Redigerer Bibelen (avsnitt)

== Apokryfene ==
{{Utdypende|De deuterokanoniske bøker}}
Sondringen mellom apokryfe (''skjulte'' eller ''av tvilsom opprinnelse'') og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som ifølge jødiske skriftlærde ikke hørte med.<ref>Holm-Nielsen, Noack og Achen red., ''Bibelens kulturhistorie bd. 2'', Politikens Forlag 1979, side 286.</ref> Generelt hadde man i [[diaspora]]en en mer flytende kanon. Omkring 90 e.Kr. avviste jødiske [[rabbiner]]e på et møte i [[Jamnia]] de daværende apokryfene.<ref>Peter Olsen, 2007, side 25.</ref> Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderte middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod av [[Tobits bok|Tobit]], [[Judits bok|Judit]], [[Den greske Ester-boken]] (telles ikke som egen bok, men som tillegg til [[Esters bok|Ester]]), [[Første Makkabeerbok|Første-]] og [[Andre Makkabeerbok]], [[Visdommens bok]], [[Siraks bok|Sirak]], [[Baruks bok|Baruk]] og [[Tillegg til Daniels bok]] (telles ikke som egen bok, men som tillegg til [[Daniels bok|Daniel]]). Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske, til forskjell fra reformerte og lutherske kirker.

Bortsett fra disse finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kalles [[Gammeltestamentlige Pseudepigrafer|De gammeltestamentlige pseudepigrafer]] som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet under [[pseudonym]] og utgir seg for å være eldre enn de er.