Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

==Tidspunkt og foranledning==
[[Fil:Carta Göring.JPG|thumb|Brev fra den tyske riksmarksalk [[Hermann Göring]] til rikssikkerhetssjef [[Reinhard Heydrich]] datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for ''Endlösung der Judenfrage'' («[[den endelige løsningen]] på [[jødespørsmålet]]») og lover full støtte til tiltakene.<ref>https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112</ref> Brevet var trolig utformet av [[Adolf Eichmann]]s avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning.<ref name="Overy" />]]
[[File:WannseeList.jpg|thumb|Liste over Europas jøder sammenstilt til Wannsee-konferansen 20. januar 1942. På dette tidspunktet var holocaust godt i gang og nesten fullført i de baltiske landene.]]
Hitler hadde 16. juli 1941 et møte med Lammers, Keitel, Rosenberg og Göring der Hitler ga uttrykk for at han trodde seier på Østfronten var innenfor rekkevidde. Hitler snakket som vanlig i vage vendinger om opptrapping av «passiviseringen» bak fronten, om å fjerne eller skyte alle som var fiendtlige til okkupasjonsmakten. I dagene etter trappet Himmler opp SS-styrken i erobrede områder ved å sende SS-kavaleriet med 4000 mann til HSSPF senter, SS 1. brigade på 7200 mann til HSSPF sør og elleve bataljoner ordenspoliti (nære 6000 mann) til disposisjon for HSSPF - mot slutten av året var det økt til 26 bataljoner. I tillegg satte Himmler opp avdelinger med frivillige fra Latvia, Litauen og Ukraina, i alt over 30.000 innen utgangen av 1941. [[Christopher Browning]] beskriver dette som en massiv opptrapping fra slutten av juli og som ga nok mannskap til å gjennomføre massakrer i stor skala. I månedsskiftet juli-august ble massedrapene utvidet til ikke-arbeidende jøder, inkludert kvinner og barn. I slutten av juli ga Himmler ordre om å drive jødiske kvinner ut i [[Pripjat]]-sumpene, 12. august fikk han tilbakemelding om at operasjonen var mislykket fordi sumpene var for grunne til at kvinner og barn druknet. Tidlig i august meldte [[Walter Stahlecker]] til Karl Jäger at situasjonen krevde umiddelbar og 100 % rensing av «Ostland» for jøder. Stahlecker noterte på arket det berørte en ordre fra høyere myndighet, en ordre som ikke kunne diskuteres skriftlig.<ref name="Browning1994" />

I september hadde den tyske hæren rask og stor fremgang i [[Ukraina]] med blant annet erobringen av [[Kyiv]], og de tyske styrkene snudde mot Moskva. Tidlig i oktober snakket Hitler igjen om deportasjoner østover: Han nevnte at jødene i Berlin, Wien og Riksprotektoratet måtte sendes østover, deportasjon til Generalguvernementet var ikke tilstrekkelig de måtte langt øst - mangel på transportmiddel var største hindring ifølge Hitler. De første toglasten fra Wien gikk til Lodz 15. oktober, få dager senere gikk deportasjoner fra Praha, Berlin og Luxembourg.<ref name="Browning1994" />

===Vurderinger og analyser===
[[Timothy Snyder]] tror at Tysklands [[Slaget om Moskva|tilbakeslag ved Moskva]] og [[Angrepet på Pearl Harbor|USAs inntreden i krigen]] side medvirket til opptrapping av massedrapene dra desember 1941. Hitler ga jødene skylden for tilbakegangen.<ref name="Snyder2015" /> [[David Cesarani]] mener at stans i den tyske fremdriften på østfronten utløste folkemordet.<ref>Friedman, J.C. (2021): «Review of the book Europe Against the Jews: 1880–1945, by Götz Aly». ''Holocaust and Genocide Studies'' 35(2), 286-287. https://www.muse.jhu.edu/article/836744.</ref> Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember) var det en virkelig verdenskrig og Hitler kunne trekke frem sin profeti fra januar 1939. Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for Wannsee-konferansen mener Christian Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941.<ref name="Gerlach1998" />

En forklaring er at tilbakeslaget gjorde det umulig å deportere jødene til de fjerne delene av Sovjetunionen slik det opprinnelig var skissert. I nazistenes øyne måtte man da på en eller annen måte kvitte seg med de mange jødene i og omkring Øst-Polen. [[Christopher Browning]] mener denne forklaringen ikke holder. Ifølge Browning var euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 den avgjørende drivkraften bak holocaust: Følelsen av å være uovervinnelige gjorde at nazistene ville utvide folkemordet fra Sovjetunionen (der det pågikk for fullt) til alle områder de kontrollerte. Tysklands militære suksess etter invasjonen gjorde lederne overbevist om at områdene var erobret for godt, at tyskerne var kommet for å bli. Ved planleggingen av Barbarossa lekte ledende nazister med ideen om å deportere polske jøder, og kanskje tyske og østerrikske jøder, til steppene ved Ural og lenger øst. Browning tror at Hitler i løpet av juli 1941 bestemte seg for å utrydde jødene.<ref>{{Kilde avis|tittel=Observer review: The Origins of the Final Solution by Christopher Browning|url=https://www.theguardian.com/books/2004/may/23/historybooks.features1|avis=The Observer|dato=2004-05-22|besøksdato=2019-11-17|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Neal|etternavn=Ascherson|sitat=Browning shows that this is wrong. The decisive impulse was not defeat but the euphoria of victory in Russia, in the summer of 1941. It was the sense that they were invincible which persuaded the Nazis that the genocide of Soviet Jews, which they were already carrying out, could be extended to the Jews of every nation they controlled.}}</ref>

