Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

====Invasjonen av Sovjetunionen====
{{Østfronten}}
{{Utdypende|operasjon Barbarossa|den finske fortsettelseskrigen|østfronten (andre verdenskrig)}}
[[Fil:Indian soldiers stand next to a supply convoy en route to the Soviet Union.jpg|miniatyr|Indiske soldater i den britiske hær betjener forsyningslinjen gjennom Iran til Sovjetunionen ([[Den persiske korridor]]). ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/29/Indian_soldiers_stand_next_to_a_supply_convoy_en_route_to_the_Soviet_Union.jpg stor versjon])]]
Om morgenen den 22. juni 1941 satte tre millioner tyske og tyskallierte soldater (Finland, Romania, Slovakia, etterhvert også Italia og Ungarn) over grensen til Sovjetunionen.<ref>Overy 2021, s. 153</ref> Dette innledet [[operasjon Barbarossa]], historiens største og blodigste militære felttog.<ref name="Davies2008_111">Davies 2008, s. 111</ref> Bakgrunnen for det tyske angrepet var dels Storbritannias fortsatte motstand, som Luftwaffe ikke klarte å bryte, dels ønsket om råvarer som olje og mat. Den ideologiske siden av angrepet var også viktig for de tyske nasjonalsosialistene. Innbyggerne i Sovjetunionen ble ansett som [[Untermensch|undermennesker]], kommuniststyret og jødene (som nazistene mente kontrollerte de) var definert som hovedfiende. Den tyske diktatoren Adolf Hitler og hans generaler anså at de sovjetiske styrkene ville gjøre lite motstand, og planen var å erobre den vestlige delen, i løpet av fire måneder.<ref>Overy 1995, s. 13–14</ref><ref>Kershaw 2009, s. 94–97, 99</ref><ref>Overy 2021, s. 150</ref>

Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra [[Stalin]] og de sovjetiske generalers side.<ref>Hastings 2012, s. 160, 165–167</ref> [[Den røde armé]] var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at [[Wehrmacht]]s knipetangsmanøver raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene tok over 2 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.<ref>Roberts 2010, s. 161</ref>

De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. [[Armégruppe nord]] rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.<ref name="Davies2008_111"/> I starten av september var armégruppen nådd frem til [[Leningrad]], og innledet en [[Beleiringen av Leningrad|beleiring av byen]] som skulle vare i ni hundre dager. De finske styrkene rykket frem til grensene før [[vinterkrigen]], men ikke lenger, og deltok hverken i beleiringen av Leningrad eller fremrykkingen mot Murmansk.<ref>Overy 2021, s. 154</ref> [[Armégruppe syd]] angrep [[Ukraina]],<ref name="Davies2008_111"/> og innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina, og nådd helt til [[Rostov-na-Donu|Rostov]] ved inngangen til [[Kaukasus]].<ref>Beevor 2012, s. 224, 263</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Seieren i krigen tapt
|Allerede i november og desember 1941 innså de øverste tyske ledere, også diktatoren Adolf Hitler, at Tyskland ikke kunne vinne, hverken mot Sovjetunionen eller mot en forventet innsats fra USA. En konferanse med de øverste tyske industrilederne, med [[Fritz Todt]], konkluderte at krigen på østfronten ikke kunne vinnes, og med manglende ressurser, kunne ikke Tyskland vinne en krig hvor USA før eller senere kom med. Den samme vurderingen hadde Hitler, ifølge generalstabssjef [[Franz Halder]].

De allierte var selvfølgelig ikke klar over tyske lederes vurdering av seieren som tapt, og Hitler håpet at en langvarig krig ville splitte de allierte, så han kunne søke separatfred med én av sidene, mens han fortsatte å bekjempe den andre siden.<ref>Hastings 2012, s. 180–181</ref>|align=right}}

Hovedtyngden av angrepet kom gjennom [[Hviterussland]], der [[armégruppe sentrum]] rykket inn mot det russiske hjertelandet.<ref name="Davies2008_111"/> Ved [[Minsk]] og [[Smolensk]] vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden [[Moskva]]. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte [[Kreml (Moskva)|Kreml]] i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne. Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp. Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens de ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde armé tid til å områ seg og forberede motangrep.<ref>Davies 2008, s. 113</ref>

[[Slaget om Moskva]] varte i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier. Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under [[Fedor von Bock]] tungt. Da den sovjetiske kommandanten [[Georgij Zjukov]] satte inn motangrepet den 5. desember 1941, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.<ref name="Davies2008_114">Davies 2008, s. 114</ref> På det meste kontrollerte tyske styrker imidlertid ikke mer enn i underkant av 5 % av Sovjetunionens territorium, i befolkningstall mellom en tredjedel og en fjerdedel av total befolkning.<ref>Davies 2008, s. 306</ref> Ifølge professor [[Richard Overy]] var Sovjetunionens evne til å både motstå angrepet fra Tyskland, flytte sine industrianlegg østover og bygge opp nye styrker som kunne gå til motangrep, sentralt i å forklare hvorfor de allierte til sist vant andre verdenskrig.<ref>Overy 1995, s. 19–20</ref>