Redigerer Angevinriket (avsnitt)

== Angevins høydepunkt (1160 - 1199) ==
[[Fil:Louis VII ristiretki.PNG|thumb|Ludvig VII mottar sine geistlige, fra et middelaldermanuskript.]]
[[Ludvig VII av Frankrike]] var kjent av sine samtidige for sin fromhet og for sin varme følelser for fred. [[Stefan av Paris]] skrev om den franske kongen «Han var så from, så rettferdig, så katolsk og vennlig, at om du så hans enkelhet i væremåte og klær, ville du tenke, om du ikke allerede kjente ham, at han var ikke en konge, men en religiøs mann. Han var en som elsket rettferdighet, en som forsvarte de svake.»<ref>''Capetian France'', side 155.</ref>

Selv [[Walter Map]], en samtidig engelsk [[Satire|satirisk]] skribent, har vært vennlig i sine beskrivelser av den franske kongen, og hans prising av Ludvig VII sto i kontrast til den harde kritikken han rettet mot andre konger.<ref>''Capetian France'', side 156</ref>

Til tross for Ludvig VIIs kjærlighet for fred og hans hat for vold og krig<ref>''The Angevin Empire'', side 30-31: «Ludvigs kjærlighet for fred imponerte alle hans samtidige, men som konge av franskmennene kunne han ikke med ære stå på siden mens hans undersåtter og slektninger ble angrepet.»</ref>, og angrepene på Toulouse gjorde det klart at fredsavtalen med Henrik II betydde muligheten for krig andre steder. Ludvig VII var selv i en vanskelig posisjon. Hans undersåtter var mer mektig enn han selv var, og mest ille var hans egen mangel på en mannlig arving. [[Constance av Castilla]], hans andre hustru, døde i barsel i [[1160]], og han annonserte at han ville gifte seg på nytt med [[Adèle av Champagne]]. Henrik II presset på for at hans sønn [[Henrik den unge konge]] skulle bli gift med Ludvigs datter Margarete, to år gammel, og som det ble erklært i [[1158]], normanniske Vexin skulle gå til ham som hennes medgift. Om Ludvig VII død uten en mannlig arving ville Henrik den unge konge være den neste konge av Frankrike (om den [[saliske lov]] ble oversett).

[[Fil:BecketHenryII.jpg|thumb|Henrik II sammen med [[Thomas Becket]], fra manuskript fra 1200-tallet.]]
I [[1164]] fant kong Ludvig en ustyrlig alliert i [[Thomas Becket]], nå [[erkebiskop av Canterbury]].<ref>''Capetian France'', side 162: «I 1164 fikk Ludvig VII en annen nyttig, skjønt også plagsom, eklektisk flyktning på hans område. Erkebiskop Thomas Beckett flyktet til Frankrike fra Henrik IIs vrede og oppholdt seg først i Pontigny, deretter i Sens.»</ref> Kong Ludvig og Becket hadde tidligere møtt i [[1158]], men nå var omstendighetene helt forskjellige. Ludvig hadde allerede fått andre geistlige flyktninger, og ble av den grunn kalt ''Rex Christianisimus'' («den mest kristne konge») av [[John av Salisbury]]<ref>Capetian France, side 162.</ref>

Thomas Beckett ble myrdet i [[Canterbury]] i 1170, og den kristne verden la skylden på Henrik II. Ludvig som hadde beskyttet den ilske erkebiskopen fikk tilsvarende moralsk overmakt, men den franske kongens militære makt var fortsatt langt svakere.

I 1165 forsvant den mulige etterfølgelsen av Henrik den unge konge til franske krone da Ludvigs tredje hustru Adele fødte en sønn, [[Filip II August av Frankrike]]. Med en mannlig arving var freden over. Henrik II krevde [[Auvergne]] og marsjerte inn i [[1167]] og deretter krevde han [[Bourges]] som ble angrepet i [[1170]]. Ludvig VII svarte med å angripe normanniske Vexin, noe som tvang Henrik II til å omplassere tropper nordover og da marsjerte Ludvig VII sørover og befridde Bourges. 

Henrik II behandlet sine landområder og erobringer aldri som en sammenhengende rike, men mer som private besittelser som han planla å fordele blant sine sønner. Henrik den unge konge ble kronet som konge av England i 1170, men styre aldri som medkonge. I [[1172]] ble [[Rikard Løvehjerte]] hertug av Aquitaine. I 1181 ble [[Geoffrey II, hertug av Bretagne|Geoffrey]] [[hertug av Bretagne]]. Johan ble lord av Irland i [[1185]] mens [[Leonora av Aquitaine|Leonora]] ble lovet til [[Alfonso VIII av Castilla]] med [[Gascogne]] som medgift under krigen mot Toulouse i 1170 (da Leonora var ni år gammel). Denne fordelingen av land mellom sine gjorde det dog vanskeligere å kontrollere sønnene, og flere av dem vendte seg mot ham.