Browning konkluderte i 1994 med at beslutningen om  å drepe jødene Sovjetunionen ble tatt i juli 1941, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober. Browning antar at beslutningene ble tatt etter flere måneder med planlegging igangsatt av Hitler, mens Richard Breitman mener at Hitler tok beslutningen tidlig i 1941. Browning begrunner eufori-hypotesen blant annet med at den stemmer med de tidligere beslutningene om opprettelsen av Lublin-reservatet og etnisk rensing av det vestlige Polen (september 1939) og Madagascar-planen (juni 1940). Einsatzgruppene hadde til sammen et mannskap på 3000 mann fordelt på et bredt belte fra Finskebukta til Svartehavet. Browning mener denne lille styrken ikke ville hatt kapasitet til å drepe alle jødene og derfor ikke kunne ha hatt dette som opprinnelig oppdrag. Rapportene fra juli 1941 tyder på at mannlige jøder i ledende stillinger og i intelligentsiaen ble drept. Browning mener at spørsmålet om tidspunkt for beslutningen kan besvares ved en tidslinje som viser når kvinner og barn ble omfattet av systematiske massedrap og når naziregimet tildelte nok mannskap til å gjennomføre massedrapet. I midten av august gikk de daglige drapstallene for Einsatzkommando 3 markert opp og inkluderte et stort antall kvinner og barn.<ref name="Browning1994" />

Browning tror at etter den raske fremgangen på østfronten og massedrapene i erobrede områder satte Hitler Heydrich og Himmler i gang med planlegging (mulighetsstudie) av muligheten for å drepe alle jøder i Europa. Dette kan være bakgrunnen for Heydrichs besøk hos Göring 31. juli der Göring ga tillatelse til å utarbeide en plan for den endelige løsningen. Hitler avviste i august et forslag fra Heydrich og Goebbels om å begynne deportasjoner fra Tyskland.<ref name="Browning1994" />

===Ingenmannsland som betingelse===
[[Timothy Snyder]] beskriver i boken ''Bloodlands'' (2010) hvordan jødene i området tidligere beskyttet av Sovjetunionen var fanget og forsvarsløse etter invasjonen; dette var området Einsatzgruppene opererte i og der holocaust begynte. Snyder mener at holocaust oppsto på grunn av krig i periferien av to imperier der skiftende grenser var en medvirkende betingelse.{{Sfn|Capani|2018|s=64-65}}

Snyder fremhever ingenmannslandet skapt av oppløsningen av den polske staten og erobringen av Baltikum og Sovjetunionen som viktig betingelse for holocaust. Ifølge Snyder var områdene av statsløshet skapt først av sovjetisk okkupasjon og deretter av tysk okkupasjon der forsøksvise massemord ble til systematisk folkemord. Den sovjetiske okkupantene hadde i løpet av de knappe to foregående årene deportert eller drept store deler av eliten i Baltikum og det østlige Polen. Nazistenes lokale medhjelpere hevnet seg på jødene for den sovjetiske okkupasjonen (til dels for å lede oppmerksomheten bort fra egen kollaborasjon) og benyttet muligheten til å stjele jødenes eiendeler. Ifølge Snyder ble jødene reddet først og fremst i områder der den opprinnelige statsdannelsen var intakt.<ref name="Snyder2015" />

Ifølge Snyder har historikere en tendens til å fokusere på antisemittisme som hovedforklaring og overser samtidig den historiske konteksten der holocaust skjedde. Snyder er kritisk til diskusjoner om holocaust ofte tar utgangspunkt i Auschwitz og han fremholder at Auschwitz har blitt et symbol på holocaust uten å være representativt. I Auschwitz var de fleste ofrene fra Vest-Europa, mens de fleste ofrene for holocaust var «østjøder» fra Polen og Sovjetunionen. Østjødene ble drept ved skyting eller i rene utryddelsesleirer som Treblinka (der nesten ingen overlevde), og ikke i leirkomplekset Auschwitz. Minnet om holocaust ble særlig bevart av overlevende i vest, mens minnet om holocaust som noe spesifikt jødisk ble undertrykt av Stalin og hans etterfølgere.<ref name="Snyder" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Memory crisis: The Shoah within a collective European memory|publikasjon=Journal of European Studies|doi=10.1177/0047244119859180|url=https://doi.org/10.1177/0047244119859180|dato=2019-08-12|fornavn=Stefan|etternavn=van der Poel|serie=3-4|språk=en-US|bind=49|sider=267–281|issn=0047-2441|besøksdato=2020-08-22}}</ref>

