Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

=== Politiske karriere ===
Wellington gikk inn i politikken igjen da han ble utnevnt til ''Master-General of the Ordnance'' (MGO), en militær posisjon, av Tory-regjeringen til [[Robert Jenkinson, 2. jarl av Liverpool|lord Liverpool]] den 26. desember 1818.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/17434/page/2325 «No. 17434»], ''The London Gazette''. 26. desember 1818, s. 2325.</ref> Han ble også guvernør av [[Plymouth]] den 9. oktober 1819.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/17525/page/1831 «No. 17525»], ''The London Gazette''. 16. oktober 1819, s. 1831.</ref> Han ble også utnevnt som øverstkommanderende av den britiske hæren den 22. januar 1827.<ref> Holmes (2002), s. 268.</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/18327/page/153 «No. 18327»], ''The London Gazette''. 23. januar 1827, s. 153</ref> og som konstabel av [[Tower of London]] den 5. februar 1827.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/18335/page/340 «No. 18335»], ''The London Gazette''. 13. februar 1827, s. 340.</ref>

==== Statsminister ====
[[Fil:Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington by John Jackson.jpg|thumb|Portrett av hertugen av Wellington, maleri av John Jackson, 1830–31.]]

Sammen med [[Robert Peel]], ble Wellington i økende grad et innflytelsesrikt medlem av Tory-partiet, og i 1828 gikk han av som øverstkommanderende og ble statsminister.<ref>Holmes (2002), s. 270–271.</ref> I løpet av hans første sju måneder som statsminister valgte Wellington å ikke bo i statsministerboligen i [[Downing Street 10]] da han mente den var for liten. Han flyttet kun inn ettersom hans eget hjem, det ubeskjedne [[Apsley House]], krevde omfattende oppussing. I løpet av denne tiden var han i stor grad medvirkende til opprettelsen av universitetet [[King's College London]]. Den 20. januar 1829 ble Wellington utnevnt til [[Lord Warden of the Cinque Ports]], i sin tid en viktig posisjon for [[Cinque Ports|de historiske engelske havnebyene]], men nå en seremoniell tittel.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/18543/page/129 «No. 18543»], ''The London Gazette''. 23. januar 1829, s. 129.</ref>

==== Katolsk emansipasjon ====
Wellingtons periode var markert av [[katolsk emansipasjon]] (katolsk lettelse): å gi bort imot fulle [[borgerrettigheter]] til [[katolikk]]er i Storbritannia og Irland, inkludert [[stemmerett]]. Endringen ble tilskyndet av et valgskredseier for [[Daniel O'Connell]], en irsk katolsk forslagsstiller av emansipasjon, og som ble valgt til tross for at han ikke hadde lov til å sitte i parlamentet. I Overhuset, hvor Wellington møtte hard opposisjon, snakket han for katolsk emansipasjon, og i henhold til en del kilder, ga en av sine beste taler i hele hans karrière.<ref>Bloy, Marjorie (2011): [http://www.historyhome.co.uk/peel/religion/cespeech.htm «The Peel Web-Wellington's speeches on Catholic Emancipation»], ''A Web of English History''.</ref> Wellington var født i Irland og hadde således en del forståelse for klagemålene til de katolske samfunnene der; som minister hadde han gitt tilsagn på at de gjenværende straffelovene skulle bli håndhevet så «mildt» som mulig.<ref name="Longford_174"/> I 1811 ble katolsk soldater gitt retten til religionsutøvelse<ref>[https://www.parliament.uk/about/living-heritage/transformingsociety/private-lives/religion/case-study-charles-stanhope-and-freedom-of-religion/charles-stanhope-and-freedom-of-religion-/background-to-religious-discrimination12/ «Quakers, Tithes and Freedom of Conscience»], ''UK Parlament''</ref> og 18 år senere ble loven ''[[Catholic Relief Act]]'' av 1829, under Wellingtons tid som statsminister, vedtatt med et flertall på 105, og hvor katolikker fikk tillatelse til å bli valgt inn og sitte i parlamentet.<ref> [http://www.bbc.co.uk/history/british/empire_seapower/wellington_01.shtml «The Duke of Wellington: Soldiering to Glory»], ''BBC'' 12. februar 2014.</ref> Mange toryer stemte imot loven, og den ble vedtatt kun med hjelp fra [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]].<ref>Holmes (2002), s. 277.</ref> Wellington hadde truet med å gå av som statsminister om ikke kongen ([[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]]) ga sin kongelig godkjennelse.<ref>Thompson, Neville ([1986] 2017): ''Wellington after Waterloo'', Routledge, s. 95.</ref>