Etter at Henrik den unge krevde en del av sin arv, England eller Normandie eller Anjou, men Henrik II den gamle konge nektet å gi fra seg noe. Henrik den unge konge dro da til Ludvig VII. [[Eleanora av Aquitaine]] blandet seg også inn i striden på sønnenes side, og både Rikard og Geoffrey allierte seg med deres bror mot kongen. Stater som Henrik II hadde underkastet seg gikk også imot ham på brødrenes side. En annen konge som sluttet seg til Ludvig VII var [[Vilhelm I av Skottland]]. [[Filip av Alsace]], greve av Flandern, sluttet seg også til, og det samme gjorde greven av Boulogne, og [[Theobald V av Blois]]. Til tross for den store motstanden kom Henrik II seirende ut av konflikten. Med sine store rikdom kunne han rekruttere store mengder leiesoldater mens sønnene plyndret klostre for å betale sine menn. Henrik II tok sin hustru til fange og stengte henne inn foruten at han også fikk tatt den skotske kongen til fange grunnet dennes overmot. Han kjøpte grevskapet [[Marche]], og hevdet at franske Vexin og Bourges skulle bli gitt til ham, men denne gangen var det ikke invasjonshær klar til å hevde kravet.

=== Filip II August og Rikard Løvehjerte ===
[[Fil:Richard coeurdelion g.jpg|thumb|left|[[Rikard I av England|Richard ''Cœur de lion''.]]]][[Fil:Sceau_de_Philippe_Auguste._-_Archives_Nationales_-_SC-D157.jpg|right|thumb|[[Filip II August av Frankrike]].]]
Ludvig VII døde og ble gravlagt i [[Klosterkirken Saint-Denis]] i [[1180]]. Hans sønn [[Filip II August av Frankrike|Filip II August]], kun 15 år, ble den neste kongen. Hans politikk ble snart å sette Henrik IIs sønner opp mot ham. [[Rikard Løvehjerte]] hadde styrt Aquitaine siden [[1175]], men hans politikk til sentralisere landet blitt upopulært i hertugdømmets østlige del, hovedsakelig [[Perigord]] og [[Limousin]]. Han ble anklaget for mange forbrytelser der, både mord og voldtekt.<ref>Roger av Hoveden: ''Gesta Henrici II Benedicti Abbatis'', vol. 1, side 292.</ref> Om Rikard ikke var populær i Aquitaine, var Filip II August ikke bedre likt av sine samtidige<ref>''Capetian France'', side 164: «Til tross for hans bedrifter var han imidlertid langt mindre populære med sine samtidige; hans personlighet synes ikke å ha vært tiltrekkende.»</ref> med kommentarer som beskrev ham som en slu, manipulerende, kalkulerende, gjerrig og lite elegant hersker.

I [[1183]] slo [[Henrik den unge konge]] seg med i et opprør i [[Limoges]] mot Rikard for å overta Rikards stilling. De fikk med seg Filip II August, Raymond V og hertug [[Hugo III av Burgund]]. Da Henrik den unge konge døde brått av sykdom i 1183 ble Rikard ikke lenger truet. Hans bror ble gravlagt i katedralen i [[Rouen]].

Rikard ble samtidig Henrik IIs eldste sønn og arvet Henrik den unge konges status. Henrik II beordret ham å overgi Aquitaine til sin yngre bror Johan, noe Rikard nektet. Selv hadde Henrik II for mye annet å gjøre til å håndtere dette. [[Vilhelm I av Skottland]] krevde å få sine festninger tilbake, og da hans sønn var død krevde den franske kongen å få normanniske Vexin levert tilbake. Henrik II ba da Riakrd om å overgi Aquitaine til Eleanora mens han skulle få beholde kontrollen. I 1183 hadde Raymond V tatt Cahors tilbake og Rikard ble bedt om å ta en hær mot Toulouse. Geoffrey av Bretagne kranglet heftig med sin bror Rikard, og det var opplagt at den franske kongen kunne utnytte det, men Geoffreys brå død i Paris i 1186 endte konspirasjonen. I [[1187]] var derimot Filip II og Rikard blitt nære allierte.

