Redigerer Belarus (avsnitt)

=== Sovjetunionen ===
{{se også|Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Den russiske revolusjonen}}
[[Fil:Border changes in history of Poland.png|miniatyr|Den polske statsdannelsens historiske grenser. De grå området (kalt ''Kresy'') ble avgitt til Sovjetunionen, med en stor del til Belarus ([[Vilnius]] med omland ble del av Litauen; de østlige [[Galicja]] med [[Lviv]] og deler av [[Volhynia]] ble del av Ukraina), etter andre verdenskrig. Disse utgjør en stor del av de to vestlige fylkene i Belarus etter 1991.]]
[[Fil:Un-belarus.png|miniatyr|Belarus omkring 2007 med viktigste byer, elver, hovedveier og jernbaner.]]
Etter at tyske styrker erobret Vilnius og Russland var i kaos etter revolusjonen, erklærte Den belarusiske folkerepublikk selvstendighet i 1918 innenfor et territorium noe mindre enn det senere Belarus. Da [[bolsjevik]]ene erobret Minsk 31. juli 1920 ble det opprettet en ny Belarusisk sovjetrepublikk hvor de vestlige delene ble overlatt til Polen og de østlige delene ble innlemmet i den russiske sovjetrepublikk, og republikken besto da av 1,5 millioner innbyggere. Ved nyttår 1922–1923 gikk den belarusiske republikken inn i [[Sovjetunionen]] (sammen med Russland, Ukraina og [[Transkaukasia]]). I årene 1924–1926 avga Russland og Ukraina områder (blant annet [[Vitsiebsk]], [[Mahiljow]] og [[Homjel]]) til den belarusiske republikken som omtrent fordoblet sitt areal. Den [[andre polske republikk]]s østlige del fikk med ved fredsavtalen med Russlande en stor andel belarusere. Polen ønsket å styrke den belarusiske identiteten for å motvirke russiske tilknytning og Sovjetunionen ønsket å styrke den belarusiske identiten for å motvirke polsk innflytelse.<ref name="Levy" />{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}}{{Sfn|FFI|1997|s=7}} 

Særlig i Sovjetunionen fikk belarusisk kultur en blomstringstid og belarusisk språk ble brukt i administrasjon og undervisning.{{Sfn|FFI|1997|s=8}} Belarusisk ble tatt i bruk som skolespråk også i områder der befolkningen bare forsto russisk. Belarusisk var ikke etablert som skriftspråk og det ble i Minsk laget grammatikker og ordbøker i full fart. Der det manglet ord for moderne begreper og fenomener ble det konstruert nye ord. Tidlig i 1930-årene gikk sovjetmyndighetene tilbake til russisk som språk i skolene.{{Sfn|Kolstø|1999|s=72}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Carrère d'Encausse, Hélène | utgivelsesår = 1980 | tittel = Imperiet rakner: nasjonenes opprør i Sovjetsamveldet : med et efterord til den norske utgaven | isbn = 8205121664 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013007003 | side = }}</ref> Under Stalins tiltagende harde styre på 1930 ble mange tusen intellektuelle deportert eller drept, og kollektivbruk ble etablert med hard hånd. Belaruserne i det daværende østlige Polen hadde det bedre under polsk styre.<ref name="Levy" />

Sovjetunionen var delt inn i etnisk/nasjonale jurisdiksjoner med langsiktig mål om kulturell integrasjon mellom folkegruppene. Unionsrepublikkene var i prinsippet suverene og praksis sterkt styrt av det sentraliserte kommunistpartiet. Under Stalin i mellomkrigstiden ble etniske gruppers interesser underordnet økonomisk effektivitet, og lojalitet til regimet, fagkunnskap og kjennskap til russisk kultur var viktig for å gjøre karriere. Ønsket om å skape det «sovjetiske menneske» sto i strid med nasjonalitetene. Den offisielle historieskrivingen i Sovjetunionen fremmet ideen om østslavernes (russere, belarusere og ukrainere) felles opphav i og før Kyivriket: Ifølge denne fremstillingen delte østlaverne språk, kultur og religion før Rus'. Adskillelsen av belarusere fra russere skyldtes fremmede makter som Polen, Litauen og mongolene mens belaruserne gjennom århundre kjempet for å bli gjenforent med det russiske broderfolket noe som lykkes på slutten av 1700-tallet. I denne fremstillingen hadde den polsk-litauiske adelen og den katolske kirken ansvaret for undertrykkelsen av belaruserne og hindret gjenforening med russerne.<ref name="Olsen2005" />

