Redigerer Arnhem-operasjonen (avsnitt)

==== Kommunikasjonssvikt ====
[[Fil:John Frost.jpg|thumb|John Frost, ledende offiser for Bruneval-raidet([[Operasjon Biting]]), den 27. februar 1942. Fotografert etter å ha mottatt militærkorset for sin andel i raidet, 1942. På dette tidspunktet hadde ikke fallskjermregimentet sine egne insignier eller uniform; Frost hadde derfor på seg uniformen fra Kamerun.]]

Noe tap av kommunikasjon mellom broen og divisjonshovedkvarteret i en av fallsonene var forventet, ettersom 13 km skilte dem og hovedradioen var Type 22-settet,<ref>[https://pa0pzd.com/army-navy/british-wireless-sets-and-receivers/wireless-set-no-22-2/ «Operation Market Garden Arnhem and the radio equipment»]; [https://www.radiomuseum.org/r/mil_gb_wireless_set_no22.html «Set No.22»], ''Radiomuseum''</ref> med en effektiv rekkevidde på kun 5 km.<ref name="Hibbert_99–100">Hibbert (2003), s. 99–100.</ref> De britiske radioene fungerte ikke på noen rekkevidde; noen hadde problemer med å motta signaler fra bare noen hundre meter og andre fikk ingenting i det hele tatt. Det ble funnet ut etter landing at radioene var satt til forskjellige frekvenser, hvorav to falt sammen med tyske og britiske radiostasjoner for allmennkringkasting.<ref name="Hibbert_99–100"/> Andre teorier har blitt fremmet for å forklare den sterkt reduserte rekkevidden til 1. fallskjermbataljons radiosett. Dermed var kommunikasjonen mellom første luftbårne enheter dårlig mens det tyske forsvaret ble koordinert og forsterket. John Greenacres studie påpekte at feil i radiokommunikasjonen hadde blitt erfart tidligere og ble advart om det før operasjonen. Men sørget for ved å ta med ekstra felttelefonledning<ref> Greenacre (2004), s. 283–308.</ref>

Den eneste måten å tilkalle luftstøtte på var gjennom to spesielle amerikanske enheter som ble sluppet ned sammen med 1. luftbårne divisjon. Disse enhetene var utstyrt med «Veeps»: jeeper med [[veldig høy frekvens]] [[SCR-193]]-radio. Det ble oppdaget at det var umulig å kommunisere med fly på den høyeste av to frekvenser for dette, og de kunne heller ikke stilles inn til den lavere frekvensen.<ref> Hibbert (2003), s. 100.</ref> Til tross for forsøk på å justere dem på nytt, ble det ene settet snart ødelagt av beskytning fra bombekastere og det andre ble forlatt dagen etter. Det fjernet den eneste måten å kommunisere med jagerbomberne til [[Royal Air Force]]. Pilotene fikk ordre om ikke å angripe på eget initiativ, ettersom det fra luften ikke var noen enkel måte å skille venn fra fiende. I kombinasjonen med dårlig vær førte dette til manglende luftstøtte. Etter krigen ble det avdekket at sambandspersonellet i [[Royal Corps of Signals]] enten var uvitende eller ikke klarte å informere om kommunikasjonsproblemene som var blitt identifisert i november 1943 på grunn av [[solflekk]]er. Urquhart beordret at de 4 meter lange antennene skulle brukes, men som var ubrukelige på grunn av fysikken til radiofrekvensenes utbredelse. Feil frekvenser var en del av det samme problemet på grunn av signalpersonell som ikke hadde  nok kunnskap om radiokommunikasjonen.<ref> Austin (2001), s. 291–294.</ref>