[[George Finch-Hatton, 10. jarl av Winchilsea|Jarlen av Winchilsea]] anklaget Wellington for «et lumsk design for overtredelse av våre friheter og innføring av pavemakten i hvert eneste departement i staten.»<ref name="Holmes_275"> Holmes (2002), s. 275.</ref> Wellington svarte umiddelbart med å utfordre Winchilsea til [[duell]]. Den 21. mars 1829 møttes Wellington og Winchilsea i Battersea Fields (dagens [[Battersea Park]] i London). Da de skulle skyte, siktet Wellington og Winchilsea holdt sin arm nede. Hertugen skjøt da godt ute til høyre og jarlen lot være å avfyre sitt skudd. Redegjørelsene skiller seg fra om Wellington bommet med vilje, en handling som er kjent for å ha skjedd jevnlig i dueller. Wellington hevdet senere at han hadde gjort det, men han var imidlertid også kjent for å være en dårlig skytter, og rapporter mer sympatisk innstilt til Winchilsea hevder at Wellington siktet for å treffe. At Winchilsea ikke løsnet sitt skudd var en plan som han og hans sekundant ganske sikkert hadde tenkt ut på forhånd.<ref>[http://www.kcl.ac.uk/depsta/iss/archives/wellington/duel10.htm «The Duel: Wellington versus Winchilsea»] {{Wayback|url=http://www.kcl.ac.uk/depsta/iss/archives/wellington/duel10.htm |date=20090323090135 }}, King's College London.</ref> Æren var uansett gjenopprettet, og Winchilsea skrev siden en ydmyk beklagelse til hertugen.<ref> [https://www.theguardian.com/news/1829/mar/28/mainsection.fromthearchive «Iron Duke fights duel over Catholics»], ''The Guardian'' 28. mars 1829</ref>

Tilnavnet «Iron Duke» (Jernhertugen) har sin opprinnelse fra denne perioden, da han opplevde en tid med stor grad av personlig og politisk upopularitet. Tilnavnet ble jevnlig benyttet i avisen ''Freeman's Journal'' hele juni 1830 og synes å ha sitt opphav i hans resolutte politiske vilje, preget av misbilligelse fra dets irske redaktører.<ref name="Odious_Imposts"> «The Odious Imposts». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 14. juni 1830. Sitat: «If the Irish Question be lost, Ireland has her Representatives to accuse for it still more than the iron Duke and his worthy Chancellor.»</ref><ref name="Odious"> «County Meetings». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 16. juni 1830. Sitat: «One fortnight will force the Iron Duke to abandon his project.»</ref><ref> «Dublin, Monday, June 28». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 28. juni 1830. Sitat: «Let the 'Iron Duke' abandon the destructive scheme of Goulburn.»</ref> Wellingtons bolig i Apsley House ble mål for demonstranter den 27. april 1831 og på nytt den 12. oktober hvor mobben knuste hans vinduer.<ref name="Bloy_Wellington"> Bloy, Marjorie (2011): [https://web.archive.org/web/20110607002355/http://www.historyhome.co.uk/pms/wellingt.htm «Biography-Arthur Wellesley, first Duke of Wellington (1769–1852)»], ''A Web of English History''. Arkivert fra [http://www.historyhome.co.uk/pms/wellingt.htm originalen] den 7. juni 2011.</ref> Det ble installert vindusskodder av jern i juni 1832 for å forhindre ytterligere ødeleggelser fra rasende folkemengder over reaksjonen av reformasjonsloven som Wellington var sterkt imot.<ref> «London». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 14. juni 1832. Sitat: «iron shutters are being fixed, of a strength and substance sufficient to resist a musket ball.»</ref>

