Karl Johans lydige tjener»,<ref name="SelvstendighetOgUnion252">Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, s. 252</ref> hadde i Bodøsaken dels spilt på lag med britene<ref name="SelvstendighetOgUnion253">Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, s. 253</ref><ref name="3DetFrieNorge105">Sverre Steen 1954, s. 105</ref> og dels gitt etter for hva nordmennene anså som politisk innblanding i en ren kriminalsak.<ref name="SelvstendighetOgUnion253"/><ref name="3DetFrieNorge105"/>

{{sitat|En anden gang, da jeg var hos ham og denne sag atter kom paa bane, erkjendte han (NB. under 4 øine), at man havde begaaet mistag fra svensk side, og at dette skulde tjene dem til advarsel mod at lade anliggender komme under diplomatisk behandling, som henhørte under domstolenes afgjørelse. Jeg svarede hertil, at det var mig særdeles kjært at erfare denne hans anskuelse, men at jeg for resten ikke kunde indse, hvorfor Norge skulde affordres en efter vore forholde meget betydelig sum, fordi det svenske kabinet havde begaaet en feil.|Den norske statssekretær [[Poul Christian Holst]] i fortrolig samtale med den svenske grev [[Gustaf af Wetterstedt]].<ref>Poul Christian Holst 1876, s. 126</ref>}}

En kritisk stemme overfor den norske misnøye med svenskenes behandling av Bodøsaken var professor [[Yngvar Nielsen]]. Han utga mot slutten av 1800-tallet både en samling med aktstykker og en bok om saken og dens ettervirkninger. Vedrørende Protokollkomiteens uttalelse i 1827 om at Norge hadde vært bedre stilt med egen sendemann i London, var Nielsen avvisende og skrev at: «Overfor Norge alene vilde Denovan kun havt endnu friere spil, end han nu havde.»<ref>«Det har været forudsat, at en særskilt norsk gesandt i London skulde have kunnet afværge det uheldige udfald. Men det er ikke til at opdage, hvorledes dette skulde være skeet, og det kan med tryghed erklæres, at en diplomat, der alene repræsenterede Norge ved 'hoffet i London', vilde have befundet sig i en endnu vanskeligere stilling end baron Stierneld, som repræsenterede vort land i forening med Sverige. En speciel norsk diplomat, der skulde have formaaet at fremtvinge en behandling af sagen i London, maatte have været udrustet med ganske særegne evner. Sandsynligheden taler for, at det neppe vilde have været muligt at finde denne mand. Overfor Norge alene vilde Denovan kun havt endnu friere spil, end han nu havde.», fra Yngvar Nielsen 1897, s. 132-133</ref>

Blant de mange norske som var kritiske til den svenske håndtering av Bodøsaken, var forfatteren [[Arne Garborg]]. I 1890-årene var det sterk strid om union i Norge, og Garborg utga i 1894 pamfletten ''Norges Selvstændighedskamp fra 1814 til nu : en Oversigt'' og skrev der følgende: «Af Bodøsagen har vi lært, hvad et ansvarsløst Udenrigsstyre kan koste os i rene Penge.».<ref>Arne Garborg 1894, ''Norges Selvstændighedskamp fra 1814 til nu : en Oversigt'', s. 52</ref>

En annen som kjente godt til Bodøsaken, var [[Knut Hamsun]]. Som ung gutt leste han om den, og den ble en av de viktigste grunnene til hans livslange hat mot England,<ref name="GaatenHamsun21-22">Robert Ferguson 1987, s. 21-22</ref><ref>[[Lars Roar Langslet]], ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008030504050 Rev eller pinnsvin?, tre essay om Knut Hamsun]''. Cappelen, 1995, s. 23</ref> noe som også kan ha bidratt til Hamsuns støtte til Tyskland under [[andre verdenskrig]].<ref name="GaatenHamsun251">Robert Ferguson 1987, s. 251</ref>

{{sitat|Enda sterkere enn oppgjørssaken avdekket Bodø-saken Norges utenrikspolitiske umyndighetstilstand. I 1820- og 30-årene ble den et gjennomgangstema på stortingene, som forgjeves forsøkte å få den britiske regjering med på ny saksbehandling. Mer enn noen annen sak bidro den til å bevisstgjøre en nasjonal opinion, som krevde medinnflytelse over utenrikspolitikken.|''Norsk utenrikspolitikks historie: Selvstendighet og union'', s. 254}}

For nordmenn flest viste Bodøsaken at landet i utenrikspolitiske saker var umyndig, det var Sverige som bestemte, og det var ikke alltid til fordel for Norge.<ref name="SelvstendighetOgUnion254"/> Bodøsaken bidro klarere enn noen annen sak til å bevisstgjøre den norske opinionen rundt kravet om medinnflytelse over utenrikspolitikken.<ref name="SelvstendighetOgUnion254"/> Norske motstandere av unionen med Sverige brukte Bodøsaken for å vise at en utenrikstjeneste styrt fra Stockholm ikke var tilstrekkelig for Norge,<ref>«Bodø-saken», intervju med amanuensis Svein Lundestad, [[Universitetet i Nordland|Høgskolen i Bodø]], program på NRK radio, ca. 18 minutter og 50 sekunder ut i programmet</ref> og den var et «agitasjonsnummer av rang» frem til [[unionsoppløsningen]] i 1905.<ref name="BodoBy140"/>