Redigerer Bergensbanen (avsnitt)

==Snørydding==
Bergensbanens eksistens står og faller på at den holdes åpen over fjellet vinterstid. Man prøvde med midlertidig drift vinteren 1907/08 uten tilstrekkelig vern mot snøen, med det resultatet at banen måtte stenges etter kort tid. Vernet mot snøen består av tunneler, snøoverbygg, snøskjermer og eget snøryddingsutstyr – samt at det rullende materiellet selv er utstyrt med ploger for moderate snøfall, men det er ikke spesielt for Bergensbanen. I kortfilmen NSB: 602 skal frem<ref>{{Kilde artikkel|tittel=NSB: 602 Skal fram|url=https://www.youtube.com/watch?v=iAz0KdHc7vY|dato=2017-12-28|etternavn=zebi jowl|besøksdato=2024-12-15}}</ref> vises mye snøryddingsutstyr i bruk.

Spesielt for Bergensbanen er de roterende [[snøplog]]ene («roter»). Bare én ble levert innen den første prøvekjøringen vinteren 1907–1908.<ref>2009-02-20 [[A-magasinet]] side 46</ref> Tre til ble levert mellom 1908 og 1914. De roterende snøplogene ble bygget ved Thunes Mek. Værksted og Skabo etter at NSBs tekniske direktør hadde vært i USA i 1905 for å studere slikt utstyr.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Perler på et spor: en reise i jernbanens kulturminner | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Jernbaneverket | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008121500056 | side = }} </ref> Disse fire første roterende plogene var dampdrevet. Disse hadde kjele som et damplokomotiv, men en stående dampmaskin som drev et skovlhjul i fronten i hele kjøretøyets bredde. Skovlene graver seg fram i snøen og slynger snøen oppover og til siden. I motsetning til et vanlig damplokomotiv der det meste ligger åpent, var damproterne innebygget, så personalet og maskineriet var beskyttet mot vær og vind. Fordi hele maskinkraften gikk med til skovlhjulet, manglet den egen framdrift. Damproterne ble derfor koblet sammen med og skjøvet av et eller flere vanlig damplokomotiver. Etter hvert var det damplok av [[NSB type 31|type 31a]] som ble standard i denne tjenesten vinterstid.

Den siste damproteren var i drift helt til 1976, men allerede i 1965 fikk banen sin første dieseldrevne roterende plog (Di R1). Denne måtte imidlertid gi tapt for snømassene vinteren 1976, mens den gjenværende dampdrevne klarte å åpne banen selv om deres nominelle styrke ikke var vesensforskjellig. Dette skyldes blant annet at en dampmaskin kan overbelastes betydelig en kort periode (til damptrykket synker for mye) på en annen måte enn en dieselmotor. Senere har banen fått nyere og mer avanserte typer roterende ploger, blant annet med flyttbare skovlhjul og ploger som kan vendes på eget understell. Damproterne og Di R1-roter'n måtte snus på [[svingskive]]r, så det var behov for å stasjonere roterende ploger på begge sider av fjellet, slik at man ikke var avhengig av å måtte bekjempe snøen fra én side.

Snøutfordringene på Bergensbanen ble betydelig redusert etter åpningen av den 10,6&nbsp;km lange Finsetunnelen i 1993. Før det var [[Finse]] stasjon hovedbase for vinterberedskapen, mens det også kunne stasjoneres snøryddingsmateriell på [[Myrdal]] st, samt på Voss og Ål.

''[[YouTube]]'' har en illustrerende filmbit fra snørydding og vinterproblemene på Bergensbanen, hovedsakelig filmet i 1916: [http://www.youtube.com/watch?v=Dd88lJZ5NX0 Uvær på Bergensbanen]