===Krigen som betingelse===
Den amerikanske historikeren Peter Kenez skriver at krigen var en vesentlig kontekst eller betingelse for folkemordet. For eksempel skiftet [[Ion Antonescu]] strategi fra å utrydde jødene (i Bessarabia og [[Transnistria-guvernementet|Transnistria]]) til å redde dem da han forsto at aksemaktene neppe ville vinne krigen. Den tyske okkupasjonsmakten blandet seg ikke inn i danske forhold under [[Redningen av de danske jødene]] i 1943.<ref name="Kenez" />

Den amerikanske statsviteren Christopher J. Fettweis mener at holocaust ikke bare var noe som skjedde under eller samtidig med andre verdenskrig, men at krigen utløste holocaust og de to kan ikke betraktes separat. Fettweis skriver at overgrep er vanlig i krig og krigen gjorde massemordet mulig, slik man har sett i andre folkemord for eksempel [[folkemordet på armenerne]] under [[første verdenskrig]] og [[folkemordet i Rwanda]] under borgerkrigen der. Samtidig skriver han at holocaust ikke skjedde spontant eller som et arbeidsuhell. Det vesentlig spørsmålet er derfor, ifølge Fettweis, hvordan tyskerne endte opp med å anse det jødiske folk som sin fiende. Fettweis påpeker at [[Krystallnatten]] og [[Aktion T4|T4]]-programmet møtte motstand i den tyske befolkningen, og holocaust trolig ville møtt langt større protester i fredstid blant annet fra den katolske kirken. Fettweis mener det heller ikke er grunnlag for å hevde at konsentrasjonsleirene og gettoene utviklet seg til holocaust. Fettweis fremhever at holocaust utviklet seg i takt med krigen på østfronten blant annet ved både krigen og holocaust nådde et klimaks i 1942. Eichmann sa selv at krigen gjorde det praktiske umulig å gjennomføre de tidligere foreslåtte «løsningene» på jødeproblemet blant annet tvungen utvandring og [[Madagaskarplanen]]. Krigssituasjonen hadde en psykologisk effekt ved at den fremelsket tankeløs patriotisme og gruppetenking, og herdet folk og gjorde dem mer ufølsomme for vold og andres lidelser - den som selv er i konstant fare for å bli drept har lite omtanke for andres lidelser. I krigssituasjon er menneskeliv lite verdt og Fettweis antyder at Hitler kan ha forstått at folks moralske sperrer og «nummenhet» for død og vold, og derfor satt i gang massemordet samtidig med krigen. Fettweis tror at den enkelte gjerningsperson i Einsatzgruppene og i konsentrasjonsleirene kan ha foretrukket den relativt trygge tjenesten der i stedet for å bli sendt til fronten. Fettweis mener det er vanskelig å forklare hvordan tyskere som [[Otto Ohlendorf]], helt grunnløst, kunne mene at alle jøder var en livsfarlig trussel mot Tyskland og derfor måtte drepes. Fettweis konkluderer med at krig alltid innebærer mulighet eller fare for folkemord.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=War as catalyst: Moving World War II to the center of Holocaust scholarship|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623520305662|url=https://doi.org/10.1080/14623520305662|dato=2003-06-01|fornavn=Christopher J.|etternavn=Fettweis|serie=2|bind=5|sider=225–236|issn=1462-3528|besøksdato=2022-11-20}}</ref>

===Jødene som syndebukker===
I Polen og i de baltiske landene ble jødene ansett eller beskyldt for å understøtte det sovjetiske regimet blant annet fordi kommunister av jødisk opphav var noe overrepresentert i byråkratiet. Jødene ble da syndebukker for overgrepene begått av den sovjetiske okkupasjonsmakten 1939-1941.<ref name="Spiegel" /> I den litauiske motstandsbevegelsen LAF ble litauisk nasjonalisme og arbeid for nasjonal selvstendighet slått sammen med anti-kommunisme og anti-semittisme. LAF drev under sovjetisk styre antisemittisk propaganda. LAF agiterte ikke eksplisitt for fysisk utslettelse av alle jøder i Litauen. Det er uklart hvor store praktiske forberedelser til fordrivelse eller massemord LAF gjorde før den tyske invasjonen, men menneskerettighetsforkjemperen Robert van Voren mener at litauerne psykologisk var vel forberedt. En del litauere i eksil i Tyskland gjennomgikk der opplæring med tanke på infiltrering umiddelbart før den tyske invasjonen og deltok deretter i massemord på jøder og kommunister.<ref name="Arad2005" /><ref name="Voren" />{{rp|62-64}}