Wellingtons regjering falt i 1830. I løpet av sommeren og høsten brøt det ut en bølge av opptøyer over landet.<ref>Holmes (2002), s. 281.</ref> Whigene hadde vært utenfor makten de fleste årene siden 1770-tallet, og så politisk reform som svar på uroen og som muligheten til å få ny politisk makt. Wellington holdt fast på torypolitikken om ingen reformer og ingen utvidelse av stemmeretten. Som et resultat mistet de også tilliten ved avstemningen den 15. november 1830.<ref> Holmes (2002), s. 283.</ref>

==== Reformloven av 1832 ====
[[Fil:Opening of the Liverpool and Manchester Railway.jpg|right|thumb| Statsminister Wellingtons tog og andre lokomotiver klargjort for å gå fra stasjonen i Liverpool den 15. september 1830. Det er tre dekorerte jernbanevogner og flere mindre lokomotiver.]]

Whigene innførte den første forslaget til reformlov, som foreslo omfattende endringer til valgsystemet i England og Wales, mens Wellington og toriene arbeidet for å forhindre at den ble vedtatt. Whigene kunne ikke få lovforslaget forbi andre høring i Underhuset, og forslaget feilet. Som et direkte resultat av dette fikk whigene fikk omfattende flertall i det neste valget. Med dette valgresultatet ble en ny reformlov introduserte og den ble vedtatt i Underhuset, kun for å bli nedstemt i Overhuset som var kontrollert av toryene. En ny opprørsbølge blåste over landet. Under den storstilte åpningen av jernbanen mellom Liverpool og Manchester ble Wellington møtt av fiendtlig reaksjon av det publikum som hadde møtt opp. Whigregjeringen falt i 1832 og Wellington klarte ikke å danne ny toryregjering, delvis grunnet en [[bankkrise]] ved at folk trakk pengene sine ut av [[Bank of London]]. Det ga kong [[Vilhelm IV av Storbritannia| Vilhelm IV]] ikke noe annet valg enn å gjeninnsette [[Charles Grey, 2. jarl Grey|Charles Grey]] som statsminister. Til sist ble loven vedtatt også i Overhuset etter kongen truet med fylle huset med nye adelstitler på whiger. Wellington ble aldri forsonet med endringen da parlamentet møttes for første gang etter valget, og etter sigende skal han ha sagt at «jeg har aldri sett så mange sjokkerende dårlige hatter i hele mitt liv.»<ref> Holmes (2002), s. 288.</ref>

==== Jødisk emansipasjon ====
Da de juridiske begrensingene på katolikkene ble lempet steget håpet for det [[Jøder|jødiske]] samfunn i England. En politisk karrière var stengt for jøder, i motsetningen til katolikker, ved at man måtte sverge en kristen ed som parlamentsmedlem: «...and I make this Declaration upon the true Faith of a Christian». Reformloven av 1832 hadde førte til en rekke framskrittvennlige reformer, lettelser for slaver på britiske territorier, regulering av barnearbeid, og lignende, men de mest opphissede debattene i både Over- som Underhuset var om man skulle fjerne restriksjonene som stengte jødene ute fra parlamentet. De som var tilhengere av lettelser var de som pekte på at [[Protestantisme|protestantiske]] [[dissenter]] hadde fått det i 1828 og katolikkene i 1832, og således burde også jødene få det.<ref> Anderson, Floyd Douglas & Hayes, Merwyn (2. juni 2009): [http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/03637756709375532?journalCode=rcmm19 «Presumption and burden of proof in Whately's speech on the Jewish civil disabilities repeal bill»] i: ''Journal Speech Monographs'' '''34'''(2), s. 133-136</ref> Wellington motsatte seg loven og uttalte i parlamentet den 1. august 1933: «... dette er et kristent land og med en kristen lovgivning, og effekten av dette virkemiddelet vil bli å fjerne dets særskilte vesen.» Og «jeg ser over hode ingen grunn til å vedta loven, og vil derfor stemme imot den.». Loven ble beseiret med 104 stemmer imot og kun 54 for.<ref> Wellesley Wellington (Duke of), Arthur (1854): [https://books.google.com/?id=0Bhkop1x8UsC&pg=PA671 ''The Speeches of the Duke of Wellington in Parliament, Volume 1''], London: W. Clowes & Sons. s. 671–674.</ref>