Belarus gjennomgikk en tydelig industrialisering blant annet som ledd i sovjetiske [[femårsplaner]], men industrialiseringen var ubetydelig sammenlignet med de ukrainske og russiske sovjetrepublikkene.<ref name="dictionary" />{{rp|7}}

I september 1939 møttes tyske og sovjetiske styrker i Brest etter delingen av Polen. Sovjetunionen okkuperte de østligste delene av Polen og dette området ble beholdt av Sovjetunionen (delrepublikkene Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig. [[Białystok]]-området ble del av Polen.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}} Vilnius ble overført fra Belarus til Litauen 10. oktober 1939. Et stort antall etniske polske som hadde bosatt seg i Belarus etter 1921 ble tvangsflyttet vest for delelinjen. Etter andre verdenskrig bosatte et stort antall etniske russere seg i den belarusiske sovjetrepublikken.<ref name="Levy" />

====Andre verdenskrig====
Med [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] og delingen av Polen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 ble det belarusiske territoriet og befolkningen uvidet med 45&nbsp;%. Rundt {{formatnum:500000}} belarusere ble deportert til [[Sibir]]. Belarus ble invadert av tyske styrker ved [[invasjonen av Sovjetunionen]] i juni 1941. Flere millioner omkom under [[andre verdenskrig]] og i 1951 var folketallet 12&nbsp;% lavere enn i 1939.{{Sfn|FFI|1997|s=8}}<ref name="Olsen2005" /> Anslagsvis 25&nbsp;% av befolkningen døde under andre verdenskrig.{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}} Under [[holocaust]] i regi av den tyske okkupanten ble en stor del av den jødiske befolkningen utryddet.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land | isbn = 3829024835 | utgivelsessted = Köln | forlag = Könemann | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016022948120 | side = }}</ref> Før krigen var det anslagsvis {{formatnum:375000}} jødiske innbyggere i landet og av disse ble minst {{formatnum:250000}} drept.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Sveen, Asle | utgivelsesår = 1994 | tittel = Verdenshistorie etter 1850 | isbn = 8202144027 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009083100043 | side = }}</ref> I de østlige områdene klarte 64&nbsp;% av jødene å unnslippe mot bare 11&nbsp;% i vest. Fra Moskva kom det ingen ordre om å hjelpe jødene. Partisanene spilte en viktig rolle for å hjelpe jødene, blant annet rømte mange jøder fra småbyer til skogs og sluttet seg til partisangrupper (enkelte partisangrupper besto av 10–15&nbsp;% jøder).<ref name="dictionary" />{{rp|9–10}}

Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av [[Pripjatmyrene]] gikk en god hovedvei til Moskva. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av [[Armégruppe sentrum]] (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren.{{Sfn|Salisbury|1979|s=28}} Minsk ble inntatt 28. juni. Hele landet ble okkupert innen 2 måneder. Belaruserne etablerte straks partisanvirksomhet til kamp mot okkupanten og partisanene var virksomme til 1944. I 1941 var det anslagsvis {{formatnum:12000}} partisaner og i 1944 hadde partisanenhetene et mannskap på {{formatnum:374000}}. Partisanene virket til dels bak frontlinjen. Tett skog og vidstrakte myrområder gjorde det vanskelig for Wehrmacht å bekjempe partisanene. Flere hundre tusen tyske soldater og lokale medhjelpere ble drept av partisanene. Etter den tyske tilbaketrekningen sluttet {{formatnum:180000}} partisaner seg til den røde arme. Etter frigjøringen av Minsk sommeren 1944 paraderte {{formatnum:30000}} partisaner.<ref name="dictionary" />{{rp|7-8}}
[[File:Bundesarchiv Bild 102-15607A, Wilhelm Kube.jpg|thumb|[[Wilhelm Kube]], leder for ''[[Generalbezirk Weissruthenien]]'', ble drept av partisanen Jelena Masanik i 1943.]]
Under andre verdenskrig ble rundt over 2 millioner belarusere drept eller omkom.<ref name="McDowell" /> Ved begynnelsen av krigen hadde landet en befolkning på 9,2 millioner og i 1945 ble folketallet anslått til 6,3 millioner.<ref name="dictionary" />{{rp|7}} Tyske innsatskommandoer (''[[Einsatzgruppen]]'') utryddet befolkningen i en rekke landsbyer og gjorde seg skyld i brutale overgrep mot sivilbefolkningen. I flere tilfeller ble landsbyboere sperret inne i landsbykirken og brent levende av nazistene. Den sovjetiske krigsfilmen ''[[Gå og se!]]'' handler blant annet om en slik episode og beskriver på en usminket måte nazistenes herjinger i Belarus under andre verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rogerebert.com/reviews/great-movie-come-and-see-1985|tittel=Come and See movie review &amp; film summary (1985) {{!}} Roger Ebert|besøksdato=2022-06-01|fornavn=Roger|etternavn=Ebert|språk=en|verk=https://www.rogerebert.com/}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.vanityfair.com/hollywood/2020/03/come-and-see-war-film-restoration|tittel=There’s No Other War Movie as Horrifying, or Vital, as Come and See|besøksdato=2022-06-01|dato=2020-03-02|fornavn=Condé|etternavn=Nast|språk=en-US|verk=Vanity Fair|sitat=No one who has watched Come and See, Elem Klimov’s legendary 1985 anti-war film, can forget the horrors at its climax. The entire movie is memorable: a nightmare manifested into reality, or rather, history reemerging into the present as the nightmare that it always was.}}</ref> 

Den røde arme intok Minsk 3. juli 1944 og frigjorde byen fra tyske styrker. Datoen blir regnet som landets uavhengighetsdag.<ref name="dictionary" /> Det store menneskelige tap (blant annet var mange lokale administrasjoner utslettet) førte til at partisanene dannet en sentral del av den politiske eliten ved gjenreisingen etter krigen. Belarus som en «partisan-republikk» ble en viktig del av selvbildet.<ref name="dictionary" />{{rp|9}}

De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: 209 byer og tettsteder (av 270) samt flere tusen landsbyer ble lagt i ruiner, i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95&nbsp;% bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen.{{Sfn|Kolstø|1999|s=216}}<ref name="McDowell" /> Tiden etter andre verdenskrig var preget av modernisering og russisk dominans særlig i byene som var overveiende russiskspråklige. Belarusisk språk var stort sett begrenset til landsbygda og hadde lav status. Landet ble mer industrialisert og knyttet til den sovjetiske økonomien. Belarus og Ukraina ble begge medlemmer av [[FN]] i 1945.{{Sfn|FFI|1997|s=8}} Fra 1951 var det ikke lenger krav om belarusisk i grunnskolene som i stor grad gikk over til å undervise på russisk.<ref name="dictionary" />

Den belarusiske folkefronten, med [[Zianon Paznjak]] i spissen, etablert i juni 1989 var særlig opptatt av tre saker: redde belarusisk språk, avsløre Stalin-tidens forbrytelser mot belaruserne, og [[Tsjernobyl-ulykken]]. Sinnet over Tsjernobyl (omkring 70&nbsp;% av det radioaktive nedfallet havnet i Belarus) rettet seg særlig mot myndighetene i Moskva som hadde bygget det usikre kraftverket og som ikke hjalp ofrene etter ulykken. Paznjak ledet organisasjonen Martyrolog som ville minnes ofrene for tvangskollektiviseringen i 1930-årene. I januar 1990 bestemte nasjonalforsamlingen at belarusisk skulle være statsspråk i republikken. Folkefronten fikk 27 av 345 seter i nasjonalforsamlingen, mens folkefronten og sammen med andre alternative partier fikk flertall i blant annet Latvia og Litauen.{{Sfn|Kolstø|1999|s=217–218}}