I [[1188]] angrep Raymond V igjen med støtte fra huset Lusignan. Det gikk rykter om at Henrik II hadde selv finansiert opprøret. Samtidig ble Normandie angrepet av Filip II og han erobret festninger i Berry. I 1188 møttes Filip II og Henrik II for å diskutere fred igjen, men Henrik II nektet å gjøre Rikard til sin arving. En fortelling mener at Rikard skal ha sagt: «Nå til sist må jeg tro at hva jeg alltid hadde trodd var umulig».<ref>''The Angevin Empire'', side 40.</ref>

Det var det endelige sammenbrudd for Henriks strategi. Først ga Rikard hyllest til kongen av Frankrike for alle de landområder i Frankrike som faren holdt. Da Rikard og Filip II angrep Henrik II var det ingen støtte for ham i Aquitaine lenger, og samtidig grep Bretagne anledningen til å angripe ham. Selv hans fødested [[Le Mans]] ble erobret og [[Tours]] falt også snart. Da han ble omringet i sin festning i Chinon ble Henrik II tvunget til å overgi seg. Han betalte en stor tributt med penger til Filip II og måtte sverge at alle hans undersåtter i Frankrike og England skulle anerkjenne Rikard som deres herre. Henrik II døde kun to dager senere, og hadde da lært at hans yngste sønn Johan også hadde sviktet ham og gått over til motsatt side. Den gamle kongen ble gravlagt i [[Fontevraud-klosteret]].

Eleanora, som hadde blitt holdt fengslet av Henrik ble nå satt fri mens [[Rhys ap Gruffydd]] grep anledningen til å gjøre opprør og erobre de sørlige delene av Wales som Henrik hadde annektert. Rikard I ble kronet som konge av England i [[Westminster Abbey]] i november 1189 mens han allerede var innsatt som hertug av Normandie, greve av Anjou og hertug av Aquitaine. Filip II krevde normanniske Vexin tilbake, men denne saken ble henlagt da Rikard I annonserte at han ville gifte seg med [[Alys, grevinne av Vexin]], som var Filip IIs søster. Han anerkjente også at [[Auvergne]] var ment å tilhøre den franske kronen og ikke Aquitaine som var Henrik IIs krav. I [[Storbritannia]] åpnet [[Vilhelm I av Skottland]] for forhandlinger for å få satt [[traktaten i Falaise]] til side, og for rede penger ble en enighet oppnådd.<ref>''The Struggle for Mastery'': «Da Rikard hadde hastverk ga Vilhelm £6 666 for å få sine festninger i Berwick og Roxburgh og fri sitt rike fra den underkastelsen som England hadde påtvunget i 1174.»</ref>

=== Det tredje korstoget ===
* ''Se hovedartikkel, [[Tredje korstog]]''

[[Fil:Siege of Acre.jpg|thumb|Beleiringen av Akko, 1189-1191.]]
Det neste prioritet var [[korstog]]et som hadde vært utsatt i lenge nok. Rikard I var klar for å gjøre sin religiøse plikt, men hadde også andre grunner for å delta. Hans stamfar [[Fulko av Jerusalem|Fulko av Anjou]] hadde vært [[Kongeriket Jerusalem|konge av Jerusalem]] og den nåværende kongen var [[Guy av Lusignan]], en adelsmann fra [[Poitou]] mens hans hustru, [[Sibylla av Jerusalem|Sibylla]], var ikke mindre enn Rikards kusine. Korstoget som saker i Frankrike var grunnene til at Rikard I ikke tilbrakte mer enn seks måneder i England i løpet av sitt regime.<ref>''The Struggle for Mastery'', side 245: «Kong Rikard I, erobreren av Kypros, korsfarer ekstraordinær (oppnavn "Løvehjerte" var samtidig), tilbrakte mindre enn seks måneder av sitt ti år lange regime i England.»</ref>

Før han reiste hadde Rikard I sikret seg at intet gikk galt mens han selv var i [[Det hellige land]]. Det var liten tvil om at greve [[Raymond V av Toulouse]] ville gripe muligheten av å utvide sitt territorium inn i Aquitaine. For å stå imot denne trusselen bygde Rikard I en allianse med kongen av [[Navarra]], [[Sancho VI av Navarra|Sancho VI den vise]]. På veg til [[Midtøsten]] giftet han seg med [[Berengaria av Navarra]] i [[1191]], og således tilbakeviste Alys. For å berolige Filip II August aksepterte han at om han fikk to sønner skulle den yngste få en av hans franske besittelser og styre det som vasall for den franske kongen.<ref>Delaborde, F.: ''Receuil des actes de Philipe Auguste''.</ref>

Administrasjonen som ble etterlatt mens kongen var på korstog gikk ganske bra da et angrep fra greven av Toulouse ble slått tilbake ved hjelp av Sancho VI. I Det hellige land gikk enigheten mellom Rikard I og Filip II August over, og Rikard I klarte også å bli uvenner med [[Leopold V av Østerrike]] ved å fjerne hans fane fra [[Akko]]. Mangt har blitt spekulert over hvorfor Filip II August dro tilbake til Frankrike, men [[dysenteri]] var den offisielle grunnen. Andre grunner var kanskje pressende konflikter i Frankrike.

Rikard I forlot Midtøsten i oktober [[1192]] og ville ha funnet sine riker intakt om han hadde nådd fram i tide, men da han nærmet seg [[Wien]] ble han arrestert av Leopold V og anklaget for å deltatt i mordet på dennes fetter [[Konrad av Montferrat]], og overga ham til keiser [[Henrik VI av Det tysk-romerske rike]]. Mens Rikard I på ubestemt tid satt fengslet ble hans bror [[Johan av England]] ble tilkalt til Filip II Augusts hoff og aksepterte å gifte seg med Alys med ikke mindre enn Artois som medgift. I motytelse ble hele normanniske Vexin gitt til den franske kongen. 

Dog, alle de militære styrker som Johan kunne samle var en gjeng leiesoldater da heller ikke den skotske konge [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]] ikke ville delta i hans forsøk på å overta tronen, og isteden sendte Vilhelm I penger for Rikards løslatelse. Et annet opprør i Aquitaine ble slått ned av Elias de la Celle, men i Normandie ledet Filip II August selv krigshandlingene. Ved april [[1193]] hadde han nådd [[Rouen]] og selv hertugdømmets hovedstad ikke ble erobret kunne den franske kongen med sine allierte kontrollere alle havnene fra [[Rhinen]] til [[Dieppe]]. Konfrontert med denne situasjonen innrømmet Rikards regenter i [[traktaten ved Mantes]] i juli 1193 at Filip II August kontroll av de landområder han hadde erobert, blant annet normanniske Vexin, festningene [[Drincourt]] og [[Arques]] i Normandie, og festningene [[Loches]] og [[Châtillon]] i [[Tourraine]] foruten også en betydelig utbetaling straks Rikard I ble løslatt fra fangenskapet.

I en ny traktat i [[1194]] gikk innrømmelsene til Frankrikes konge langt videre da [[Tours]] med alle festningene i Tourraine og alle i østlige Normandie, unntatt Rouen, ble overgitt. Grevskapet [[Angoulême]] ble erklært uavhengig av Aquitaine, [[Vendôme]] ble overgitt til [[Ludvig I av Blois]] og [[Rotrou III av Perche]] fikk [[Moulins]] og [[Bonmoulins]]. Det samme året aksepterte keiser Henrik VI endelig løsepengene og frigjorde Rikard I fra fangenskapet.

=== Rikard settes fri, gjenvinner sine landområder og dør ===
[[Fil:ChatoGaillardPano1.jpg|thumb|400px|Konstruksjonen av [[Château-Gaillard]] begynte under [[Rikard I av England|Rikard]]s styre, men han døde før han kunne se det ferdig.]]
Rikard I var i en vanskelig posisjon. Filip II August hadde over store deler av hans landområder og hadde arvet [[Amiens]] og [[Artois]]. England var den sikreste av Rikards besittelser. [[Hubert Walter]] som hadde deltatt i korstoget ble utnevnt til [[justiciar]]. Rikard I overtok Johans herredømme over [[Irland]] og avviste [[Vilhelm I av Skottland]]s krav på de nordengelske områdene.

Rikard I hadde bare å krysse kanalen for kreve tilbake de områder som Johan hadde overgitt til den franske kongen. [[Sancho VII av Navarra]], den framtidige kongen av [[Navarra]], kom Rikard til hjelp ved å angripe Aquitaine, erobre [[Angoulème]] og [[Tours]]. Rikard selv fikk flere tilbakeslag i begynnelsen av krigen, men i oktober vendte krigslykken seg. Da gikk den nye greven av [[Toulouse]], [[Raymond VI av Toulouse|Raymond VI]], over Rikards side. Han ble fulgt av [[Balduin I av Konstantinopel|Balduin IV av Flandern]], den framtidige [[Det latinske riket|latinske keiseren]], da han konkurrerte om Artois med den franske kongen. I [[1197]] døde [[Henrik VI av Det tysk-romerske rike]] og ble erstattet av [[Otto IV av Det tysk-romerske rike|Otto IV]] som var Rikards nevø. [[Renaud de Dammartin]], greve av [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]], deserterte også fra Filip II August. Balduin IV invaderte Artois og erobret byen [[Saint-Omer]] mens Rikard drev krigføring i [[Berry]] og påførte den franske kongen et tungt nederlag ved [[Gisors]], ikke langt fra [[Paris]]. En fredsavtale ble akseptert, og da hadde Rikard I gjenvunnet hele Normandie og holdt de flere områdene i Aquitaine enn tidligere.

Midt i framgangen måtte han slå ned et mindre opprør i [[Limousin]]. Mens han beleiret festningen [[Château de Chalus-Chabrol]] i april [[1199]] ble han truffet av en pil fra en [[armbrøst]] og døde senere av infeksjon. Hans kropp ble gravlagt i [[Fontevraud-klosteret]] ved siden av sin fars grav.